Byens begrensninger

Murray Bookchin

Nisus Forlag

1
Originalens tittel: The Limits of the City

Utgitt første gang i 1974 av Harper & Row,

New York.

Copyright til den norske utgaven: Nisus

Forlag, 2014.

nisus2014@gmail.com

ISBN 97882 91612 157

Oversatt av Atle Hesmyr

Coverfoto av oversetteren

Nisus Forlag

2
 Innholdsfortegnelse:
Forord til den norske utgaven, 2014, ved Jan Bojer
Vindheim, s. 4

Forord til første engelske utgave, s. 8

Introduksjon til første engelske utgave, s. 15

Introduksjon til andre engelske utgave, s. 20

I. Landsbygda og byen, s. 56
II. Den borgerlige (bourgeois) byens framvekst, s. 98
III. Den borgerlige (bourgeois) byens begrensninger,
s. 126
IV. Lokalsamfunn og byplanlegging, s. 175
V. Teser om frihetlig kommunalisme, s. 237

3
 Forord til den norske utgaven, 2014

Bookchin og byen

Murray Bookchin var en viktig og original politisk

filosof i store deler av forrige århundre. Med bakgrunn i
marxistisk organisasjonsarbeid på 1930-tallet, utviklet
han i 1960 og 70-åra en anarkistisk kritikk av
marxismens teori og praksis. Hans skarpe polemikk mot
det han så som en avleggs dyrking av en idealisert
arbeiderklasse, tråkket også mange anarkister på tærne.

Bookchins politiske filosofi var i denne perioden sterkt

farget av den dynamiske alternativbevegelsen i USA,
som han observerte på nært hold. Hippiene i USA og
deres åndsfrender i Europa utviklet en praksis som sto
utopistisk og anarkistisk tradisjon nær, men manglet ofte
en ideologisk ballast som Bookchin gjerne ville bidra til,
som utenforstående sympatisør.

Men et hovedelement i hippienes alternativpraksis var å

vende tilbake til naturen; å frigjøre seg fra teknologien.
Der var aldri Bookchin. Han kunne nok sympatisere med
de økologiske kollektivene, men mistet aldri interessen
for teknologiens frigjørende muligheter og bylivets
forlokkende løfter om frihet.

Da The Limits of the City kom ut i 1974 var

4
kollektivbølgen på sitt sterkeste. Jeg bodde sjøl i et
jordbrukskollektiv, og mente som mange andre at bylivet
var grunnleggende livsfiendtlig. Bookchin gjorde det
klart hvilket potensial byen hadde, så vel som hvor
nytteløst det ville være å økologisere bare landsbygda når
50% av verdens befolkning bor i byene. Dette
perspektivet er naturligvis like relevant i dag.
Urbaniseringa har bare skutt fart på de 40 åra siden boka
første gang kom ut.

De ulike kapitlene i boka er skrevet på ulike tidspunkt

gjennom nesten 30 år; det er derfor mulig gjennom
nærlesning å studere Bookchins egen politiske og
filosofiske utvikling. De eldste kapitlene er preget dels av
en marxistisk historieforståelse, og dels av en idealisering
av det klassiske greske demokratiet. Som bakteppe for
sin drøfting av situasjonen i dagens metropoler gir
Bookchin ei framstillinga av de europeiske byenes
utvikling, gjennom middelalderen og inn i nyere tid, som
ligger nær opp til Krapotkins framstilling i Gjensidig
Hjelp.

Boka gir også en relevant gjennomgang av alternative

tilnærminger til byplanlegging. Etter å ha kommentert de
ulike perspektivene hos utopistene Fourier og Owen, gir
Bookchin anerkjennende nikk til Ebenezer Howards
visjonære hagebyer og til Lewis Mumfords etterlysning
av en menneskelig skala i byutviklinga. Mindre sympati
har Bookchin for Jane Jacobs, hvis banebrytende kritikk
av byplanlegging lanserte fortausperspektivet som et
supplement til grasrotperspektivet.

5
De mest interessante delene av boka er for meg de to
siste kapitlene og forordet fra 1986, fordi han der utvider
perspektivet fra hva byen har vært til hva den kan bli.
Allerede for en mannsalder siden pekte Bookchin på en
lang rekke virkemidler som i dag ikke bare inngår i
miljøbevegelsens ønskelister, men som også er å finne i
regjerings-initierte prosjekter som Framtidens Byer. Han
drøfter blant annet hvordan man kan trekke
matproduksjon inn i byene, gjennom parsellhager,
takhager og økologiske kollektiver, og han undersøker
hvordan man kan begrense den bilbaserte byspredningen.
Men samtidig er han klar på at slike, i og for seg
prisverdige, tiltak, lett kan bli kosmetiske endringer som
ikke når inn til kjernen i de ødeleggende prosessene de
skal bøte på.

Igjen og igjen understreker Bookchin sammenhengen

mellom fysiske og sosiale strukturer. Han er først og
fremst opptatt av de sosiale forutsetningene for et
egalitært og økologisk forsvarlig bysamfunn. Individene i
samfunnet må ha frihet til å utvikle sine egne talenter, og
solidaritet til å støtte andres tilsvarende utvikling, og
dette må reflekteres i byens fysiske struktur.

Hierarkiske samfunn og hierarkisk bystruktur er to sider

av samme sak. Kjernen i Bookchins budskap er behovet
for å endre de mellommenneskelige forholdene, et arbeid
som må gå hånd i hånd med praktisk tilrettelegging. Og
her finner vi allerede i de eldste kapitlene formuleringer
som peker fram mot hans endelige politiske ståsted,
kommunalismen.

6
Makta må ligge på det laveste nivået og involvere flest
mulig i beslutningsprosessene, mente Bookchin. Han
bodde selv i en småby i Vermont (Burlington, med ca.
50 000 innbyggere. Red. anm.), der mye fortsatt avgjøres
gjennom folkemøter. Bare når folk selv opplever at de
kan påvirke sin egen situasjon, har vi et reelt folkestyre.

Når hele det politiske establishment i våre dager hevder å

kjempe for bærekraft og økologisk likevekt, er
Bookchins påvisning av de kosmetiske tiltakenes
utilstrekkelighet mer relevant enn noen gang.

Jan Bojer Vindheim

Trondheim
Februar, 2014

7
 Forord til første engelske utgave

Dette essayet er et forsøk på å gi et meningsfullt

perspektiv på utviklinga av byen. Det tar utgangspunkt i
en fjern tidsalder da landsbygda dominerte over byen, og
sporer den urbane evolusjonen fram til vår samtid, der
store metropolenheter dominerer over landsbygda. I løpet
av sin befatning med denne historiske utviklinga og dens
konsekvenser for oss, undersøker boka visse tradisjoner
innen urbanismen som praktisk talt har blitt glemt i dag.
Mitt formål er å gi leseren en idé om hva byen engang
var på sitt beste, for å gjenvinne urbanismens høye
standarder, og for så i desto større grad å stille
spørsmålstegn ved den nåværende mangelen på
standarder i bedømmelsen av den moderne metropolen
og det samfunnet som fostrer dens vekst.

Denne boka er radikalt kritisk; den tilbyr ingen resepter

for urban revitalisering innen den bestående
samfunnsordenens rammer, ei heller kommer den med de
estetisk omtenksomme innrømmelsene overfor ulike
designprosjekter som endog radikale urbanister tilbyr
som substitutter for meningsfulle sosiale relasjoner.
Dersom den moderne metropolen blir betrakta mot den
urbane historiens større bakgrunn, vil den bli sett på som
den fullstendige negasjonen av bylivet slik det blei
oppfatta i løpet av fortidas mer siviliserte tidsaldre. Mitt

8
formål er å styrke en slik sammenlikning, og understreke
så sterkt jeg kan at røttene til dagens urbane krise ikke
ganske enkelt ligger i dårlig design, slett logistikk,
neglisjerte nabolag og utilstrekkelig materiell support,
men i det sosiale systemet som har skapt disse
problemene i utgangspunktet – og produsert den moderne
metropol. Denne boka forsøker å vise at byen ikke bare
må bli betrakta som en spesiell arena for menneskelig
samhandling kalt ”urban” – en som har endra sin karakter
fra en historisk periode til en annen – men også som
produktet av distinkte sosiale relasjoner og sosiale
utviklingsmåter. Følgelig ville det å redde det urbane liv i
dag kreve en grunnleggende samfunnsendring, ikke bare
en ny urban design. Hvor viktig design nå enn kan være,
så er den en funksjon ved det sosiale liv som sådan; og
siden det moderne samfunn er grunnleggende irrasjonelt
bør det ikke overraske oss at byen avspeiler, og ofte
forsterker, vår tids irrasjonelle trekk.

Det å trekke opp skarpe kontraster mellom vår samtids

urbanismes degraderte standarder og de høye standardene
som blei oppnådd av tidligere byer, synes å være spesielt
viktig i dag, om ikke for annet så for å redde de
sistnevnte fra å viskes bort fra minnet. Vi er sakte men
sikkert i ferd med å miste en humanistisk forestilling om
sjølve betydningen av ordet ”by”. Vi lever paradoksalt
nok i en verden prega av overhåndtakende urbanisering –
men en som mangler virkelige byer. Etter hvert som de
engang klart markerte byene som vi arva fra fortida blir
9
slukt av den ekspanderende metropol, begynner byen å
miste sin definitive og spesifikke karakter, så vel som sin
funksjon som en autentisk arena for fellesskap og
solidaritet. Byen forsvinner i de store urbane beltene som
sprer seg over landområdene. Til og med landsbygda blir
omforma til urbane parkområder, eller til et kompleks
bestående av høyst industrialiserte jordbruksfabrikker.
Samtidas byplanlegging, i den grad den opphøyer
urbanismens designmessige eller logistiske aspekter på
bekostning av dens menneskelige og fellesskapsorienterte
målsettinger, blir virkelig atavistisk. Dersom prestene i
antikkens monumentale byer var byplanleggere som
påførte urbaniserte områder en kosmologisk design for å
forherlige de forguda monarkienes makt, så har de
moderne byplanleggerne blitt prester hvis urbane
designprosjekter er grovt institusjonelle og utilitaristiske.
Begge er arkitekter for det mytiske ved at de underkaster
byen – dens menneskelige skala og dens
fellesskapsorienterte dimensjon – overmenneskelige og
ikke-menneskelige mål.

På de følgende sidene har detaljer og sideutviklinger

innen den urbane historia med overlegg blitt ofra til
fordel for framstillingas kortfattethet og klarhet. Altfor
mange verker om byens utvikling overvelder leseren med
et mylder av faktamateriale og estetiske oppfatninger,
med det resultat at leseren mister ethvert perspektiv på
den urbane historias essensielle trender og den moderne
metropolens dannelse. Denne boka forsøker å
10
opprettholde et klart fokus hele veien, og tar for seg det
jeg betrakter som vitale aspekter ved forbindelsen
mellom by og landsbygd, framveksten av den moderne
byen, og den sosiale og borgerrelaterte forringelsen som
går til sjølve kjernen av den moderne urbanismen.

De to første kapitlene, ”Landsbygda og byen” og ”Den

borgerlige byens framvekst”, så vel som
”Introduksjonen” og de første sidene av ”Den borgerlige
byens begrensninger”, blei skrevet på slutten av 1950-
tallet og publisert i forkorta form i mai, 1960 i det
angloamerikanske kvartalstidsskriftet Contemprorary
Issues. Disse kapitlene sirkulerte på undergrunnsbasis
blant venner som kontinuerlig oppfordra meg til å
publisere dem i fullstendig versjon. De gis ut her i
komplett form for første gang. Analysen som de
inneholder vedrørende forbindelsen mellom byen og
landsbygda, har på mange måter så mange paralleller i
Marx’ mer fragmentariske drøfting av det samme emnet i
den nå berømte Gründrisse der Kritik der politischen
Ökonomie, at jeg blei mer enn gledelig overraska over å
legge merke til likhetene da Marx’ verk utkom i
Hobsbawms Marx on Pre-Capitalist Formations.
Allikevel var altså Marx’ verk utilgjengelig for meg da
jeg skreiv disse kapitlene; ja, Gründrisse var generelt sett
ukjent på den tida, i hvert fall i den engelskspråklige
verden. Den fragmentariske Hobsbawm-utgaven blei
ikke publisert før i 1964, mer enn seks år etter at Byens
begrensninger hadde blitt skrevet, og mer enn fire år etter
11
at den blei trykt i sin Contemporary Issues-utgave.
Lesere som finner Marx’ verk om forbindelsen mellom
byen og landsbygda i Gründrisse like verdifull som det
jeg gjør, vil følgelig dra stor nytte av en inngående
gjennomlesning av Byens begrensninger. Jeg har latt
disse åpningskapitlene stå uforandra bortsett fra enkelte
svært små stilistiske endringer. Når det gjelder resten av
boka – det vil altså si det meste av den – så er materialet
helt nytt og viderefører analysen av byen inn i vår egen
tid.

I dag er mine egne sosiale synspunkter mer fokusert på et

frihetlig perspektiv enn de var i 1950-åra. Disse
synspunktene er utvikla i betydelig detalj i min Post-
Scarcity Anarchism (Ramparts Books, 1971)1, og
gjennomgår ytterligere utvikling i et verk som jeg regner
med å fullende innen kort tid, The Ecology of Freedom.
Til tross for dette endrede perspektivet vil jeg imidlertid
være den siste til å benekte den innflytelsen som Marx
har hatt på min tenkning, og jeg ville gjerne gå med på å
betrakte denne boka som en utdyping av de synspunktene
som han på en så briljant måte utvikla i Gründrisse. Jeg
har en mistanke om at åpningskapitlene av Byens
begrensninger vil være av spesiell interesse for lesere
som er opptatt med Marx-studier. For min egen del ville
jeg kalle Byens begrensninger et dialektisk verk, som tar
for seg fortidas og samtidas byer som faser eller øyeblikk
i en større urban prosess, en prosess der den urbane
utviklingas potensialiteter blir utfolda internt, berika og
12
når sin endelige negasjon i den moderne metropolen.
Hovedformålet med denne boka er å sette leseren i stand
til å se denne prosessen – de interne forbindelsene
mellom ulike perioder av den urbane historia – og
erkjenne at urbanismen må betraktes som en utvikling
som setter oss i en unik posisjon til å gå utover byen som
sådan og produsere en ny type fellesskap, et som
kombinerer de beste trekka ved det urbane og rurale liv i
et harmonisert framtidig samfunn. De avsluttende sidene
av Byens begrensninger gir et hint om hva et slikt
fellesskap kunne være. For en mer detaljert drøfting må
jeg henvise leseren til Post-Scarcity Anarchism og min
kommende bok The Ecology of Freedom.2 Men dette lille
bindet står helt klart på egne bein. Ja, det bidrar med det
nødvendige oversiktsperspektivet og mange av kriteriene
som gjør forestillinga om et harmonisert fellesskap
meningsfullt.

Fotnoter:
1
Ny utgave, Black Rose Books, 1986.
2
Cheshire Books, 1982.

13
Mars, 1973

Murray Bookchin

Social Ecology Studies Program

Goddard College

Plainfield, Vermont

Center for New Studies

Ramapo College

Mahwah, N. J.

14
 Introduksjon til første engelske utgave

Et velkjent ordtak fra middelalderen sa at “byluft gjør

folk fri”. Sjøl om den friheten middelalderbyen bød på
generelt sett betydde frihet fra livegenskap, så vil det
samme ordtaket ha kunnet bli repetert fra ganske
forskjelleige ståsteder opp gjennom det urbane livs
historie. Byer legemliggjør sivilisasjonens viktigste
tradisjoner. Takket være størrelsen på deres
markedsplasser og de intime bostedskvartalene de
muliggjør, samler byene disse energibringende kreftene i
det sosiale liv, som livet på landsbygda har en tendens til
å spre utover store landområder og i spredte
befolkninger. Sesongbetonte kretsløp i naturen som
sender jegere og matsankere ut på vandringer og gjør
bøndenes arbeid omskiftelig, blir i byene erstatta av en
mer håndgripelig arv. Fra et kulturelt ståsted blei
landsbygda for mange år siden betrakta som flyktig, byen
som permanent; landsbygda som naturlig, byen som
sosial. Mens denne dikotomien vil kunne være sterkt
overdrevet er det så visst sant at individualitetens og
intellektets fullendelse var et privilegium for dem som
bodde i byene, eller for individer som var influert av det
urbane liv. Ja, en eller annen form for urbant fellesskap
utgjør ikke bare menneskehetens miljø; det der dens
skjebne. Kun i et komplett urbant miljø kan det være
komplette mennesker; kun i en rasjonell urban situasjon

15
kan menneskeånden avstedkomme sine mest vitale
kulturelle og sosiale tradisjoner.

Hva er så et komplett urbant miljø?

Dette verket vil forsøke å svare på det spørsmålet delvis

ved hjelp av en historisk skildring av tidligere byers
begrensninger, med sikte på å etablere visse standarder
som den urbane utviklinga kan dømmes ut i fra; delvis
også ved hjelp av en kritikk av mange samtidige urbane
karakteristikker, som må fjernes dersom en ny type
menneskelig fellesskap skal vokse fram. En historisk
drøfting av byen virker desto mer nødvendig i disse
dager, fordi rein urban sammenhopning ofte utgjør en
populær rettferdiggjøring av å holde fram den ene byens
overlegenhet over den andre. En urban befolknings
størrelse, antall kvadratkilometer den opptar, fasilitetene
den besitter for å understøtte disse dimensjonene – alt
dette blir sett på som dyder som finner sin kulminasjon i
den moderne byen. Denne tilnærminga forteller oss at i
løpet av det siste århundret eller to så har byer, i likhet
med produksjonen av maskiner, ekspandert enormt. Byer
nærmer seg nå territoriale omfang snarere enn fellesskap.
Det urbane livs mest vitale karakteristikker, slik som
disse har blitt forstått gjennom tusener av år, forblir
generelt sett ukjente eller uregistrerte, og er gjemt i
verkene til noen få spesialister på byer og kritikere av det
moderne bylivet. Det synes å være en lite utbredt
forståelse av at de kvantitative endringene som jeg har

16
referert til, i avgjørende grad har forringa det urbane livs
kvalitet, og gitt moderne byer karakteristikker som er
radikalt annerledes enn urbanismens beste trekk og
tradisjoner.

Akkurat slik som det finnes en terskel der en landsby blir

til en by, finnes det et punkt der byen negerer seg sjøl og
avstedkommer en menneskelig tilstand som er mer
atomiserende – og kulturelt og sosialt sett mer forvitra –
enn noe som kan tilskrives det rurale liv. Sjøl om vi
tenker på byer som autonome enheter som har sin egen
historie og sitt eget liv, så er de ikke annerledes enn
andre arenaer for sosial aktivitet; som Marx påpekte
utvikler de seg med de materielle betingelsene som
former samfunnet i sin helhet. Med tid og stunder
uttømmes en samling materielle betingelser, noe som ofte
fører til en annen sådan, som vil kunne rehabilitere en
viss lokalitet til byliv på et fullstendig annerledes sosialt
grunnlag. Den nyere byen vil endog kunne arve navnet til
den gamle sådanne, men de kan på ingen måte betraktes
som de samme byene. Renessansens og modernitetens
Roma er like grunnleggende forskjellige fra hverandre
som det antikkens og middelalderens Roma var. De
uttrykker totalt forskjellige økonomiske, sosiale og
kulturelle forhold, sjøl om de har navnet til felles og er
lokalisert på samme sted.

Moderne byer innehar en unik posisjon innen den urbane

historia – et faktum som jeg føler ikke blir forstått klart

17
nok blant dem som bor i dem. På den ene side har den
enorme industrielle utviklinga i løpet av det siste
århundret skapt en bemerkelsesverdig mulighet til å
bringe landsbygd og by inn i en rasjonell og økologisk
syntese. De to kunne bli blanda sammen til en
kunstnerisk enhet som ville åpne for en ny visjon, i
forhold til oppfatninga av menneskeheten og naturen. På
den annen side utvikler den moderne byen – spesielt
metropolen – de historiske begrensningene som påhviler
byen som sådan, og bringer motsetningsforholdet mellom
landsbygda og byen til bristepunktet. Gitt dens groteske
forvrengte form er det diskutabelt om byen lenger er den
passende arenaen for sosial og kulturell utvikling. Ved på
denne måten å uttømme bylivets ensidighet, basert på en
svær og formbar industri, har metropolen, gjennom sin
egen indre logikk, en tendens til å reise stridsspørsmålet
vedrørende det å utvikle alt som er ønskverdig innen
urbaniteten til et kvalitativt nytt menneskelig fellesskap.

Utviklinga av et rasjonelt og økologisk menneskelig

fellesskap blir faktisk en nødvendighet. For dersom, slik
Marx så det, ”hele samfunnets økonomiske historie kan
oppsummeres” i utviklinga av antitesen mellom by og
land, så er det rimelig å tilføye at den moderne byens
skjebne svært gjerne vil kunne oppsummere
menneskehetens framtid.1 Enten vil man overvinne de
begrensningene som det moderne sosiale liv pålegger
byen, eller så vil det vokse fram former for byliv som er
samsvarende med det barbariet som menneskeheten har i
18
vente, dersom folk i vår tidsalder ikke lykkes i å løse sine
sosiale problemer. Vitnesbyrdet om denne tendensen sees
ikke bare i metropolen, som blir kvalt av en
fremmedgjort og atomisert ansamling av mennesker, men
også i den ”velovervåka” totalitære byen som er
sammensatt av utsulta svarte gettoer og privilegerte hvite
enklaver – en by som ville bli en gravplass for frihet,
kultur og menneskelig ånd.

Fotnoter:
1
Karl Marx: Capital (Charles H. Kerr & Co., Chicago,
1906), bind I, s. 387.

19
 Introduksjon til andre engelske utgave

Jeg begynte opprinnelig å skrive denne boka i slutten av

1950-åra, delvis for å utforske hva som var nyttig i
Marx’ ideer om urban utvikling. Jeg hadde en intensjon
om å analysere og konkretisere hans påstand om at ”hele
den økonomiske historie blir oppsummert i… antitesen”
mellom ”by og land”. Denne formuleringa vekka min
fascinasjon da jeg støtte på den for første gang for mange
år siden. Det virka ikke som marxistiske teoretikere
visste hva de skulle gjøre med den. Den gikk i så stor
grad på tvers av Marx’ mer kjente formular om at ”alle
hittil eksisterende samfunns historie er klassekampens
historie”, at den ganske enkelt blei forbigått i stillhet som
om Marx aldri hadde skrevet den. Det å forene disse like
omfattende fortolkningene ville kreve en skolastisk
utlegning av en så pedantisk og kronglete karakter, at
marxistiske teoretikere ganske enkelt unngikk å stille
disse to utsagna ved siden av hverandre. Det første av
disse utsagna, som står på trykk i Kapitalen, blei ganske
enkelt ignorert; det andre, som åpner Det kommunistiske
manifest, blei opphøyd og vulgarisert hinsides Marx’
egne intensjoner. Marxistiske tilnærminger til urbane
stridsspørsmål blei ganske enkelt redusert til diskusjoner
om ”hvem eier hva” i den moderne byen, og ”hvem
utbytter hvem”. Implikasjonene ved ”antitesen” mellom
”by og land”, som i så sterk grad påkaller sosialisters og

20
anarkisters bekymring, blei på en behendig måte redusert
til ”klasseforbindelser” og ”økonomiske interesser”.

Ved å følge opp Marx’ påstand om ”antitesen” mellom

”by og land” fant jeg at klasseanalyser hadde en svært
begrensa funksjon. For å være ærlig hadde jeg relativt lite
behov for dem. De kommer ofte nok til overflata i boka
mi, men på en pro forma, for ikke å si ritualistisk, måte;
mer som en skrivevane enn som en dyp analyse.
Uforvarende eller ei brukte jeg Marx mot marxismen ved
å ta form meg byen som noe mer enn en arena for
klassemotsetninger. Jeg var ikke opptatt av byen som en
”plass” for klassekonflikt, noe som er så populært blant
marxistiske urbanitetsforskere i dag, men av ulike
kulturer, sjøl om disse blei uttrykt i klassemessig forstand
– den jordbruksbaserte og den urbane, den tradisjonelle
og den moderne, den kollektive og den økonomiske. Jeg
anvendte kort sagt det marxistiske vokabularet for å
utforske Karl Polanyi og Max Webers historiske temaer,
snarere enn dem som blir foretrukket av marxistiske
urbanitetsforskere. De framtredende stridsspørsmåla som
hang over et verk som syntes å være ledsaga av
marxistiske ideer, hadde blitt reist av en Robert Owen,
Charles Fourier, Pierre Joseph Proudhon og Peter
Kropotkin, om enn omformulert på min egne
karakteristiske måte. Muligheten til å gjenutgi Byens
begrensninger er desto mer kjærkommen etter som jeg
kan gjøre min ubevisste gjeld eksplisitt; boka bærer det
som er mest nyttig i Marx’ arbeid over på en frihetlig
21
arena, og støtter et frihetlig perspektiv på urbane
stridsspørsmål.

En inngående lesning av boka vil vise at jeg ikke bare er

opptatt av ulike byers unike karakter og begrensninger,
men også av byen som et utprega menneskelig og
kulturelt terreng. Etter mitt syn er byen noe mer enn et
biprodukt av en brei arbeidsdeling mellom jordbruk og
håndverk, eller byttehandel og pengetransaksjoner; den er
en egen verden som strekker seg utover familiære,
stammebaserte, økonomiske og sosiale bånd, for så å
etablere sitt eget unike politiske univers. Til tross for all
dets kollektivisme og solidaritet var stammesamfunnet
overraskende trangsynt. Basert på slektskap, om det var
aldri så fiktivt i virkeligheten, rotfesta stammen sine egne
tilhørighets- og lojalitetsbånd i slektskapsbånd, som jeg
kaller ”blod-eden” i The Ecology of Freedom.1 I kontrast
til dette skapte byen, gjennom en lang utviklingsprosess,
et mer universelt terreng – medborgerens terreng.
Borgerrettigheter hvilte på residens snarere enn på en
felles etnisk bakgrunn, ja, endog på velstand snarere enn
felles avstamning. Den danna uansett en arena for
framveksten av en felles ”menneskehet”, istedenfor et
trangsynt ”folk”. Først her kunne den ”fremmede” finne
seg et hjem og lovenes beskyttelse, og seinere oppnå
medborgerskap som en blant likemenn, ikke den
vilkårlige behandlinga som karakteriserer besøkendes
status i stammefellesskap. Med et tilbakeblikk på tusener
av år er det vanskelig for folk i dag å innse hvilken sosial
22
og kulturell revolusjon dette steget ut av
slektskapssystemet viste seg å være. Bortsett fra den
anelsen om universalitet som det frambrakte, bidro det
mangfoldet og den åpenheten overfor forskjellige
kulturelle stimuli som det skapte, til at byen blei den
mektigste siviliserende faktoren i menneskets historie.
Ordet ”sivilisasjons” opprinnelse i civitas er ikke
tilfeldig; det avspeiler på autentisk vis framveksten av en
utprega menneskelig kultur – universell i sitt omfang –
fra bylivet som sådan.

Like viktig er det at byen alltid har vært de mest

umiddelbare menneskelige omgivelsene som folk erfarer;
lokaliteten for våre mest intime sosiale og personlige
anliggender utover familiekretsen eller arbeidsplassen.
Ja, for en stor del av menneskeheten, spesielt kvinner,
barn og de eldre, for ikke å snakke om dem som
fremdeles lever utafor de vestlige kapitalistiske
relasjonenes sfære, er den fremdeles det mest
umiddelbare menneskelige miljøet man støter på. Byen
utgjør eksistensielt sett den mest direkte sfæren av våre
liv som offentlige vesener; det er den plassen vi lever
våre daglige liv, oppfostrer vår unge, nyter så vel livets
gleder som katastrofer, det stedet der vi arbeider, vår
”hjemlokalitet”, og det terrenget som gir ordet ”miljø”
autentisk mening. Bortsett fra sur nedbør er våre største
miljøbekymringer av en urban karakter, snarere enn dem
som er relatert til rurale områder og villmarka. Det som
imponerer oss mest som miljøbevisste individer er
23
kultiveringa av hager i byen, eller bruken av solfangere
på urbane boliger (som jeg kan skrive under på ut i fra
mine utallige forelesninger om emnet) snarere enn
dyrking av føde på landsbygda, hvor vi så opplagt
forventer at disse innovasjonene skal finne sted. Det som
fascinerer folk mest er når vi forsøker å bringe
landsbygda inn i byen i form av hager, eller når vi bruker
alternative energikilder i bolighus. Miljøaktivisters
manglende evne til å se denne utprega urbane
tilbøyeligheten, har bidratt sterkt til å marginalisere
mange av deres ideer og anstrengelser. Denne
tilbøyeligheten må ikke fordømmes; den er et vitnesbyrd
om hvor sentral småbyen og større urbane enheter er i
våre liv, og hvilke funksjoner de innehar som sentre for
menneskelige aktiviteter.

Når jeg har tatt for meg disse stridsspørsmåla har jeg ikke
funnet en overveldende vektlegging av ”klasseanalyser”
nyttige. De viser seg ofte tvert i mot å være en hindring.
Jo mer jeg ser på de store revolusjonære bevegelsene som
åpna for den moderne tidsalderen, desto mer framstår de
som urbane bevegelser, ikke ganske enkelt som
klassebevegelser – nærmere bestemt Den store franske
revolusjon og Pariserkommunen av 1871. På tross av all
sin marxisme skulle Henri Lefebvre komme til å vike
enda skarpere fra sine dogmatiske tilbøyeligheter enn han
var klar over, tror jeg, da han betrakta Pariserkommunen
av 1871 som en urban bevegelse par excellence. Manuel
Castells nylige fortolkning av den bevegelsen som et
24
klasseoverskridende fenomen, der bruken av begrepet
”arbeider” er villedende når vi virkelig ønsker å avgjøre
hvorvidt Kommunen faktisk var en viktig episode i
klassestriden mellom borgerskapet og proletariatet
vedrørende kontrollen over industrialiseringa, kommer
som en kjærkommen befrielse fra tendensiøse
fortolkninger av Kommunen som ”modellen” for et
”proletært diktatur”. Det kommunardene først og fremst
var enige om, var det faktum at de var parisere, ikke
ganske enkelt ”borgere” av en nasjonalstat kalt
”Frankrike”. Og de var ”medborgere” av en bykommune,
ikke av klasser kalt ”proletarer”, ”småborgere” eller
”kapitalister.” Som Castells dermed konkluderer ”var
Kommunen primært en bykommunal revolusjon, med den
modifikasjon at en slik orientering ikke innebærer et
trangsynt ståsted; tvert i mot stod omforminga av staten i
sin helhet på spill, med de kommunale institusjonene som
hjørnesteinen i en ny politisk konstitusjon.2

Jeg vil hevde at Castells’ observasjoner vedrørende

Kommunen gjelder for alle fortidas såkalte ”borgerlige”
revolusjoner, med deres sentre i London i løpet av 1640-
åra, Boston i løpet av 1770-åra, og Paris i løpet av 1790-
åra. Betydningen av bykommunen som et revolusjonært
senter bør ikke betraktes til forkleinelse for landsbygdas
revolusjonære rolle. Ja, den jordbruksbaserte verden er et
reservoar av massiv sosial misnøye, spesielt i utprega
overgangsperioder; det industrielle, og endog urbane, livs
innvirkning på livet til bønder og håndverkere som
25
trekker inn til byene, forklarer for en stor del den
revolusjonære misnøyen hos det såkalte ”proletariatet” i
Russland og Spania. Ved å være fanga i spenningsfeltet
skapt av industriell rasjonalisering på den ene side, og en
fritidsbetont, sesongbasert verden forma av naturen på
den andre, er arbeider-bonden en mer autentisk stemme
for de proletære opprørutbrudda enn hans eller hennes
etterkommere, for hvem fabrikken allerede har blitt en
levemåte og en skole for hierarkisk lydighet. Marx’
berømte ”antitese” mellom ”by og land” reiser faktisk
problemet vedrørende det ”proletære hegemoniet” på
ulike måter som han aldri kunne ha forutsett. Vi må søke
i retning av mer dyptgripende kilder til misnøye ved sida
av spesifikke klassers ”egeninteresse”; kulturelle faktorer
som bidrar til kommunal solidaritet over og hinsides
klassefaktorer, en unik anelse om kommunal identitet,
nabolagets mektige rolle når det gjelder å fostre
kollektivistiske bånd, sjølve medborgerskapet forstått
som en etisk overenskomst, og i det lange løp
betydningen av kommunale konføderasjoner som et
alternativ til nasjonalstaten. Disse stridsspørsmåla bringer
oss langt utover Marx’ langt på vei økonomistiske
tilnærming, til ”antitesen” mellom ”by og land”. Ja, de
reiser ikke bare spørsmål ved vår fortolkning av fortida,
men ved vårt forsøk på å formulere programmatiske
retningslinjer for framtida. Det de til sjuende og sist må
innebære er en gjenoppliving av politikk som en aktivitet
som må skjelnes fra statsmannskunst; politikk i den

26
hellenske betydningen, som dreide seg om omfattende
deltakelse fra allmennheten i bykommunens styre.

Byer er ikke bare steder med høyna menneskelig

intimitet, de ”implosjonene” av menneskelig energi som i
så betydelig grad figurerer i Lewis Mumfords skriverier
om byen; de legger også grunnlaget for en distinkt kultur,
på sitt beste en borgerbasert og politisk sådan, sjøl om det
nå ikke dreier seg om ”politikk” i begrepets
konvensjonelle betydning. Menn og kvinner kom
sammen for å utføre tilbedelse i de tidlige tempelbyene;
deres anstrengelser blei mobilisert for imperialistiske
formål i palassbyene; de blei forent gjennom håndverks-
og markedsrelasjoner i middelalderens kommuner; og til
slutt blei de objekter og instrumenter for industriell
utbytting i de borgerlige byene. Det er disse essensielle
attributtene ved den menneskelige urbane atferden som
har en tendens til å bli tillagt størst vekt i litteraturen om
byen, ofte på bekostning av andre essensielle urbane
trekk. På den annen side støter vi på utprega kulturelle,
etiske og politiske trekk som gir en by dens distinkte
unikhet, solidaritet og personlighet som et mål i seg sjøl;
en måte å forme seg sjøl til et kreativt menneskelig
fellesskap på. Befolkningene innen tempelbyer, for
eksempel, var ikke bare tilbedere som blei manipulert av
prestelige korporasjoner; de var menigheter med en høyst
sammenbindende anelse om religiøs solidaritet, og rikt
artikulerte systemer for innbyrdes hjelp som fremdeles
består blant folk som amish’ene og hutterit’ene. Uten
27
denne rike artikuleringa og disse støttegruppene ville vi
få store problemer med å forklare hvordan de mobiliserte
de kollektive anstrengelsene som frambrakte
monumentene i Teotihuacan – et tydelig uttrykk for
sosial solidaritet som intet omfang av tvang kunne ha
frambrakt. Disse tempelbyenes enhet overskrider så til de
grader betydningen av den hierarkiske manipuleringa
som var opphav til strukturer av tilsvarende dimensjoner.
Tempelbyenes enhet oversteg i virkeligheten med stort
monn de hierarkiske interessene som holdt et presteskap
ved makta, og som tillot det å kommandere enorme
arbeidsressurser for sin egen religiøse og kasteorienterte
opphøyelse.

Mye av det samme kan sies om palassbyene som avløste

tempelbyene, eller smelta sammen med dem. Klanens og
de stammemessige formenes rolle, som
kjerneingredienser blant de tidlige urbane befolkningene,
var strategisk viktige når det gjaldt å formulere en
institusjonell forklaring av denne kulturen. Byens
begrensninger legger den størst mulige vekt på deres
økonomiske funksjoner; forstått primært som et middel
til å mobilisere arbeidskraft, spilte disse institusjonene
helt klart en utbyttende rolle. Men denne funksjonen er
sann kun så langt den strekker seg – det vil si, ganske
enkelt som en økonomisk forklaring. Det økonomiske
området var omgitt av en rikt artikulert konstellasjon av
sedvaner, tradisjoner, trossystemer, statusnivåer, og
endog måter å arbeide kollektivt sammen på, som var
28
like altomfattende i ikke-kapitalistiske kulturer som det
markedet er under kapitalismen. Folk var knytta sammen
i en kulturell vev, en vev av forbindelser, rettigheter og
plikter som gjennomsyra deres liv og definerte deres
rettigheter like sikkert som pengeveldet i dagens samfunn
omfatter den borgerlige verden. Akkurat slik som en
Inkafetisj ikke gir noe mer makt for en aksjemekler på
Wall Street i en verden definert av individets
pengebeholdning, så kunne ikke en gullmynt gi noe mer
makt til en Inkabonde i en verden definert av individets
tilgang på støttesystemer. Det ville være like katastrofalt
for den ene som for den andre å bli slynga over i den
andres verden, ja, det ville være like meningsløst som å
gjenopprette en byttebasert økonomi i Wall Street eller å
forsøke å forankre Inkasamfunnet i penger.

Samla sett er det vanskelig å anslå hvorvidt en gitt

teknologi eller økonomi ”determinerer” en kulturs
struktur eller, omvendt, hvorvidt kulturen determinerer
teknologien eller økonomien. Jeg ønsker ikke å
rekapitulere den vanlige debatten vedrørende de såkalte
”idealistiske” versus ”materialistiske fortolkningene av
historia”, hva nå enn disse orda måtte bety i våre dager.
Det jeg ønsker å gjøre er å teste de begrepene som de
referer til, opp mot nøkkelfaktorene i vår historie; hvorfor
viste det tradisjonelle samfunnet i sin helhet – så vel dets
byer som landsbygda – seg så grunnleggende
motstandsdyktig mot spredninga av markedsøkonomien,
ja, mot teknologiske framskritt, endog når en så viktig
29
primær drivkraft som dampmaskinen var velkjent
allerede for to tusen år siden? Det sies at Marx endog var
forbausa over hvorfor romerne ikke lot kapitalismen
vokse fram da middelhavsområdets handelsvirksomhet
hadde nådd sitt høydepunkt, og oppnådd en høy grad av
pengemessig varehandel.

Svaret er opplagt ikke av økonomisk karakter – hvilket

vil si at det er av en kulturell sådan. I den grad enhver
tradisjonell kultur er intakt, så er den høyst
motstandsdyktig mot teknisk innovasjon generelt sett,
eller absorberer teknologier på en måte og i en form som
gjør at teknikken blir satt til å tjene kulturen, og ikke
kulturen til å tjene teknikken. Det å underlegge det
tradisjonelle samfunn handelsvare- og pengerelasjoner
var praktisk talt umulig kulturelt sett, så lenge dets
nettverk av sosiale relasjoner og systemer basert på
innbyrdes hjelp forblei intakte. Dette gjelder i like stor
grad for tradisjonelle byer som for landsbygda.
Motstandskrafta til en by som Tenochtitlan i forhold til å
motstå handelsvarerelasjoner, stamma fra dens velutvikla
understøttelsessystemer og sosiale struktur, ikke fra dens
tekniske begrensninger. Om byen nå var strukturert rundt
hagebruk eller ekstensivt jordbruk, er det ingen grunn til
å anta at den ene ”produksjonsmåten” eller den andre
ville ha frarøva byen dens sterke interne systemer med
rettigheter og plikter, ikke engang dens nærmest
stammebaserte klanliknende former som holdt den og
liknende kulturer sammen. Det dens hagebruksbaserte
30
system for dyrking av mat definerte på sitt beste (og på
ingen måte i definitiv forstand), var den spesifikke
formen som den aztekiske byen utvikla; dens utforming,
institusjonelle strukturer, og dens begrensninger. Men til
og med disse begrensningene var sjølpålagte i en
kulturell forstand. Den aztekiske kulturen, ikke bare det
aztekiske jordbruket, motsatte seg teknologiske endringer
som ville ha utfordra dens identitet og måte å ordne
verden på – så vel erfaringsmessig som institusjonelt sett.
Ved å være låst fast i sin egen levemåte, ikke bare i sine
sedvaner og omgangsformer, var det aztekiske samfunnet
lukket inne i en utvikling som tillot kun svært begrensa
alternativer. Herav følger det faktum at det så lett blei
knust av Cortes og conquistadorene så snart det stod
overfor drastisk nye utfordringer fra utsida av det
indianske samfunnets sfære.

Den aztekiske erfaringa kan utvides til å inkludere de

asiatiske og middelhavsbaserte verdenene i sin helhet.
Det jeg har skrevet om det mellomamerikanske
samfunnet gjelder i prinsippet også for samfunn i Egypt,
Det fjerne Østen og mye av Den nære Østen, med det
unntaket at de ikke støtte på slike ytre krefter som
spanjolene representerte, med deres skuddvåpen og
hester for fire hundre år siden. Etter mitt syn var alle
disse samfunna forent gjennom en felles kulturell struktur
– en struktur som er svært fastlagt i sine generelle
utforminger, uansett hvor varierte den kunne være i sine
detaljer. Det å kalle dem ”stagnerte” er en grovkorna
31
eurosentrisk fordom. Om de nå ikke har vært like
innovative som Europa, så var de overveldende
velutvikla og sensitive overfor de finere og mer subtile
endringene i sine indre liv enn det europeerne har vært,
hvis ”framskritt” var grovkorna og usensitive. I denne
sammenhengen kan det nevnes at endog teknikkene som
forespeila Europas mest feirede ”oppnåelser”, fra krutt til
trykkekunsten, blei holdt i en finjustert balanse med
kulturens overordna behov. De var reint ut sagt kulturer
som søkte en kvalitativ berikelse av etablerte verdier og
relasjoner, ikke en kvantitativ ekspansjon på bekostning
av deres ærede normer og gjensidige bånd. Det er ikke
overraskende at kineserne betrakta europeerne som
barbarer – inntil de også blei europeiserte. På liknende
vis skulle europeerne komme til å betrakte amerikanere
som barbarer – inntil de blei amerikaniserte sjøl.

Hvilken betydning har dette for byer? I tillegg til de

begrensningene som denne boka tilskriver de såkalte
”asiatiske jordsystemene”, den greske polis, og
middelalderkommunen – begrensninger som har utvikla
seg primært ut i fra deres økonomiske og teknologiske
karakter – er jeg nødt til å føye til en sterk vektlegging av
de kulturelle begrensningene. Ikke så å forstå at boka
benekter betydningen av kulturelle faktorer; tvert i mot
sentrerer Byens begrensninger i stor grad rundt de
tøylene som det tradisjonelle samfunn påla
vareproduksjon, varehandel og kapitaldannelse. Jeg har
lagt meg i selen for å påpeke at den moderne tenkning
32
har en tendens til å forklare kapitalismens framvekst
langs teknologiske linjer – for eksempel ved
”oppfinnelsen av dampmaskinen og storskalamaskineri –
som om endog en økonomisk fortolkning av historiske
endringer ikke inkluderer totaliteten ved menneskets
sosiale relasjoner” (kap. II). På tilsvarende vis
understrekes det i boka at under konsoliderte tradisjonelle
agrarsamfunn blei kapitaldannelse ”i stor grad innskrenka
og stansa” gjennom statlige reguleringer. ”Framveksten
av en uavhengig borgerklasse blei blokkert gjennom
skatter, pålegg, og foretak i statlig eie.” (Kap. I)

Allikevel er ikke disse observasjonene tilstrekkelige til å

parere den økonomiske determinismens anslag. Den
tradisjonelle kulturens knebling av vareutveksling og
kapitaldannelse stakk enda dypere enn denne boka
indikerer. Kulturen fikk således ofte det gryende
borgerskapet til å ta del i sin egen oppløsning. Ja, som jeg
påpeker ”var jordbruksverdiene så tvingende at
handelsmannens sosiale idealer ikke sentrerte rundt
kapitalakkumulasjon, men snarere rundt det å eie
landeiendommer” (kap. II). Og i kontrast til den
påfølgende linja var disse ”sosiale idealene” ikke bare
karakteristiske for antikkens handelsmann, men også for
middelalderens sådanne og så seint som for den moderne
handelsstanden i opplysningstida. Det borgerlige idealet
om det gode liv i det kontinentale Europa var normalt sett
en parallell til aristokratiets sådanne, noe som førte til en
tett sammenknytning av de to samfunnssjikta gjennom
33
giftemål, investering i jord, og oppkjøp av titler – en
viktig inntektskilde fra Ludvig XIV’s dager i Frankrike
og fram til slutten av det attende århundre. Forskjellen
mellom måla til antikkens ”bourgeois” og den moderne
sådanne, var mer et spørsmål om grad enn slag. I så
henseende er min måte å formulere forskjellen på – for
en stor del som et gradsspørsmål, om enn ikke
utelukkende så – ikke usann, men den er ikke sann nok.

Alt dette reiser spørsmål ved de faktorene som bidro til

framveksten av den borgerlige byen i første omgang. Det
er opplagt at den var et resultat av kapitalismen som
sådan, ingen tvil om det – men hvordan ”oppstod”
kapitalismen? Dette er ikke noe akademisk spørsmål. Det
mest tvilsomme ordet her er ”oppstod”, et ord som
antyder et eller annet overordna, men skjult, drama i
historia som fører samfunnet ”uavvendelig” fram mot
kapitalismen og nasjonalstaten.

Leseren vil ikke finne en så overforenkla tese i Byens

begrensninger, og det ville være et feiltrinn å lese en
sådan inn i boka. Boka forsøker til dels å forklare
hvordan kapitalismen oppstod, ikke hvorfor den måtte
oppstå på grunnlag av mylderet av interagerende og
konfliktfylte historiske krefter. Kapitalismen er en
markedsøkonomi; et eget komplett univers der varer ikke
blir produsert for å fordeles, men for salg; et
pengemessig univers der profitt blir pløyd tilbake inn i
foretak med sikte på å ekspandere dem. Systemet er inn

34
til margen basert på rivalisering og konkurranse, ikke på
kooperasjon og solidaritet; ja, en konkurransebasert
forbindelse som strekker seg fra den korporative verdens
tinder til de laveste dyp av kjøper- og selgerforbindelsen.
Det er i hvert fall dette etablerte bildet vi har arva fra den
politiske økonomien – så vel den marxistiske som den
liberale – og som Marx tilføyde det forbeholdet at den
kapitalistiske økonomien til slutt reduserer arbeidskraft,
eller kapasiteten til å arbeide, til en handelsvare. Den
kapitalistiske økonomiens vekst blir ledsaga av dens egne
dialektikk; tendenser som definerer dens ”indre
begrensninger” og som ”uavvendelig” fører til dens
”sammenbrudd” som system. Sosialistisk teori satte
tradisjonelt sett de fleste av sine forhåpninger til
systemets faktiske ”sammenbrudd” på bakgrunn av en
omfattende, internasjonal proletær revolusjon, men sjøl
om ikke dette fant sted var det et kanonisk syn at
kapitalismens ”nedgang” ”uunngåelig” måtte finne sted,
av økonomiske årsaker som finnes inne i sjølve systemet.

Jeg legger fram dette perspektivet ornamentert med

anførselstegn fordi det stilles mange spørsmålstegn ved
det i dag. Proletariatet har ikke vist at det er noen unik
historisk aktør for revolusjonær forandring; ja, det
krymper tallmessig som klasse, sammen med den
industrielle teknologien som frambrakte det. Det å hevde
at det ”forandrer seg” som klasse, krever et usedvanlig
sprang fra Marx’ opprinnelige beskrivelse av proletariatet
som den industrielle sektoren par excellence som
35
frambringer ”merverdi”, ”disiplinert, forent og organisert
gjennom sjølve mekanikken i den kapitalistiske
produksjonsprosessen som sådan” [les: fabrikken – M.
B.], til ”arbeidere” innen den offentlige sektor, selgere,
akademikere, og déclassés – reint bortsett fra deres
minkende sosiale tyngde i en verden som blir stadig mer
basert på det som foregår i cyberspace.3 Hva som er enda
mer urovekkende for den tradisjonelle radikale teorien er
at kapitalismen, langt fra å fragmenteres og kollapse
under sitt eget ”indre trykk”, virker å være i ekspansjon,
utbre seg over hele planeten og, enda mer utfordrende,
utvikle teknologi i en skala som er tidligere ukjent endog
innen dens egen historie. Det finnes ingen vitnesbyrd om
at kapitalismen står i veien for utviklinga av
”produksjonskreftene” – til tross for kritikken som Marx
kommer med i form av sin ”historiske materialisme”. Det
synes faktisk ikke å være noen ende på teknologiens
framskritt innen dette systemet, utover de begrensningene
som jordas bæreevne setter – og herav følger den enorme
betydningen økologiske stridsspørsmål har for vår tid og
for framtida.

Disse betraktningene fordrer en drastisk revidering av

den ”rolla” kapitalismen spiller i det historiske dramaet;
systemets opprinnelse, retning, dets framtid, ja, måten det
skal defineres på i sin ”modne” form, dersom man kan
snakke om ”modenhet” når det gjelder en økonomi som
ikke har noen ”grenser for vekst”, og langt mindre en
syklisk utvikling som ”vokser”, ”modnes” og ”forfaller”.
36
Jeg er nødt til å konkludere med at kapitalismen utgjør
samfunnets kreft, ikke bare en ”sosial kreft”, et uttrykk
som tilskriver den et snev av sosial orden.4 Den er en
økonomi, ikke et samfunn, som Karl Polanyi hevda for
flere tiår siden, og til det bør jeg tilføye at den er et onde
ved samfunnet, der konkurranse har en tendens til å
triumfere over samarbeid, rivalisering over solidaritet,
egeninteresse over fellesskapshensyn, vekst over
begrensninger, og grådighet over sosialt ansvar. Jeg
kunne legge fram slike sidestilte begreper nesten i det
uendelige, for å illustrere de måtene den kapitalistiske
økonomien har fragmentert, fortært og absorbert det
tradisjonelle sosiale liv på, uansett hvor forskjellige før-
kapitalistiske samfunn var fra hverandre. Et ondes
”begrensninger” består i virkeligheten av de strategiene
som kan fjerne det fullstendig ved rota i beste fall, eller
ødelegge dets vert i verste fall. Sånn sett er kapitalismen
et system som ikke kan reformeres eller reddes; den kan
verken bli omstrukturert eller omarbeida uten at man på
fundamentalt vis fjerner dens mest grunnleggende
karakteristikker som et system gjennomsyra av
varehandel og pengeøkonomi.

Det som bør understrekes her er at kapitalismen ikke er et

”nytt fenomen”, ja, det har ikke engang oppstått nylig.
Den har alltid eksistert hvor enn handelsmenn dro over
antikkens hav og fulgte handelsruter for å selge sine varer
eller kjøpe opp nye sådanne. Men disse foretaka var alltid
marginale innen tradisjonelle samfunn, som i sin
37
grunnvoll var forankra i landsbybaserte, agrarmessige,
familiære eller stammebaserte fellesskap, uavhengig av
krisene og konfliktene som hjemsøkte det øverste sjiktet
av samfunnslivet. De ulike imperienes nedgang påvirka
ikke i avgjørende grad deres sosiale basis, som i det
minste viste seg å være praktisk talt uoverstigelige
hindringer for framveksten av overhåndtakende
varehandel og pengeøkonomi. Det som forhindra fortidas
byer fra å bli borgerlige byer, var
landsbykarakteristikkene – mutualistiske, kollektive og
intenst sosiale – som stod i veien for borgerliggjøringa
av byen i sin helhet. Kapitalismen kunne gjennomtrenge
disse byene, og ofte forandre enkelte av dem i betydelig
grad, men den kunne ikke ta over det urbane liv i sin
helhet. Like viktig er det at den ikke kunne lykkes i å
bryte opp den høyst konsoliderte jordbruksbasisen som
før-kapitalistiske byer hvilte på, og herav følger det at
borgerlige verdier i økende grad blei absorbert av
aristokratiske sådanne, med deres forestillinger om adelig
status og prestisjen som lå i jordbesittelse.

Det som til syvende og sist bidro til den borgerlige byens
framvekst var agrarsamfunnets oppbrudd og landsbyens
synkende betydning i Europas seinere historie. Det var
ikke bare kapitalens makt som forandra den tradisjonelle
vestlige verden, men endringer i den vestlige verden som
gjorde den sårbar for kapitalen. Dette skjedde langt på
vei på grunn av konflikter mellom håndverksbaserte byer
og store jordmagnater – konflikter som var av avgjørende
38
betydning når det gjaldt å forme Europas skjebne fra
seinmiddelalderen av. Det skjedde også fordi adelen sjøl i
økende grad blei en kommersiell klasse, særlig i England,
hvor forpaktere blei fordrevet for å gi plass for sauehold
og fortjenestene som blei oppnådd gjennom salg av ull til
Beneluxlandene. Det er heller ikke tvil om at
håndverksverdenen basert på enkel vareproduksjon banet
vei for kapitalistisk vareutveksling, ved at den sakte men
sikkert gjorde markedet pengebasert og ekspanderte
kommersielle transaksjoner inn i kjernen av et
tradisjonelt landsbysamfunn. Sist men ikke minst åpna
framveksten av eneveldet i Europa opp for en enorm
sosial, økonomisk og politisk krise som rysta kontinentet
i dets grunnvoller. Den nye staten, som var utøyla
imperialistisk i sin utforming, krevde enorme fond og
knekte til slutt ryggen på monarkiets politiske rivaler,
aristokratiet, og skapte i siste instans nasjonalstaten.
Denne politiske enheten, med dens enhetlige valuta,
”kongens fred” på veiene og vannveiene, byråkratisk
kontroll, og appetitt på luksusvarer og våpenrustninger,
spilte en hovedrolle i å frarøve det tradisjonelle
samfunnet dets motstandskraft mot kapitalistisk handel,
endog sjøl om den eksisterte i et svært så anstrengt
forhold til den framvoksende borgerlige byen.

Det at alle disse utviklingslinjene fant sted i Europa er

ingen tilfeldighet; jeg har drøfta i en viss detalj den rolla
som geografiske faktorer, den store kontinentale basisen,
det europeiske agrarsamfunnets relative svakhet, og
39
middelalderkommunens unikhet som en
håndverksorientert by spilte i forhold til å gjøre den
vestlige verden, utenom middelhavsområdet, mottakelig
for en kapitalistisk utvikling (kap. 2). Til dette vil jeg
gjerne få tilføye to andre faktorer: Den rolla som den
tyske stammeloven spilte i å trenge inn i den latinske
tradisjonen, og kristendommens innflytelse som en
ideologi og politisk kraft når det gjaldt å forberede et
tradisjonelt samfunn for en kapitalistisk økonomi. Begge
disse faktorene tjente til å undergrave en sterkt forskansa
agrarverden som var strukturert rundt sosialt fastlagte
hierarkier. Det er ikke dermed sagt at Europas aristokrati
var noe mindre sjølsentret, sjølbevisst og fasttømra i sine
væremåter enn dets sidestykker rundt Middelhavet eller i
Den nære Østen var. Men den tyske stammetradisjonen
og kristendommens vektlegging av menneskenes likhet i
guds øyne, stod som en vedvarende anklage mot hierarki
som sådan, og fostra større sosial mobilitet i Europa enn
andre steder. Folkelige kjetterbevegelser kom
kontinuerlig til å ta av med utgangspunkt i
kristendommens eskatologiske tradisjoner, og mange av
dem dreide til syvende og sist i en revolusjonær retning.
Fra de egalitære læresetningene som blei tilskrevet John
Ball, til Thomas Muntzers kommunistiske idealer, forblei
Europa i en tilstand prega av kroniske uroligheter fra det
trettende til det sekstende århundre, for så kun å gli over i
den revolusjonære tidsalderen da liberale republikker og
konstitusjonelle monarkier vokste fram. Kirka blei en

40
makt i seg sjøl, og undergravde den sekulære statens krav
gjennom flere århundre. Den løse karakteren ved denne
middelalderske agrarverdenen frambrakte, i sterk
kontrast til kompaktheten ved antikkens verden, en
sårbarhet overfor kapitalismen, ja, sannelig en grad av
sosialt forfall som beredte grunnen for kapitalismen og
framveksten av den borgerlige staten. Det dreier seg ikke
så mye om at denne kreftliknende økonomien spilte en
avgjørende rolle i å undergrave en tradisjonell verden –
sjøl om den var alt annet en passiv i møte med
muligheten da den bød seg – som om at den, i likhet med
alle parasittfenomener, ernærte seg av det sosiale vevets
tradisjonelle forsvarsverker.

Men dreide alternativene som Europa stod overfor seg

utelukkende om framveksten av en nasjonalstat, utforma
av eneveldige monarkier og til syvende og sist av en
framvoksende bourgeois klasse, eller opprettholdelsen av
et tradisjonelt samfunn ledsaga av korporative og føydale
former? Historieskrivninga presenterer vanligvis kun
disse to alternativene, et ”valg” der bykommunen blir
redusert til en håndlanger for absolutisme eller
føydalisme, inntil den i siste instans blir et redskap for
moderne kapitalisme. Jeg ønsker å antyde at det
eksisterte et tredje alternativ, et der bykommunen kunne
ha framvist en annen vei til ”moderniteten” uten å vikle
menneskeheten inn i nasjonalstaten, eller falle tilbake,
slik Romerriket gjorde, til et føydalt rettighets- og
pliktsystem. Byens begrensninger gir noen hint om dette
41
alternativet, men utvikler det ikke videre i hovedbolken
av verket. ”I Nord-Italia og over hele det sentrale og
vestlige Europa”, står det, ”begynte kommunene å alliere
seg med hverandre for å etablere føderasjoner mot lokale
territorialfyrster. Den første antydninga til tysk enhet
viste seg i 1256, da byene langs Rhinen etablerte Det
rhinske byforbund; og sjøl om forbundet raskt falt fra
hverandre fant det mer eller mindre permanente
etterfølgere i Hansaforbundet i den baltiske regionen og i
Schwabenforbundet. De sveitsiske kantonene frigjorde
seg fra Østerrike; flamske byer reiste seg i revolt mot
grev Ludvig i den første av en rekke konflikter i
Benelux-landene; og under Etienne Marcel grep Paris til
våpnene mot den franske arveprinsen” (kap. 2).

Det at middelalderens byer utvikla sine ”egne autentiske

drivkrefter,” som jeg understreker, er vitterlig sant, og de
var sakte men sikkert i ferd med å omforme
agrarsamfunnet, et fenomen som var en sjeldenhet i
antikkens verden. Men enda mer framtredende enn
byenes økende autonomi var en radikalt ny
utviklingstendens; utviklinga av kommunale
konføderasjoner som ofte kjempa mot både monarkiet og
de territoriale fyrstene, ja, som kort sagt grensa mot å bli
en maktfaktor i seg sjøl. Historikere som har tatt for seg
byene har ofte i for liten grad tatt for seg det bildet at
kommunale konføderasjoner skapte et distinkt, ja,
sannelig dramatisk alternativ til nasjonalstatens dannelse.
Konføderasjoner byer i mellom blir sett ned på av
42
Mumford i The City in History og betrakta positivt, men
lite inngående, i Kropotkins Mutual Aid. Ingen av de to
forfatterne, som kanskje er blant de mest frihetlige i sine
syn på byen, bortsett fra Proudhon, synes å ha vært
informert om Comunero-bevegelsen i Spania i 1520-åra,
som var nær ved å erstatte det eneveldige Habsburg-
monarkiet (til tross for sine ærbødige holdninger overfor
det) ved hjelp av en konføderasjon bestående av flere
byer i Castilla, der enkelte av dem var strukturert rundt
borgerforsamlinger i nabolagene og en praktisk talt
uinnskrenka stemmerett for menn. Ei heller har vi
adekvate skildringer fra de rhinske, schwabiske eller
flamske konføderasjonene, for å referere kun til noen få,
på engelsk, og langt mindre av konføderasjonene blant
New Englands byer, på de kontinentale europeiske
språkene. Kun en marginal kunnskap finnes om
bykommunenes og de tyske Gemeinde’s gjentatte forsøk
på å skape konføderale alternativer til eneveldet (som i så
stor grad blir hylla av liberale og marxistiske historikere
som politiske steg i retning av en kapitalistisk
”nasjonaløkonomis” evolusjon) og nasjonalstaten.

Allikevel balanserte Europa, og til en viss grad De

forente stater, i lang tid mellom en anelse om
nasjonstilhørighet rotfesta i konføderasjoner bestående av
desentraliserte lokalsamfunn, og den byråkratisk
strukturerte og sentraliserte staten som kom til å oppstå. I
flere århundre var det i bykommunen – og i
sammenslutninger av bykommuner – at den virkelige
43
opposisjonen fantes, ja, sannelig en historisk mottendens
til territoriale fyrster og monarkiets sentraliserte autoritet.
Det rhinske og det schwabiske forbundet i Tyskland, og
endog det kortlivede Lombardia-forbundet i Italia,
opponerte mot Det hellige romerske imperiets monarker
med den samme glød som de gikk inn i konfliktene mot
den jordbesittende adelen med. I enkelte tilfeller, spesielt
i Spania, skapte de høyst demokratiske institusjonelle
former av varig kvalitet, som hovedsakelig blei slått ned
gjennom tvang – ikke gjennom en usynlig,
allestedsnærværende hegeliansk ”Ånd” som
forutbestemte deres utslettelse.

Ei heller tok dette alternativet slutt med middelalderen

eller renessansen og reformasjonen. Bevegelser av en
dypt alvorlig karakter som tok sikte på å forankre politisk
makt i lokalsamfunna og strukturere den langs
konføderale linjer, oppstod i løpet av Den amerikanske
revolusjon, i Paris under Den store franske revolusjon, på
ny i Pariserkommunen av 1871, i den føderalistiske
bevegelsen i Spania under Pi y Margall i åra etter
Kommunen, og i vår egen tid i borgerbevegelsen i
Madrid i 1960- og 70-åra, for ikke å nevne en mengde
liknende bevegelser i Latin-Amerika og i noen mindre
grad i Nord-Amerika. Ord som ”desentralisering” er
veldig i skuddet i Frankrike i skrivende stund, sjøl om de
mangler grasrotskarakteren i form av en spontan folkelig
utvikling slik som i borgerbevegelsen i Madrid. Alle
sammen danna de eksplisitt, og i ulik grad, en
44
motstandsbevegelse retta mot sentralautoriteten; de stod
fram med alternativer til statsbaserte og elitistiske
forestillinger om ”moderniteten” og nasjonalismen. Det
at radikale bevegelser, inkludert deres syndikalistiske
varianter, ikke har sett noe annet i
lokalsamfunnsorienteringa enn et reservoar av folkelig
energi, som kan brukes til å tjene parlamentariske eller
fagforeningsorienterte målsettinger, er et mistak av
monumentale proporsjoner. Nedgangen til
borgerbevegelsen i Madrid var i stor grad et resultat av
forsøket fra sosialisters, kommunisters og syndikalisters
side på å bruke den støtta den mobiliserte til sine egne
dogmatiske og pragmatiske formål – og ingen av disse
hadde en lokalsamfunnsorientering. Den sentrale rolla
som ”venstresida” (hva nå enn det ordet betyr i vår tid)
tilskreiv parlamentarisk ”politikk” eller fabrikken, bidro
grunnleggende sett til oppløsninga av en vital
bykommunal bevegelse i Spania og i deler av Latin-
Amerika i løpet av de foregående to tiåra. Med noen få
unntak drepte ”venstresida” denne klasseoverskridende
bevegelsen ved å utbytte den på det groveste – like visst
som Francos regime gjorde ved å overtale den. Ja,
akkurat som i Chile, hvor en liknende borgerbevegelse
vokste fram under Allende-regimet, spilte ”venstresida”
en like stor rolle som høyresida i å ødelegge dem.

Der hvor de eksisterte – og når de dukker opp i framtida

– kan de kjennes igjen ut i fra flere viktige trekk. For det
første så er de klasseoverskridende. Det vil si at de går på
45
tvers av de vanlige klasseinteressene som den
tradisjonelle sosialismen, anarkismen og liberalismen
baserer sine programmer for sosiale forandringer på, og
påkaller en borgersolidaritet basert på det presserende
behovet for fellesskap og dets bekvemmeligheter – ofte
husvære, sanitære fasiliteter, offentlige tjenester av alle
slag, personlig trygghet, åpne offentlige rom, attraktive
bygninger, og bevaringa av tradisjonelle miljøer. Men i
enda større grad enn disse, for en stor del materielle,
interessene begynner de å utvikle seg i retning av et mer
avansert nivå som reiser slike stridsspørsmål som politisk
myndiggjøring, lokal autonomi, og en grad av
sjølforsyning og fostringa av kulturelt mangfold. Dette
vil kunne inkludere urbane hager, matvarekooperativer,
bruken av areal til bondemarkeder,
håndverksforretninger, områder for unge folk og for
eldre, sentre for mishandla kvinner, uteliggere og de
hjemløse, og så videre. I Madrid organiserte nabolagene
på spontant vis sine egne festivaler, utdanningsmessige
og kulturelle begivenheter, og en livlig politikk i ordets
beste forstand; medborgerdeltakelse i
beslutningsprosessen, gjenopplivinga eller nyskapinga av
sjølstyrte institusjoner slik som lokale samlinger, råd, og
ulike former for direkte aksjon slik som leiestreik,
squatting, ”ekspropriering” av areal til parker og torg, og
overtakelsen av strukturer i byens besittelse som normalt
sett husa byråkratiske instanser. I Spania begynte allerede
borgerbevegelser og lokale valg å utfordre Francos

46
diktatur og dets konservative etterfølgere etter
diktatorens død. De åpner kort sagt, enten eksplisitt eller
potensielt, for en ny allmennhetens sfære – et
grasrotsdemokrati – og skaper en ny deltakende politikk i
ordets greske forstand, i kontrast til statsmannskunst, som
faller inn under nasjonalstatens og parlamentarismens
hegemoni.

Slike bevegelser avspeiler gjenoppstandelsen av

”tredjestanden” – ”folket” i en nærmest klassisk forstand
– som et resultat av at sjølve samfunnet omstruktureres;
et fenomen som minner om nedbrytninga av det
tradisjonelle samfunnet i de store demokratiske
revolusjonenes tidsalder, som på en så klumsete måte blir
omdøpt til ”borgerlige” revolusjoner. Når det er sagt så
står vi i dag overfor nok en nedbrytnings- og
overgangsperiode under påvirkning av kybernetikk,
agrobusiness, roboter, genmanipulering, byråkratisering i
massivt omfang, nedbrytning av tradisjonelle sosiale
former til en formløs, økonomisk utrygg, og politisk
ustabil ”borgermasse”. Ingen radikal bevegelse i samtida
har vært i stand til å utforske dette fenomenet eller gi det
en bevisst og programmatisk røst, og langt mindre de
politiske koordineringsformene som det så sårt trenger
for å bli en historisk kraft, ja, en motmakt som kan
utvikle seg parallelt med, og til syvende og sist erstatte,
statens økende sentralmakt. Sammenblandinga av
politikk og statsmannskunst, som kun kan sammenliknes
med den ideologiske sammenblandinga av samfunnet og
47
staten, preger i så sterk grad dagens ”venstreorienterte”
bevegelser at den forhåndsdømmer dem til å mislykkes
på trøstesløst vis. Det at jeg har tilføyd mitt essay kapitlet
”Teser om frihetlig kommunalisme”, utgjør således en
uunnværlig del av denne boka i dag; ja, det gir bindet en
umiddelbar politisk relevans for vår tid.

Sist men ikke minst må vi ta for oss et problem som i stor

grad gjennomsyrer den opprinnelige versjonen av denne
boka; faren for en urbanisering som truer med å sluke så
vel byen som landsbygda. Som det opprinnelige forordet
understreker: ”Vi lever paradoksalt nok i en verden prega
av en urbanisering som har løpt løpsk – en som mangler
virkelige byer. Etter hvert som de klart avgrensa byene
som vi arva fra fortida blir slukt av den ekspanderende
metropolen, begynner byen å miste sin definitive og
spesifikke karakter, så vel som sin funksjon som en
autentisk arena for fellesskap og solidaritet. Byen
forsvinner i de store urbane beltene som sprer seg utover
landet. Til og med landsbygda blir omforma til urbane
parkområder, eller til et kompleks bestående av
industrialiserte jordbruksfabrikker” (Forord til første
utgave).

Det er lite jeg kunne tilføye til disse bemerkningene,

skrevet for tolv år siden. De blir utdypa i betydelig detalj
i en kommende bok5, men de essensielle rammene for
mine synspunkter er allerede uttrykt i de overnevnte orda.
Det finnes imidlertid visse tekstforbedringer som bør

48
nevnes. Urbanisering må skjelnes fra bydannelse, akkurat
som statsmannskunst må skjelnes fra politikk. Disse
skillelinjene, spesielt med revideringene som er
introdusert i denne nye introduksjonen og tillegget i form
av mitt essay ”Teser om frihetlig kommunalisme”, er
avgjørende for utviklinga av en ny, borgerorientert
konføderal politikk. Frihetlig kommunalisme utgjør det
eneste livskraftige sosiale og politiske alternativet som
jeg kan se for meg til den proletære sosialismens
blindveier i alle dens former – så vel ”autoritære” som
”frihetlige” – og til den løpske urbaniseringa som vil
oppløse alle fellesskapsbånd som eksisterer i dag, og
erstatte de tradisjonelle formene for sosial artikulering
med byråkratiseringas vev. Dersom det kommer en tid da
ingenting annet enn byråkratiske aktører, og deres
motpart innen psykologiske ”rådgivningskontorer”,
gjenstår for å holde samfunnet sammen, så risikerer vi at
sjølve det jordsmonnet – ja, sjølve det minnet om fortida
– som ga næring til fellesskap og kommunal frihet,
eroderer vekk. Vi er fremdeles ikke ved det punktet der
vi står overfor disse dystre utsiktene. Muligheten for å
unngå en slik tilstand er fremdeles i stor grad til stede –
men om den blir realisert eller ei avhenger av en
reeksaminasjon av alle våre klassiske premisser og
dogmer.

Det er denne utfordringa som denne boka reiser. Dette er

grunnen til at dens historiske perspektiv, med dets forsøk

49
på å gjenvinne betydningen av byen i alle dens former,
og dens avsluttende del, trengs så sårt i dag.

Før jeg avslutter denne introduksjonen vil jeg gjerne få

påpeke enkelte endringer i uttrykks- og formuleringsmåte
som burde gjøres i teksten. Jeg tror ikke at landsbygda i
fortida noensinne ”dominerte” over byen i den enkle
forstand som byen sies å ”dominere” over landsbygda i
dag. Det tidlige urbane liv eksisterte i en
jordbrukssammenheng ved at dens institusjoner, verdier,
eliter og orientering var rurale, og først på et seinere
stadium, i antikkens verden, oppnådde det en distinkt
urban karakter. Sjøl om territoriale fyrster så seint som i
middelalderen definitivt forsøkte å utbytte små og større
byer – og i enkelte tilfeller endog forsøkte å selge dem
for å finansiere sine imperialistiske eventyr – så
dominerte de dem ikke på samme vis som den moderne
byen vanligvis former så vel som utbytter landsbygda.
Den tidlige ”antitesen” mellom by og land var mer som
et spenningsforhold enn som et strengt fysisk faktum – et
”brudd med agrarrelasjonenes soliditet, en spire til
negasjon innen agrarfellesskapet” (Forord til første
utgave). Det at byen på et seinere stadium trengte seg
fullstendig inn på landsbygda, er bare så altfor opplagt i
dag – ja, i en tid da urbanisering, som et produkt av
byens utvikling, truer med å ødelegge både byen og
landsbygda.

50
Det ”asiatiske jordsystemet”, som et irrigasjonsbasert
samfunn strukturert rundt en høyst sentralisert stat på
toppen og et klanbasert samfunn nederst, har blitt
problematisert av en rekke forfattere, seinest av Perry
Anderson. Problemet med å anvende denne marxistiske
kategorien på en så løs og ledig måte, blir temmelig
åpenbart ved en gjennomlesning av Andersons detaljerte
og kritiske undersøkelse av de berørte stridsspørsmåla.
Men jeg tror ikke at det er en helt uanvendelig ”kategori”
i dag. Så langt jeg kan bedømme oppstår et slikt samfunn
på et svært tidlig stadium, på steder som ligger så langt
unna hverandre som inkaenes Peru og det tidlige Egypt,
hvor despotiske stater vokste fram gjennom en
omarbeiding av stammesamfunnet og bruken av tidlige
former for klankooperasjon for å mobilisere arbeidskraft.
Det er temmelig sikkert at disse systemene begynte å
bryte sammen i mange områder der Marx feilaktig antok
at de bestod langt inn i moderne tid. Leseren bør derfor
advares om at det ”asiatiske jordsystemet” må betraktes
som en svært provisorisk overgangsperiode på mange av
de stedene der det sies å eksistere. Og det fortsatte ikke å
være ”basisen for sosiale relasjoner… inntil forholdsvis
moderne tid” i de områdene som det blir referert til i
denne boka (denne introduksjonen). Ja, jeg vil hevde at
sjølve klansystemet var enda viktigere enn irrigasjonen –
uansett hvor etterlevningsprega eller omarbeida det
forstnevntes former var. ”Orientalske despotier” beholdt
ikke sin autoritet over landsbyfellesskap fordi de gikk i

51
gang med offentlige arbeider, slik Wittfogel og Marx
hevda; de gikk snarere i gang med offentlige arbeider
som en del av sin utbytting av landsbyfellesskapa – slik
de store palassene, templene og monumentene i Den
nære Østen vitner om. For en videre utdyping er leseren
nødt til å konsultere min drøfting av dette
stridsspørsmålet i The Ecology of Freedom.7

Takk til følgende

Jeg har mye å takke Dimitri Roussopoulos for, min nære
venn så vel som samarbeidspartner gjennom mange år,
som mer eller mindre overtalte meg til å utarbeide
reviderte utgaver av Byens begrensinger og Post-Scarcity
Anarchism, til dels med nye introduksjoner. Vårt
samarbeid har vært en kilde til stor støtte, både personlig
og politisk, gjennom nesten to tiår. Ei heller kan jeg få
retta en stor nok takk til min venn og kollega, John Clark,
for hans stimulerende drøftinger og forslag opp gjennom
åra, vedrørende alle spørsmåla som har betydning for
denne boka. Som alltid har Bea Bookchin vært en
uunnværlig kilde til støtte for min skrivning og mitt
forskningsarbeid, ved å gi meg omgivelser som gir
næring til mitt arbeid. Jeg vil gjerne få takke Howard
Hawkins for nærmest å arbeide som forskningsassistent
for meg, ved å samle inn materiale fra de større
universitetsbibliotekene i det nordlige New England, og

52
John Ely for at han sendte meg uvurderlig materiale fra
University of California i Santa Cruz. Min datter Debbie
har vært en uttrettelig kritiker og kilde til støtte, ved å
bringe sine usedvanlige litterære talenter og innsikter i
politiske problemer til tjeneste for mitt arbeid. Sist men
ikke minst ønsker jeg å takke de mange studentene og
kollegaene ved Institute for Social Ecology i Rochester,
Vermont – spesielt Daniel Chodorkoff, Paul McIsaac og
William Maclay – for den stimuleringa de ga meg
gjennom åra, så vel som min kjære venn, Marsha Hewitt,
samt Josée Hershbain og Jane Broderick for deres
synspunkter, ideer og redaksjonelle assistanse.

Fotnoter:
1
Murray Bookchin: The Ecology of Freedom (Cheshire
Books, Palo Alto, 1982).
2
Manuel Castells: The City and the Grassroots
(University of California Press, Berkeley, 1983), sidene
17, 20-21. Marx skulle faktisk komme til de samme
konklusjonene, men fra et gjennomgående ringeaktende
og snevert ståsted. ”Kommunen var kun en bys reising
under eksepsjonelle forhold,” skreiv han til Domela
Niewenhuis i februar, 1881, to år før sin død, ”flertallet
innen Kommunen var på ingen måte sosialister, ei heller
kunne de være så. Med ørlite grann sunn fornuft ville de

53
ha kommet til et kompromiss med Versailles…” Sitert av
Bertrand D. Wolfe : Marxism (Dial Press, New York,
1965), side 126. Jeg kan tilføye at dette brevet nærmest
konsekvent er utelatt fra den Selected Correspondence
fra Marx og Engels hånd, som er generelt tilgjengelig for
den engelsktalende allmennheten, inkludert mange
foraktfulle bemerkninger om kommunardenes sosiale
sammensetning og det parisiske ”proletariatets”
tilbakestående karakter sammenlikna med det tyske. Jeg
siterer ikke dette for å tilskrive Marx en
nasjonalsjåvinistisk rolle, men for å understreke hans
forakt for arbeidere med håndverksbakgrunn, som i stor
grad var tilfellet i Paris, til tross for det faktum at
”arbeidere” med denne yrkesmessige arven, etter mitt
syn, hadde en tendens til å bli mer revolusjonære enn det
såkalte ”industriproletariatet”.
3
Karl Marx: Capital (Charles H. Kerr & Co., Chicago,
1906).
4
Det er nettopp hva Marx forsøkte å gjøre – nemlig å
utruste marxismen med regulerende ”lover” som
tilskriver kapitalismen en ”velordna” utvikling, og ta den
for seg som en ”historisk fase” i det breiere menneskelige
dramaet innen menneskehetens utvikling. De politiske
resultatene av denne viktorianske strategien skulle
komme til å koste radikalismen dyrt i flere generasjoner,
ved å skape en samling ”forutsetninger”, ”stadier”,
”nivåer”, og en mengde passende politiske ”strategier”

54
og ”taktikker” for en egna ”fortropp” som skulle styre
historias skute. Innen 1930-åra hadde denne
tilnærmelsesmåten opphørt å være en rein karikatur, og
kom til å føre til væpna konflikt mellom spanske
kommunister som hevda at Den spanske revolusjon i
1936-37 var en ”borgerlig-demokratisk” sådan, og
dermed forkludra revolusjonære tiltak fra arbeiderklassen
og bondestanden, og arbeiderne og bøndene sjøl, som
forsøkte å kollektivisere industrien og jorda. Det kan godt
være at marxismen har blitt en akademisk disiplin i våre
dager, men det er intet akademisk ved den politiske
praksisen som den frambringer.
5
Murray Bookchin: Urbanization Without Cities (Sierra
Club Books, San Fransisco, 1986).
6
Perry Anderson: Lineages of the Absolutist State (New
Left Books, London, 1974), s. 462-549.
7
Op cit., sidene 248-49.

Murray Bookchin

September, 1985.

Direktør emeritus

Institute for Social Ecology

Rochester, Vermont
55
 Kapittel I

Landsbygda og byen

Byer spiller uomtvistelig en dominerende rolle i det

moderne liv. De bestemmer helt åpenbart det moderne
samfunns utvikling. Det ville således synes som om i det
øyeblikk urbane fellesskap oppstod, så ville de raskt ha
oppnådd en ledende posisjon og, i likhet med våre egne
byer, inntatt en overbærende antagonistisk holdning
overfor landsbygda.

Men det var en tid da det urbane liv enten var underordna
landsbygda eller eksisterte i et balansert forhold til den.
Utviklinga av sosiale relasjoner gjennom mesteparten av
den før-kapitalistiske historia, var ikke definitivt
avhengig av utviklinga av bylivet før mot slutten av
middelalderen, da byer blei forløperne til en autentisk
borgerlig økonomi. Det er lett å glemme at mesteparten
av menneskehetens historie var befolka av kvinner og
menn i form av matprodusenter, og at fortidas sosiale
velstand primært hadde sin opprinnelse i
jordbruksmessige bedrifter. Dessuten var
jordbrukssamfunnet som sådan produktet av en lang og
kompleks evolusjon, som innebar ulike former for
jordforpaktning og sosiale relasjoner. Fra de mer eller
mindre kollektive formene for hagebruk som blei

56
praktisert av tidlige klaner og stammer, avanserte
jordbrukssamfunnet gjennom det asiatiske jordsystemet
med dets altoverskyggende monarkier, til føydalisme og
til slutt et jordbrukssamfunn basert på en uavhengig
bondestand. Problemene i denne lange perioden var
primært relatert til jordbruket, og den største økonomiske
vekta lå ikke i byene men på landsbygda, eller i hvert fall
blant sosiale klasser som var basert på jorda.

Alle byer utgjør en antitese til landsbygda. De utgjør et

brudd med agrarforholdas soliditet, en negasjonsspire i
agrarfellesskapet. På den annen side frambringer
samtidig det rurale liv byen fra sin egen indre utvikling, i
orm av en arbeidsdeling mellom ulike håndverk og
handel på den ene side, og de relativt sjølforsynte
jordbruksfellesskapa på den andre. Den framvoksende
byen starter med å avspeile de sosiale relasjonene på
landsbygda, slik at det finnes ulike byer som mer eller
mindre tilsvarer ulike former for agrarsamfunn. I ulike
faser av den sosiale utviklinga blir byen heva fra en
utprega underordna stilling, til en der den eksisterer i et
likevekstforhold til landsbygda og vil kunne forbli i det
over lange tidsrom eller, ved å overskride
begrensningene i sin rurale basis, gi etter for landsbygdas
hegemoni når de to blir klart uforenlige. Sett i lys av
mesteparten av den før-kapitalistiske historia hadde ikke
bylivet en like komplett urban basis som det synes å ha i
dag. Urbane sentra var for en stor del samlingsstedet for
omkringliggende jordbruksmessige relasjoner. De var
57
hagebruksbaserte klansamfunn, asiatiske byer, føydale
byer, og endog bonde- og sjøleierbaserte byer. Det
urbane liv kunne bare bli forstått på en klar måte ved å
søke tilbake til de økonomiske forbindelsene som rådde i
jordbruksomgivelsene. Sjøl om bylivet oppnådde sine
egne sosiale krefter, og ofte inngikk i et
motsetningsforhold til landsbygda, etablerte
agrarøkonomien de historiske begrensningene for nær
sagt enhver urban utvikling.

Dette kan demonstreres ganske klart ved en rekke

eksempler. En illustrasjon på de tidligste byene kan
hentes fra beskrivelsene av den aztekiske ”hovedstaden”
Tenochtitlan, som de spanske conquistadores støtte på
for kun tre hundre år siden. Ved første øyekast likner
fellesskapet til forveksling på en moderne by. Sjøl om
arkitekturen og utforminga av levemåten var ”eksotisk”,
synes byens dimensjoner, høyden på dens strukturer og
dens seine oppdagelse av hvite menn å plassere den
nærmere slutten enn begynnelsen av den urbane historia.
I henhold til George C. Vaillant må Tenochtitlan for de
første spanske invasjonsstyrkene som så den, ”i kontrast
til Spanias grå byer og gulbrune åser, ha framstått som et
paradis, for dens grønne hager og hvite bygninger var
plassert midt i blant blå innsjøer omringa av høye fjell.”1
Vaillant siterer Bernal Diaz, en av Cortes’ soldater:

”Da vi kasta vårt blikk på slike vidunderlige skuer visste

vi ikke hva vi skulle si, eller om det som stod foran oss

58
var virkelig, for på en side av landområdet lå det store
byer, og sjølve innsjøen var full av kanoer, og på
landeveien var det mange broer med jevne mellomrom,
og midt foran oss lå Mexico by.”2

Men Diaz var ingen provinsiell skikkelse som kasta

trollbundne blikk mot en kosmopolittisk by, ei heller var
Spanias byer kun landsbyer sammenlikna med
Tenochtitlan. Et nærmere og kanskje mer nådeløst blikk
antyder at den briljante karakteren ved Mexico by for en
stor del bestod i de ytre trekkene. Det at byen minner om
et moderne urbant sentrum, hviler på dens høyreiste
religiøse strukturer, dens romslige torv for seremonier,
dens palasser og administrasjonsbygninger. Dersom man
skuer utover disse strukturene var byen, i mange
henseende, et landsbyfellesskap av en sterkt overdreven
størrelse.

Det ville vær vanskelig å forstå Tenochtitlans karakter

klart uten at man retta oppmerksomheten mot det
aztekiske samfunnets klanstruktur og hagebruksbasis.
Sjøl om byen var uvanlig stor til et slikt tradisjonelt
samfunn å være, nådde klanenes hagebruksvirksomhet
direkte inn i det urbane fellesskapet. Sammen med
religiøse og militære anliggender utgjorde koordineringa
av klanene, vedrørende sosiale og økonomiske
aktiviteter, hovedinteressen for byens styresmakter. Så
komplett var integreringa mellom landsbygda og byen,
ja, jordbruksinteressenes overherredømme over unikt

59
urbane sådanne, at aztekerne aldri utvikla noe
pengesystem fullt ut. Vareutveksling foregikk normalt
sett på grunnlag av byttehandel – det vil si, på
landsbybasis – som blei jevna ut med kakaobønner når
verdien av en vare oversteg en annens. Byens innbyggere
blei født inn i et komplekst nettverk av sosiale
forbindelser, som essensielt sett utvikla seg fra livet på
landsbygda. Hans eller hennes posisjon i samfunnet blei
definert på bakgrunn av arvemessige røtter, i grupper av
slektsfolk og blodsbaserte forbindelser. Klanen danna
kjerna i aztekerens sosiale og kulturelle liv, ja, i
vedkommendes liv som borger.

Byen differensierte så visst en anselig andel av

befolkninga fra deres eldre jordbruksmessige klanbånd,
og skapte dermed håndverkere og handelsmenn. Men
disse gruppene var også forplikta til å ta del i det
tradisjonelle sosiale mønsteret, og dupliserte dermed
formelt sett relasjoner som hadde blitt utvikla på
landsbygda. Vaillant påpeker at:

Ӂpninga for kontakt stammer i mellom, gjennom

bosetting og krigføring, og veksten innen materielle og
ritualistiske behov, førte til etableringa av en klasse, den
såkalte pochteca, hvis medlemmer reiste over hele
Mexico og utveksla lokale produkter med utenlandske
sådanne.”3

60
Denne pochteca hadde imidlertid ”sin egen gud, og levde
åpenbart i et eget kvartal”, på en måte som tilsvarte andre
klaner i fellesskapet. De innehadde en posisjon innen
byen eller som en del av den, ikke som dens ledere; de
representerte ikke byen slik som borgerne i
middelalderens byer og det moderne borgerskapet.

Sjøl om den var en sentralisert monarkisk ”hovedstad”,

blei Tenochtitlan administrert av fire utøvende
tjenestemenn og et mangfold av adelige som felte
dommer i disputter mellom klanene, og som tok seg av
de militære anliggendene. Innen denne infrastrukturen,
fra de laveste slektstavlene til de høyeste, var makta en
funksjon av en svært kompleks sosial lagdeling. Vaillant
bemerker at det:

”kontinuerlige valget av slike høye offiserer fra den

samme familien eller slektstavla, når det rådde
demokratiske prosedyrer ellers, er vanskeligere å
forklare. Tradisjonen står sterkt i primitive fellesskap, og
en familie som frambrakte en effektiv mann ville i den
neste generasjon kunne framringe enda en.”4

Mer nylig bevismateriale avdekker at den ”demokratiske

prosedyren”, som Vaillant legger så stor vekt på, faktisk
hadde svunnet hen i så stor grad at byrådet i Tenochtitlan,
som en gang var en temmelig demokratisk forsamling
sammensatt av klanledere, blei utnevnt av monarkiet og
for en stor del kontrollert av det herskende sjikt. Innen

61
spanjolenes erobring fant sted hadde det aztekiske
samfunnet blitt et høyst komplekst hierarki bestående av
adelsmenn og vanlige folk, et hierarki som fremdeles var
basert på slektskapsbånd og påtvunget klanstrukturen,
men som samtidig kunne ha bevega seg i retning av en, i
økende grad, territoriell form for samfunnsliv. Hvor langt
samfunnet ville ha kunnet utvikla seg i denne retningen –
eller, godt mulig, i retning av den rigide sentraliserte
strukturen som svarte til Inkaimperiets
”statskommunisme” – vil vi aldri få vite. Den spanske
erobringa gjorde slutt på den aztekiske utviklinga, og
ødela dens interne struktur fullstendig.

Sett ut i fra dets klanrelasjonsståsted vil dette urbane

samfunnet ha kunnet eksistert i flere århundre i Mellom-
Amerika, før hvite menn traff på det. Azteker- og
inkaimperiene synes å markere kulminasjonen på
indianernes urbane tradisjon på de amerikanske
kontinentene, ja, kanskje dens ytterste grenser. Etter som
en by vokste fram blei generelt sett et annen mindre
eminent; byers kontinuerlige vekst og fall utgjorde
regelen. Så snart en gammel administrasjonsstruktur blei
ødelagt i et gitt område – kanskje om følge av utpining av
jorda eller av krig – forsvant byen, for så kun å oppstå et
annet sted når det utvikla seg fordelaktige vilkår for
urbanisme. Disse byene vokste fram, blomstra og
forsvant, ofte uten å avskaffe klanstrukturen.

62
Det er rimelig å si at den amerikanske indianske byen,
fram til den spanske erobringa, essensielt sett var rotfesta
i klanen eller tilsvarende slektskapsstrukturer. Etter som
tida gikk, og befolkningstallene økte, dukka det opp en
tendens til å utvide ”regjeringsplanen” (for å bruke Lewis
H. Morgans uttrykk) fra klan til stamme, og fra stamme
til stammeføderasjon. Denne tendensen må betraktes som
en kvantitativ sammenknytning av de ulike klanene, en
kolonisering gjennom sosial sammenknytning av relativt
sjølforsynte, sosio-naturlige organismer langs stadig mer
hierarkiske linjer. Forsøk på å relatere azteker- og
inkaimperiene til den historiske byen og det
jordbesittende aristokratiet i Europa er ofte villedende, til
tross for deres mange likheter. En amerikansk-indiansk
analog til Europas og middelhavsområdets historiske
byer ville være meningsfull dersom klansamfunnet hadde
gått så totalt i oppløsning at det hadde frambrakt en
klasse bestående av territorielle snarere enn klanbaserte
slektskapsbånd og, til syvende og sist, av det private
eierskapet og kontrollen over sosial rikdom. Ingen slik
kvalitativ omforming fant i virkeligheten sted i Mellom-
Amerika før erobringen. Der hvor knapphetens og
overlevelseskampens trykk blei svekka i deler av det
indianske Amerika, oppstod det generelt sett et temmelig
enhetlig fellesskap, ofte av en overflatisk urban karakter,
som hadde en tendens til å integrere snarere enn forsterke
indre uoverensstemmelser. ”Der var lite som kunne plage

63
individet intellektuelt eller økonomisk sett,” påpeker
Vaillant:

”Eksistensen var underlagt guddommelig gunst, og et

menneske næret like mye frykt som dets medmennesker
gjorde. Så store som enkelte byer var – Mexico City
[Tenochtitlan] hadde 300 000 innbyggere – var
fellesskapsfølelsen likevel sterk. Tankefrihet, individuell
frihet, og personlige rikdommer var ikke-eksisterende,
men folk levde i henhold til en kodeks som hadde fungert
bra og kontinuerlig gjennom flere århundre. En azteker
ville ha blitt skrekkslagen over den utprega isolasjonen
ved et individs liv i vår vestlige verden.”5

Sett ut i fra samfunnets basis etablerte klanen

begrensningene for denne type urbant liv. Byen var
produktet av klanen, og blei betrakta som beskytteren av
klanens føderative tendenser.

Forstått som skildringa av konfliktfylte sosiale interesser

begynner historia når de eksterne midlene for å
ekspropriere materielle overskudd (nærmere bestemt krig
og plyndring) blir internalisert i form av systematiske
utbyttingsmåter, og derved omstrukturerer klanen og
omformer samfunnslivet innafra. Samfunnets
transcendering av klanen er det største og mest
betydningsfulle utviklingstrekket i antikkens verden.
Menneskeheten blir eksilert fra et harmonisert univers og
prisgitt de sosiale motsetningenes domene, hvor

64
problemene vedrørende materiell nød blir følt som steile
motsetninger mellom et samfunnslag og et annet.
Samfunnet blir ensidig og ufullstendig, og balansen innen
det menneskelige fellesskapet og mellom menneskeheten
og naturens verden blir forstyrra. Menneskeheten blir
drevet ut på en rastløs ferd for å avbalansere det sosiale
liv på et høyere likevektsnivå. Det burde ikke overraske
oss at den indre omarbeidinga av klanen, og seinere dens
totale ødeleggelse, innebærer en mer avgjørende
teknologisk revolusjon enn noen utvikling som er kjent
fra tidligere. Arbeidsdelinga øker og nye samfunnslag
blir atskilt fra jordbruksarbeid, og hvert enkelt av disse
utkrystalliseres til en sosial klasse med spesielle
interesser som ofte står i et skarpt motsetningsforhold til
andre klassers interesser.

Så langt unna står like fullt de tidlige byene fra historias

urbane hovedstrømninger at endringer i klansamfunnet
vokser fram av teknologiske utviklingstrekk på
landsbygda snarere enn i byene, nærmere bestemt
temminga av dyr og oppdagelsen av plogjordbruk. Med
denne nye formen for jordbruk opphører klanen å være
en forutsetning for det sosiale liv. Det å ha eliminert
klanen fra det indianske Amerika ville ha forkludra
samfunnets materielle basis fullstendig; uten en høyst
dedikert, sosial ansvarlig arbeidsstyrke som aleine kunne
ha bidratt med den intensive kultiveringa som
maisplantene krever, og som blei fostra av en teknologi
som ikke hadde kommet forbi stadiet prega av jordhakker
65
og menneskelig muskelkraft, er det tvilsomt om de
betydelige materielle overskudda som trengtes for å
understøtte store byer ville ha vært tilgjengelige i Mexico
og Peru. Indiansk matdyrking i en slik skala var kun
mulig under sosiale forhold der folk relaterte til
hverandre som slektninger snarere enn som isolerte
urbane medborgere. Betydningen av klanstrukturen blir
desto mer tydelig dersom vi husker på at matdyrking i
områder som de peruanske Andesfjellene, for en stor del
hvilte på terrassedyrking i fjellregioner der jordsmonnet
omhyggelig blei henta fra fjerntliggende
lavlandsområder. Som Edward Hyams påpeker, takket
være det faktum at:

”de var nødt til, i Andesfjellene… å skape sine egne

jordsmonn for å ekspandere… var de nødt til å beholde…
samfunnets oldtidsstruktur, i hvert fall i den grad den
relaterte til jordforpaktningssystemer og arbeid på jorda.
I fravær av maskineri eller en avansert slaveeierøkonomi
kan store terrassearbeider, eller gjenvinning av jord og
irrigasjonsarbeid, kun bli utført gjennom kollektive
anstrengelser og felles arbeid… Med unntak av den
europeiske føydalismen har det trolig aldri vært noe
system der jordbrukspraksisen og samfunnsorganiseringa
var så intimt forbundet i form av et perfekt produkt av
sinnet og ånden. Og intet viser dette klarere enn
resultatene som fulgte av at det europeiske systemet og
den europeiske religionen blei påført folka i
Andesfjellene. Jordsmonnet blei ikke direkte angrepet
66
fordi spanjolene først og fremst var ute etter gull, men
den sosiale organismen blei ødelagt og umiddelbart
begynte sjølve jordsmonnet å dø.”6

Med oppdagelsen av plogen og breisåinga av hardføre

kornsorter i Den nære Østen – så vel som den generelle
anvendelsen av trekkdyr i forbindelse med pløyinga av
jorda – blei jordbruket mer ekstensivt snarere enn
intensivt. Matdyrkinga krevde nå en brøkdel av det
arbeidet som måtte til for å oppnå tilsvarende avlinger på
de amerikanske kontinentene. Men om klanen ikke
lenger representerte noen begrensning for videre sosiale
endringer, så var den heller ikke, i det minste i
utgangspunktet, noen hindring. Ja, den bestod som en
grunnleggende form for sosial relasjon og
arbeidsmobilisering langt inn i historisk tid. Her gjør vi
klokt i å understreke at menneskeheten ikke forandrer
sine sosiale strukturer på måfå, spesielt ikke dersom de
har blitt helliggjort gjennom årtuseners utvikling og
tradisjonens tyngde. I retrospektiv vil vi bekvemt kunne
ha en oppfatning om mange alternativer til den historiske
utviklinga som faktisk fant sted, kanskje for å antyde mer
rasjonelle og humanistiske sosiale utviklingslinjer. Men
historia lærer oss, om ikke annet, at gamle institusjoner
sjelden blir forandra før deres muligheter langt på vei har
blitt uttømt. Klansamfunnet var av en spesielt varig
karakter. Sjøl der hvor det eksisterer i dag er det
fremdeles den mest stabile formen for menneskelig
samhandling som så langt har blitt utvikla. Kanskje ingen
67
annen institusjon som etterfulgte det fostra en så dyp
anelse om solidaritet, innbyrdes hjelp og understøttende
komfort hos individet. Takket være deres naturlige basis i
slektskapsbånd viste klanene seg å være de mest intime,
og kanskje mest tilfredsstillende, sosiale formene som
har blitt utvikla av menneskeheten. Følgelig hadde
klansamfunnet en tendens til å videreføre seg sjøl på tross
av tvingende sosiale krefter som lett overmanna, eller
drastisk endra, andre former for menneskelig
samhandling.

I første omgang forandra ikke den nye plogen og

åkerøkonomien i nevneverdig grad de sosiale formene
som var basert på en tidligere epokes hakke- og
hagebruksøkonomi. Evolusjonen av det ene systemet
over i det andre foregikk faktisk på en så subtil og
organisk måte at det ofte er vanskelig å trekke opp de
sosiale skillelinjene mellom de to. Variasjoner forekom
vedrørende de kollektive eiendommene og de gamle
naturreligionene, men kollektive eierskapssystemer
bestod i lang tid under nye sosiale
administrasjonssystemer. Til og med klanene levde
videre som etterlevninger, om enn ikke intakte, langt inn
i avanserte historiske perioder. Formelt sett dukka det
tradisjonelle klansystemets etterfølger opp da
stammehøvdinger, framstående krigere, eller en
konsolidert presteskapskaste lyktes i å bli de eneste
jordbesitterne. De tildelte jordlapper til klanmedlemmene
som de kunne dyrke på sesongbasis, og samla så inn
68
jordbruksoverskuddet formodentlig med sikte på at det
skulle brukes av fellesskapet i sin helhet. Endringa fra de
gamle sosiale formene til de nye antok karakteren av en
endra vektlegging, snarere enn et totalt brudd med fortida
– en endring i det opprinnelige kollektive systemet som
syntes å bestå i en utvidelse av dets sosiale funksjoner og
dimensjoner.

Med tida blei imidlertid klanformen i så

gjennomgripende grad frarøva sitt opprinnelige innhold,
som den avgjørende faktoren i det sosiale liv, at den ble
lite annet enn en ordning for å fordele arbeidskraft og
ressurser. Klanene mista praktisk talt all sin innflytelse på
administrasjonen av fellesskapet. I hendene på
skruppelløse autoriteter blei klanene ofte instrumenter
som de brukte i utbyttings- og plyndringsøyemed.
Endringa fra eldre egalitære relasjoner i Egypt og
Mesopotamia, til nye systemer basert på utbytting og
klassemessig lagdeling, blei ikke akseptert på en aldeles
passiv måte av de undertrykte; ja, det arkeologiske
bevismaterialet vitner om utbredte folkelige revolter og
perioder med sosial uorden, da det blei gjort fruktesløse
forsøk på å gjenopprette den gamle ordenen. Det er
interessant at bortsett fra separatistiske tendenser, og
opprør i regi av erobra befolkninger, så er ingen interne
sosiale konflikter av et slikt omfang kjent når det gjelder
sivilisasjonene i det indianske Amerika, for det de
dominerte stammene var mest opptatt av i denne
regionen var ikke den sosiale strukturen som sådan,
69
nærmere bestemt dens klanform, men de bidragene som
blei krevd inn av dominerende stammer slik som
Mexicos aztekerherskere.

Begrepet det ”asiatiske jordsystemet” stammer for en stor

del fra Marx, ment som en beskrivelse av den formen for
jordbruk der jorda fremdeles ikke kan avhendes, ja, der
den drives kollektivt, men administrasjonen av den blir
kontrollert av et mektig statsapparat.7 Ved muligens å
være det meste arkaiske av alle klassesamfunn har dets
elementer en tendens til å vise seg når enn
stammesamfunnet har begynt å desintegrere, og behovet
for levedyktige klanstrukturer har blitt fjerna av
fellesskapets økonomiske utvikling. Det asiatiske
jordsystemet kom ikke bare til syne i Egypt og
Mesopotamia, men i en gryende form da
jordbruksbaserte kongedømmer blei etablert over de
greske, romerske og germanske stammene i løpet av den
æraen da de bosatte seg på permanente steder. I alle slike
tilfeller ser vi vitnesbyrd om at samfunnet forsøker å
formulere et kompromiss mellom en ærverdig tradisjon
som sa at jorda er uavhendelig og tilhører fellesskapet i
sin helhet på den ene side, og nye tendenser i retning av
privat eiendomsrett til jord, eller i det minste et
privilegert samfunnssjikts kontroll over
jordbruksoverskuddet, på den andre. Innafor disse
arkaiske parametrene dukker mellommenneskelig
utbytting opp, endog før den private eiendomsretten til
jorda hadde blitt solid etablert. Med det asiatiske
70
jordsystemet støter vi på et samfunn som oppnår stor
varighet sammenlikna med klansamfunnets sådanne; i
Egypt, Mesopotamia, India og Kina forblei det de sosiale
relasjonenes basis i tusener av år; ja, bortsett fra i
Mesopotamia forsvant det ikke helt før i nokså moderne
tid. Ei heller er det vanskelig å forstå hvorfor disse
sivilisasjonene, som langt på vei var alluviale, ikke kom
til å utvikle seg til samfunn basert på eiendomsrett. Som
følge av sine tekniske krav fostrer irrigasjon kooperative,
om ikke offentlige, former for jordbruksdrift.8 I antikkens
verden, en verden som fremdeles bar i seg arven etter
fellesskapets eie over jorda og en kollektiv
arbeidsorganisering, beholdt nødvendigvis et samfunn
basert på irrigasjon elementer av den arkaiske klan- og
stammestrukturen, om enn innen høyst sentraliserte,
statsorienterte rammer. I den grad matdyrkinga krevde en
koordinert håndtering av vannressursene og et
omfattende kanalsystem, ville enhver regional
partikularisme – for ikke å snakke om utviklinga av
privat eiendomsrett – ha undergravd jordbrukets suksess.
Christopher Dawson påpeker at:

”De forhistoriske junglenes og myrenes omdanning til de

rike kornarealene som gjorde Egypt til et verdensunder,
blei kun gjennomført ved hjelp av en evighet med
kollektive, koordinerte anstrengelser. Landets velstående
karakter avhenger, ikke som i nordlige land av den
individuelle bonden og hans families driftighet, men av
det organiserte arbeidet i forbindelse med
71
irrigasjonsdikene, og av de gjødslende vannmassene som
kom med den årlige flommen, for jorda som sådan er
verdiløs uten det vannet som Nilen og
irrigasjonskanalene tilfører. Fra de tidligste tider av
hadde målinga av flomnivået langs Nilen, og
vedlikeholdet av irrigasjonsanlegga, vært den egyptiske
regjeringas primære forpliktelse. Det antikke egyptiske
året begynte den 19. juli, den dagen da oversvømmelsene
nådde nabolaget ved deltaets utløp, og så tidlig som
under det første dynastiet blei den årlige beskatninga
fastsatt i henhold til flomnivået i elva, for det kommende
årets avlinger hviler helt og holdent på en god vannføring
i Nilen… Derav følger at den makta som regulerer og
kontrollerer oversvømmelsene er herre over livene og
eiendommene til hele befolkninga, og prinsippet som
gikk ut på tvungent offentlig arbeid – det såkalte corvée –
som andre steder framstår som et tyrannisk overtramp
mot individets rettigheter, er i Egypt den nødvendige
forutsetingen for alt økonomisk liv.”9

Ved å nødvendiggjøre koordinert, kollektivt arbeid fostra

irrigasjon statlig sentralisering og byråkratisering. Så
tidlig som under Egypts første dynasti hører vi fra de
historiske nedtegnelsene om eksistensen av en vesir,
kansler, kammerherre, seremonimester, hoffarkitekt,
flomsuperintendent, og så videre, inkludert en vokter
over kongens kosmetikkskrin – kort sagt et vidt spekter
av tjenesteposisjoner som blei rekruttert hovedsakelig fra
dalens ledende familier, og som minner oss mer om
72
hofftjenere og byråkrater enn uavhengige føydale
adelsmenn. I Egypt tilhørte jorda, bortsett fra krava som
presteskapet la fram, faraoen. Det var essensielt sett i
hans navn at de lokale guvernørene samla inn tributter og
skatter i naturalia, som deretter blei lagra i kongelige
varehus. Bondestanden, som for en stor del var bundet til
jorda, måtte enten nøye seg med restene av sin
produksjon, eller med å bli belønna med naturalia fra det
offentlige fondet. I Mesopotamia hadde de prestelige
korporasjonene enerett på disse privilegiene, for så
seinere å bli overført til en monark i egen person, som
nøt en autoritet som ikke var ulik den makta som
faraoene hadde. Med tid og stunder brøt dette høyst
sentraliserte systemet sammen, etter å ha blitt angrepet av
den jordbesittende adelen, men det blei nærmest uten
unntak rekonstituert på ny, avhengig av de etterfølgende
dynastienes og usurpatorenes vigør. Det asiatiske
jordsystemet forblei den grunnleggende sosiale formen
for sivilisasjoner i Den nære Østen og Orienten inntil
moderne tid.

Disse jordbrukssamfunna er nøkkelen til å forstå byenes

utvikling i antikken, for ikke bare fremmer de det urbane
livs evolusjon, men de setter også begrensninger for den.
Som følge av den sentraliserte makta og rikdommen de
besitter, sørger jordbruksinteresser for at byen blir
underordna landsbygda. Sjøl om mange store og
utsmykkede byer vokste fram i Mesopotamia (og, i
mindre grad, i Egypt), makta ikke disse urbane
73
fellesskapa å oppnå varig balanse med den autoriteten
som de jordbesittende klassene utøvde. Handel, håndverk
og nye industriteknikker var tallrike, men disse blei satt
til å tjene samfunnssjikta på landsbygda. I stedet for å
returneres til et lokalt borgerskap blei den urbane
rikdommen ekspropriert av monarkier, statsbyråkratier
og lokale guvernører. Kapitaldannelse blei i virkeligheten
for en stor del tøyla, og essensielt sett stansa.
Framveksten av en uavhengig borgerklasse blei blokkert
gjennom skatter, pålegg, og foretak eid av staten.

I hvilket omfang industri og handel blei plyndra kan bare

gjennomgås på summarisk vis. Så seint som på
Ptolemaios’ tid var den egyptiske økonomien innvevd i
mer enn to hundre ulike typer skattlegging. Dalens indre
marked blei begrensa på effektivt vis gjennom en 10
prosent omsetningsskatt, 5 prosent skatt på leie av
husvære, en arveskatt og, med unntak av privilegerte
samfunnslag, en koppskatt. Velstående klasser blei
vanligvis bebyrda med kostbare liturgier, og ved
forpliktelser til å forære ”kroner” til monarkiet.
Handelsvareskatt blei ikke bare pålagt havner og
grenseoverganger, men også grensene mellom de ulike
provinsene. Praktisk talt alle former for håndverk og
profesjoner måtte ha statlig lisens. Rojale monopoler blei
etablert innen produksjonen av olje, papyrus, tekstiler,
samt innen gruvedrift og bankvirksomhet, mens statlige
foretak konkurrerte med den private sektor innen

74
industrier som fargeverker, lærindustri, parfymeri,
glassverk, pottemakeri, og ølbrygging.

De økonomiske kontrollmekanismene som de

ptolemeiske faraoene utøvde skilte seg i prinsippet lite
fra de reguleringene og pålegga som bebyrda handel og
industri i nær sagt alle agrarsivilisasjonene i Den nære
Østen og i Orienten. De første bølgene av
handelsvareproduksjon, som er så essensiell for
utviklinga av et autentisk utbant samfunn, blei således
fratatt sin styrke gjennom de massive hindringene
bestående av tett sammenvevde, statsadministrerte
former for agrarøkonomi. Med noen få unntak blei
bylivet et ornament for agrarbasert kongsmakt, og
produktet av jordbruksmessige overskudd, ikke ulikt de
enorme monumentene, templene og gravkamrene hvis
konstruksjon absorberte overskuddsarbeidskrafta og de
overskytende ressursene i Egypt og Mesopotamia. Innen
denne sosiale ordninga var kapitalakkumulasjon, som
seinere danna grunnlaget for et uavhengig borgerskap og
en industriell økonomi i Europa, praktisk talt umulig
under det asiatiske jordsystemet. Sjøl om det forvitra med
tida sprakk dette systemets granittstruktur aldri opp, og
det gikk ikke i oppløsning. I tusener av år etter historias
demring bestod det med overraskende standhaftighet –
samtidig som mennesker andre steder bega seg inn på
samfunnsutviklingas hovedvei, og avanserte i retning av
mer løfterike og fleksible urbane former.

75
Etter det første årtusen f. Kr. begynte et nytt agrarsystem
og en ny form for urbant liv å oppstå ved Middelhavets
nordlige bredder. Gjeterstammer som vandra inn på den
greske halvøya erobra, og blanda seg gradvis med, de
tidligere eksisterende stabile jordbruksfellesskapa, og
utvikla seg raskt bort fra stammesamfunnet. Om man tar
høyde for dets mange unike kvaliteter, rekapitulerer det
hellenske samfunnet på sin egen måte evolusjonen av
agrarkongedømmer ut i fra kollektive relasjoner, til en løs
form for føydalisme, og det gjennomgikk sosiale former
som ikke var ulike det asiatiske jordsystemet. Det at
denne fasen oppstod på prototypisk vis bærer den
arkaiske greske kulturen behørige vitnesbyrd om. Den
legendariske skikkelsen Theseus synes under et enkelt
navn å gruppere en rekke hellenske høvdinger som
organiserte de greske stammene i føderasjoner, som på en
måte minner om det tidlige samfunnet langs Nilens
bredder. ”Det første ubestridelige faktum vi støter på i
denne nye fellesskapsformens liv, er at den opprinnelig
blei styrt av konger,” påpeker William F. Fowler:

”Fenomenet blei uttrykt gjennom ulike ord – Basileus,

Archon, Pyrtanis, [og blant latinerne] Rex, Diktator –
men så langt vi vet var det alltid til stede i oldtidsstatens
barndom. Både i Hellas og i Italia beretta tradisjonen
alltid om en tid da den essensielle regjeringsmakta blei
utøvd enten av eller under en enkelt manns autoritet; og i
dette tilfelle kan vi være sikre på at tradisjonen har rett.
Både Thukydides og Aristoteles aksepterte den; i det
76
konservative Sparta overlevde kongen sjøl gjennom hele
hennes historie; og i Athen og i Romerriket etterlot
kongedømmet seg spor lenge etter at det hadde
forsvunnet…”10

Ja, det arkaiske greske samfunnet fant sin estetiske

inspirasjon i en orientalsk kunst som er så annerledes enn
de skulpturene som florerte i løpet av den seinere
klassiske perioden, at det virker vanskelig å tro at de
folka som produserte den rigide, stiliserte Apollo fra
Tenea kunne ha hatt noen historisk forbindelse med dem
som utforma skulpturene som pryda templene i det
perikleanske Athen.

Allikevel vet vi at forbindelsen eksisterte, og vi må finne

vår forklaring på forskjellene mellom de to periodene i
Sør-Europas geografi. Hellas’ røffe fjellterreng gjorde det
praktisk talt umulig å oppnå den graden av politisk
konsolidering og sentralisme som så tydelig preger
høysivilisasjonene i Asia og Den nære Østen. Tidlige
hellenske fellesskap tildelte, i likhet med sine asiatiske
sidestykker, jordbesittelse til høvdinger, men
sentrifugalkreftene som på episodisk vis forma asiatiske
samfunn langs føydale og partikularistiske linjer, blei i
Hellas de dominerende faktorene som ledsaga utviklinga
av den politiske strukturen. Innen homerisk tid hadde et
føydalt vasallsystem, snarere enn en høyst sentralisert
stat, blitt basisen for gresk føderasjon. George Thompson

77
gir oss utvilsomt et nøyaktig bilde av det homeriske livet,
når han bemerker at den greske kongen:

”… lever i et palass på en utsøkt plass i fjellene, omgitt

av sine vasallers bopeler. Relasjonen mellom konge og
vasall er slik som den vi finner blant de primitive
germanerne 2000 år seinere. Som belønning for sine
militære ytelser besitter vasallen en viss andel av det
erobra territoriet, og til gjengjeld tyr han til våpen for
kongen når han blir bedt om å gjøre det. Slik var
relasjonen mellom Bellerophon og kongen av Lycia, og
mellom Phonix og Achilles’ far; og vi husker hvordan
Odyssevs, om enn forgjeves, forsøkte å unndra seg
militærtjeneste. Vasallen er berettiga til å bli konsultert i
politiske spørsmål og til å spise ved kongens bord. Det
forekommer mange slike råd i Iliaden, og i Odysseen
består friernes overtramp i deres misbruk av et anerkjent
privilegium. Sist, men ikke minst, stod hver enkelt vasall
i en konges relasjon til sine egne vasaller. Odyssevs var
Agamemnons vasall, men overfor Ithacas prinser var han
konge.”11

Dersom tilskrivinga av kontrollen over stammenes

landområder til agrarmonarkene i egen person har en
tendens til å desintegrere til føydalisme, med mindre den
kongelige autoriteten blir forsterka av det sosiale behovet
for å koordinere et komplekst irrigasjonssystem, så har
føydalismen i sin tur en tendens til å bli avløst av
uavhengige bondefellesskap basert på småskala

78
matdyrking, spesielt etter at vareproduksjon dukker opp i
et agrarsamfunn. Byene, som ved å befri seg fra de
territorielle herrenes svinnende autoritet, strekker seg
tilbake til landsbygda for å kopiere de samme
økonomiske forholda som rår på de urbane markedene og
i verkstedene. Vareforbindelser og handel gjør vasallen
og den livegne til uavhengige bønder, jordbrukets
parallell til den frie urbane håndverkeren og mesteren.
Som vi skal se seinere skulle denne grunnleggende
sosiale tendensen komme til å bli fulgt i
seinmiddelalderens Europa. I antikkens Hellas og Italia
blei utviklinga betydelig modifisert gjennom virkninga
av etterfølgende stammeinvasjoner fra nord, og gjennom
bosettinga av håndverkere og handelsmenn fra de mer
avanserte middelhavssivilisasjonene. De invaderende
stammene fra nord reduserte de gamle
jordbruksfellesskapa, som eksiterte forut, til status av
livegne, mens erobrerne ofte oppnådde en status av
kvasi-bønder – frie i navnet om enn ikke i praksis. Bonde
og livegen arbeida side om side på jorda, og hver enkelt
av dem gled sosialt sett over i den andres posisjon. Med
tida begynte et sjøleierbondesamfunn å utkrystallisere
seg fra den føydale jordforpaktningas flyktige og ofte
turbulente forhold, det vil si, fra et system som var i ferd
med å gå i oppløsning. En ny type by dukker nå opp, en
by som danner det politiske, kulturelle og kommersielle
senteret for frie bønder og håndverkere – hver og en

79
uavhengig, og primært opptatt med å produsere for den
andre, i en bemerkelsesverdig velbalansert økonomi.

Innen det sjette og femte århundre f. Kr. hadde en rekke

greske byer allerede begynt, i hvert fall overflatisk sett, å
likne på det moderne bildet av et urbant fellesskap.
Athen, den hellenske byen som vi kjenner best til,
understøtta trolig rundt 30 000 mannlige medborgere (og
dersom vi tilføyer deres kvinner og barn, totalt sett
150 000), kanskje 100 000 slaver, og anslagsvis 35 000
metoiker, eller frie innflyttere. I løpet av Athens klassiske
periode kan byens befolkning svært gjerne ha oversteget
en kvart million. Vi må generelt sett betrakte de nye
greske byene som uavhengige urbane enheter, fri for
territoriale herrers og jordmagnaters overherredømme.
(Dette faktum skiller på en avgjørende måte de greske
bystatene, eller mer presist poleis, fra byene i Den nære
Østen og Orienten.) Det urbane liv eksisterer nå som et
mål i seg sjøl, ikke som et supplement til et ruralt
samfunn, og nyter en autonomi som ville ha vært
utenkelig innen det tidligere asiatiske jordsystemets
rammer.

Men de hellenske byene er ikke virkelig moderne byer i

ordets politiske og sosiale forstand. Som borgerstrukturer
skiller de seg i gjennomgripende forstand, ikke bare fra
asiatiske byer, men fra metropolene og til og med mindre
byer i vår egen tidsalder. Det som umiddelbart slår oss
ved Athen, den mest avanserte av de greske byene, er at

80
borgernes aktivitet innebærer en eksepsjonelt høy grad av
deltakelse fra allmennhetens side. Alle polis’ens politiske
beslutninger blir formulert direkte av en folkeforsamling,
eller ecclesia, som hver eneste mannlige medborger fra
byen og dens omegn (Attica) blir forventa å delta i.
Iverksettinga av ecclesia’ens beslutninger tilfaller
autoriteten til et råd bestående av fem hundre
medlemmer, sammensatt av utvalgte medborgere fra alle
deler av Attica, som i grupper på femti lar sin stilling gå
på rundgang omtrent en gang i måneden. De praktiske
aspektene ved den urbane administrasjonen blir vanligvis
delegert ved valg eller loddtrekning til offentlige
rådsforsamlinger, ikke til et profesjonelt byråkrati –
nærmere bestemt til ti archoner, ti valgte strategoi eller
generaler, finansråd, utdanningsråd, havneråd, og så
videre. Så lenge alle Athens borgerinstanser blei
rekonstituert hvert år, ville det synes som om et anselig
antall vanlige medborgere deltok i byens utøvende
forsamlinger til ethvert gitt tidspunkt. William Fowler
anslår at på Perikles’ tid var 1900 medborgere, av en
voksen befolkning på 30 000 menn, aktivt opptatt med å
tjene byen, noe som dermed gjorde utstrakt deltakelse fra
allmennheten til et iboende trekk ved den urbane
administrasjonen:

”Dersom vi nå setter dette i sammenheng med

medborgernes universelle rett til å delta i ecclesia’en og,
for dem over tretti, til å sitte som dommere i
rettsinstansene, blir det umiddelbart opplagt at det
81
athenske folket faktisk tok hand om sin egen
regjeringsmakt, og at staten var et sant demokrati. Her
finnes ingen privilegert klasse, ingen klasse bestående av
yrkespolitikere, intet byråkrati; ingen forsamling av
menn, slik som det romerske senatet, som aleine forstod
statens hemmeligheter, og som blei sett opp til og
betrodd som hele fellesskapets visdomsbesittere. I Athen
fantes det ingen tilbøyelighet til, og faktisk intet behov
for, å sette sin lit til noen som helst enkeltpersons
erfaring; hver mann forholdt seg på intelligent vis til
detaljene i sine egne midlertidige forpliktelser, og utførte
dem, så langt vi kan bedømme, med driftighet og
integritet. I likhet med utøverne i et veltrent orkester
anstrengte alle seg for å lære seg den rolla de skulle
spille, og for å være tilfreds med den andelen som blei
tildelt dem.”12

Men de administrative aspektene ved borgernes liv i

Athen fanger kun opp et aspekt ved den allsidige,
balanserte og intenst sosiale karakteren ved det Edith
Hamilton så treffende har beskrevet som ”den greske
måten”. I århundrer deretter kom mennesker til å skue
tilbake til Attica, hvor det for en kort periode blomstra
opp et fellesskap hvis utvikling ikke kom til å bli overgått
gjennom den seinere historias forløp. Det som
umiddelbart fanger oppmerksomheten når man studerer
det hellenske samfunnet, er det athenske livets rike
strømninger – dets altomfattende rasjonalitet og dets
menneskelige skala. ”Mennene på Marathon” griper til
82
sine våpen mot persiske tropper, som invaderer deres
landområder, like beredvillig som de griper til sine ljåer
når de skal høste sine enger. De ernærer sine sinn med
den samme standhaftigheten som de viser i de slaga som
de utkjemper fra sine tilholdssteder i fjellområdene i sitt
land. Den hellenske mytologien, som er utvetydig
naturalistisk under den lyse middelhavshimmelen, er
grasiøst sammenfletta med de monumentale eikene innen
den attiske tragedien; det hellenske sinn, dannet i de mest
krevende skolene innen den spekulerende fornuft,
unnlater aldri å stanse opp – nærmest på barnlig vis – for
å undre seg over skjønnheten ved jorda og havet, og
framfor alt ved menneskets smidige form, hvis skjebne
innen den athenske litteraturen blander en filosofisk patos
med opphøyd verdighet.

I løpet av sine fineste øyeblikk danna det athenske liv en

totalitet som blei opprettholdt gjennom balansen og
enheten innen sjølve polis’en. For grekeren ville det ha
virka helt urimelig at sinnet skulle bli separert fra
kroppen, kunsten fra samfunnet, mennesket fra naturen,
og kulturen fra politikken. Polis’en var mennesket;
mennesket var polis’en. Det å bli eksilert fra polis’en var
det samme som å oppleve en mer fryktinngytende
utslettelse enn til og med døden. Den hellenske borgeren
fikk næring fra sitt fellesskap slik et tre får næring fra
jordsmonnet. Så uløselig var mennesker og samfunn
sammenknytta at det sosiale lyset gjennomtrengte alt som
var gresk. Vi slutter aldri å undre oss over hvor
83
bemerkelsesverdig godt Aristofanes satirer står seg den
dag i dag, hvor avanserte de er i forhold til så mye av vår
egen samtidslitteratur innen den samme sjangeren, hvor
uovertrufne de er i sin energi, hvor forfriskende deres
jordnærhet og realisme virker, hvor sjenerøs deres
menneskelige karakter er, og hvor subtilt filosofiske
deres nyanser framstår. Allikevel var disse skuespilla
politiske verker – modig granskende satirer overfor
datidas framstående politikere, og nådeløse kommentarer
vedrørende umiddelbare borgerrelaterte problemer. Deres
uovertrufne posisjon innen vestlig litteratur skyldes det
greske sinnets klare rasjonalitet, den essensielle
karakteren til alle polis’ens relasjoner, og en åpenhet
overfor livet som jagde bort introspeksjonens falske
skygger og den nevrotiske estetisismens narrespill.

Ut i fra polis’ens totalitet vokste det greske synet fram,

som Paul Landis på en så velformulert måte beskriver i
sin drøfting av den athenske dramadiktningen:

”En holdning overfor livet som på samme tid er så ærlig

og så intelligent at menneskers sinn, uansett i hvor stor
grad de nå enn var bedratt av fantasi eller filosofi, alltid
må vende tilbake til den til slutt. I kraft av noe som
nærmest fortoner seg som rasemessig genialitet, lyktes
athenerne i det femte århundre i å se på livet med et
balansert blikk. De betrakta det verken med
dumdristighet eller brauting, ei heller med frykt og
beven; ikke med noen ignorant formodning om å ha makt

84
over det, ei heller med en like ignorant og feig følelse av
underlegenhet…”

Det athenske dramaets budskap er:

”… denne ærlige intellektualismen, denne lidenskapelige

søken etter sannhet, dette opphøyde og balanserte blikket
på livet – og dette har alltid vært den moderne ånd… Det
er striden for å frigjøre intellektet, å rive av det håpets og
fryktens slør, slik at det vil kunne betrakte livet slik det
framstår på en klar og uredd måte, og lære seg å kjenne
det slik det er; grusomt, ynkelig, gloriøst og ytterst
ubegripelig.”13

Det at det hellenske samfunnet bar preg av slavehold og

en strengt patriarkalsk orientering overfor kvinner,
trenger neppe å understrekes. Disse grusomme trekka
hadde det til felles med alle bystatene som begynte å
vokse fram langs Middelhavets bredder – trekk som var
en del av epokens generelle barbari. Men de forklarer
ikke hvorfor polis’en lyktes på så beundringsverdig vis i
å transcendere det barbariet, ja, faktisk de skrekkscenene
som skulle komme til å følge i kjølvannet av polis’ens
nedgang, nærmere bestemt framveksten av det romerske
imperiet og den tidlige middelalderen. For at vi ikke skal
miste ethvert perspektiv på urban utvikling, må vi aldri
slutte å fokusere på de essensielle trekka som produserte
et så avansert samfunn som den athenske polis.
Borgerånden i Athen har sitt utspring i sjøleierbøndenes

85
dyder, ikke i slaveri og patriarkalisme. Den indre
athenske enheten stammer fra menn med en sterk
karakter som var urokkelige i sin sosiale troskap, og som
var helstøpte i sin urbanitet, fordi de hadde solide bånd til
jordsmonnet og var uavhengige i sin økonomiske stilling.
Arbeidskraft og jord, by og land, menneske og samfunn,
var sammenvevd i en felles skjebne. I det borgerlige
samfunn blir fellesskapet oppløst i konkurrerende
monader, og blir gjennomsyra av åndelig
middelmådighet akkurat slik som menneskets materielle
væren blir slavebundet, usikker og ensidig. I polis’en
oppnår fellesskapet enhet, og blomstrer åndelig sett etter
som menneskets materielle væren oppnår relativ frihet,
uavhengighet og allsidighet. I det borgerlige samfunn
bidrar handelsvaren, som er innblanda i alle
menneskelige relasjoner, ikke bare til å ”forene”
samfunnet i en pengemessig sammenkobling og ekstrem
arbeidsdeling, men skiller samtidig mennesket fra
produksjonsinstrumentene, arbeidet fra kreativiteten,
objekt fra subjekt, og, i siste instans, menneske fra
menneske. I polis’en gjør individets relative
uavhengighet det mulig å se menneskets sanne
avhengighet av fellesskapet, som så fullstendig
identifiserte atheneren med hans samfunn.

Nettopp fordi mennesket i det borgerlige samfunn har

”mestra” naturen, uten på noen som helst rasjonell måte å
koordinere sitt sosiale liv, trenger bevisstheten sist men
ikke minst bare å avspeile samfunnet, slik det eksisterer,
86
for å frambringe så vel de mest katastrofale som de mest
åndsforlatte resultater. Tenkningens ulærde agering blir
stilt til disposisjon for grufullheter som de blindeste
naturkrefter aldri kunne frambringe. Jo mer passiv
tenkningen forblir i møte med forhold som den ikke
lenger kan forstå, desto mer aktivt demonisk blir den ved
å samtykke med status quo. I polis’en når tenkningen
sublime høydepunkter innen filosofi, poesi og kunst, om
så bare på grunn av den solidariteten, friheten og
uavhengigheten den tilbyr individet, og det er en
uavhengighet som ikke bare er rotfesta i
medborgerskapsrelaterte forhold, men også i materielle
sådanne.

Det klassiske athenske dramaet ender ikke med nok en

Aiskylos, hvis tragedier dveler ved konsolideringa av
polis’en, men ved Aristofanes, hvis elleville parodi
målbærer den tragiske forståelsen av sosial oppløsning.
Ironien ved de greske forholda får her sin adekvate form,
for nettopp de kreftene som frambringer den hellenske
sjøleierbondestanden – ”mennene på Marathon” – fører
til deres utryddelse. Gitt det hellenske samfunnets
begrensa materielle basis, kan ikke aristokratiet som
utvikler seg fra det stammebaserte livet bli erstatta av
sjøleierbonden uten samtidig å skape fordelaktige
betingelser for et nytt og mer verdslig aristokrati – et
aristokrati basert på handel, ågervirksomhet og rikdom.

87
Denne krisa var på ingen måte ny for det greske samfunn.
Så tidlig som på Hesiods tid, i løpet av det åttende
århundre f. Kr., begynte handelsmenn og ågerkarler å
gjøre innhogg i småbrukene, å konsolidere gårdsbruk til
godseiendommer, og redusere mange medborgere til
gjeldsslaver. I de to hundre åra som skiller Hesiod fra
Kleisthenes blei Attica herja av intens sosial strid, som
seinere skulle finne sine nære paralleller i liknende
konflikter i den tidlige romerske republikken. I kontrast
til Roma, hvis plyndringsekspedisjoner i utlandet
forsterka herskerklassens makt og rikdom, forblei Atticas
krise for en stor del internalisert, og polis’en var i stand
til å nå fram til en mer rasjonell løsning på sine
problemer. Mens Roma hurtig blei offer for
latifundiasystemet (en plantasjeform innen jordbruket
som blei administrert av velstående jordmagnater, og
hvis arbeidsstokker bestod av slavegjenger), vendte
Attica på ny tilbake til småbruksdrift. Solon, Peisistratus
og Kleisthenes delte opp de store eiendommene og
distribuerte dem til de fordrevne, og tillot en begrensa
grad av uavhengighet for dets håndverkere og
handelsmenn. Etter sitt andre eksil fratok Peisistratus de
store godseierne deres jord på en nådeløs måte. Deres
eiendommer blei konfiskert og fordelt blant
bondestanden, fordrevne jordbruksarbeidere, og Athens
fattige. Kleisthenes fullendte dette enorme verket; han slo
ned alle forsøk på aristokratisk restaurasjon, og etablerte
på juridisk grunnlag det athenske demokratiet som skulle

88
komme til å gå over i historia som den klassiske polis’ens
politiske modell.

Var det sannelig ”noe som nærmest ser ut som

rasemessig genialitet”, som Landis ville ha det til, eller
var det kanskje noe mer jordnære faktorer som geleida
athenerne til en så rasjonell håndtering av sine sosiale
problemer? Det at grekerne var, med Marx’ ord, de
”normale barna” av den tidlige historia, kan redegjøres
for gjennom deres tradisjons tyngde og deres geografiske
setting. Det athenske samfunnet blei ikke fjerna fra sin
stammeopprinnelse, ei heller så tilsmussa av historias
grums, at det mangla et klart, direkte og humanistisk syn
på sine sosiale problemer. Minnet om dets primitive
demokrati var sterkt nok til å finne en mer sekulær
fullendelse i etableringa av ecclesia’en. Med et nært
forhold til naturen, situert i et gjestmildt klima, verken så
rikt at det frambrakte undertrykkende
overflodsstandarder eller så fattig at det blei kvalt av
undertrykkende fattigdom, desentralisert som følge av et
fjellprega terreng, men kontinuerlig tilført kulturelle
impulser via sjøveien, forblei Attica bemerkelsesverdig
fleksibelt og sjenerøst mottakelig overfor tidsalderens
siviliserende krysstrømninger. De athenske lederne
benytta følgelig enhver anledning til å handle på en viss
måte – til å forsone og forankre fellesskapets interesser i
et felles og harmoniserende sosialt perspektiv. H. D. F.
Kitto er bare rettferdig når han trekker opp skarpe
kontraster mellom den retninga som blei fulgt av Solon,
89
Peisistratus og Kleisthenes, og den som blei fulgt i det
moderne Europa; i Athen foregikk fellesskapets
forsoning med nye sosiale krav, i form av et høydepunkt
hva sosial vigør angår, da alle polis’ens samfunnslag var
i stand til å bidra til fellesskapet på en livsviktig måte; i
det moderne Europa foregikk den etter at det gamle
samfunnet hadde blitt revet fullstendig i stykker og
forfalt, da det gjenstod lite av tidligere tradisjoner. Det
hellenske samfunnet løste sine problemer på en rasjonell
måte; det moderne Europa har fremdeles ikke befridd seg
fra blinde og demoniske sosiale krefter.

Som følge av det faktum at det athenske samfunnet var

basert på en sjøleierbondestand og på små
jordbrukseiendommer, blei by og land brakt inn i en
hårfin balanse. I sin tur var bevaringa av denne balansen
avhengig av den interne sjølforsyninga som blei
framskaffa gjennom arbeidsdelinga mellom det urbane
og det rurale samfunn. Polis’en blomstra bare så lenge
det ene ikke tok overhånd over det andre. For grekerne
blei denne likevekten oppsummert av begrepet autarkeia;
et begrep om helhet, materiell sjølforsyning og balanse,
som utgjør kjerna i det hellenske ståstedet. Men dette
ståstedet viste seg ikke å være forskåna fra de mektige
økonomiske kreftene som bygde seg opp i
middelhavsområdet, og som gradvis omstrukturerte det
greske samfunn. Med ekspansjonen av håndverkene og
den kommersielle kontakten med utenverdenen, blei det
gryende hellenske borgerskapet stadig mektigere, og
90
begynte å rokke ved den balansen mellom by og land
som polis’ens enhet var avhengig av. Athenske interesser
graderte nå fra en lokal skala til å omfatte
middelhavsområdet. Polis’en var i ferd med å bli en
metropol, en endring som brakte den inn i en konflikt
med det sjølforsynte småbruket, for ikke å snakke om
med greske fellesskap i utlandet. I 434 f. Kr., med
utbruddet av Den peloponnesiske krigen, bega det
perikleiske Athen seg inn på en katastrofal strid for å
oppnå hegemoni over andre greske byer, og for å skaffe
seg en kommanderende posisjon innen
middelhavshandelen. Krigen varte i bortimot tretti år, og
førte til at Atticas gårdsbruk blei lagt øde og dets
ressurser blei uttømt. ”Den peloponnesiske krigen,”
påpeker Kitto, ”innebar praktisk talt slutten på bystaten
som en kreativ kraft som forma og fullendte liva til alle
dens medlemmer.”14 Sjøl om den athenske økonomien
kom på fote igjen etter denne konflikten, opphørte Athen
å være et stabilt småbrukerfellesskap som var utforma for
å dekke lokale behov. Det attiske jordbruket blei nå
orientert mot middelhavshandelen. Rikdom og eiendom
blei samla på færre og færre hender; det politiske liv blei
i økende grad avvitalisert og korrupt, inntil Athens
uavhengighet blei feid vekk av en makedonsk hærstyrke.

Roma er lite annet enn en epilog til Athen. Det er enkelt

nok å trekke paralleller mellom den latinske utviklinga
og den hellenske; Camillus i forhold til Solon, gracchiene
i forhold til peisistradaene, Cicero i forhold til
91
Demosthenes. Men uansett i hvilken grad Latium synes å
følge i Hellas’ kjølvann, fra stammesamfunn til
føydalisme og deretter til et fellesskap bestående av
uavhengige bønder, skiller de to seg fra hverandre når det
gjelder stridsspørsmålet om allmennhetens kontroll over
samfunnets administrative organer. I kontrast til
ecclesia’en og rådet bestående av de fem hundre, utvikla
det romerske senatet seg til en spesialisert, profesjonell
forsamling, løsrevet fra befolkninga. Det blir et
lovgivende aristokrati. Dessuten mislyktes Camillus og
Gracchi-brødrene, til forskjell fra Solon og Peisistratus, i
å gjenopprette småbruket som en levedyktig økonomisk
basis for den romerske bystaten. I det øyeblikk den
begynte å forfalle kunne den greske polis ikke lenger bli
kopiert av andre fellesskap innen antikkens sosiale
rammeverk. Dens nedgang bærer vitnesbyrd om at de
elementene som hadde frambrakt polis’en, hadde blitt
uttømt. Ja, middelhavssamfunnets komplekse forhold var
allerede til stede da Latium blei konsolidert og den
romerske bystaten nådde sin historisk eminente posisjon.

Så snart handelen og de frie byene oppnådde

kosmopolittiske proporsjoner stod antikkens verden
overfor to alternativer; enten ville merkantile relasjoner
ekspandere til et punkt der de ville frambringe en
autentisk kapitalistisk økonomi, eller så ville byene bli
parasittiske enheter, som levde på vampyrliknende vis av
den jordbruksmessige rikdommen i det eldre sosiale
systemet i Den nære Østen og Nord-Afrika. Realiseringa
92
av det første alternativet blei nærmest fullstendig
forkludra av det økonomiske livs karakter rundt
Middelhavet. Sjøl om handelen økte i betydelig grad
kunne den aldri nå tilstrekkelige proporsjoner til å
omforme middelhavssamfunnet i sin helhet. Det fantes så
å si ikke store nok kvanta til å frambringe en
kvalitetsmessig forandring. Sjøl om handelsvirksomheten
lyktes i å undergrave småbruket, som vek plass til fordel
for storskalajordbruk i Latium, var de frie byene for få i
antall, og for svake økonomisk sett, til å oppløse de
sjølinneslutta og velstående jordsystemene i Den nære
Østen, og til å åpne dem i form av kommersielle
markeder. Det asiatiske jordsystemet påla de samme
begrensningene på utviklinga av kapitalistisk produksjon
i utlandet, som dem som konfronterte dets hjemlige
kommersielle samfunnslag. Som følge av sin soliditet
stengte den av for det eneste potensielle markedet, av
tilstrekkelige dimensjoner, som ville ha kunnet omforma
den merkantile kapitalismen til industrikapitalisme.
Antikkens handel forblei primært en frakthandel, et bånd
mellom de frie byene og økonomisk ugjennomtrengelige
samfunn basert på ærverdige jordbrukstradisjoner.

”Romas fall” kan bli forklart ved Romas framvekst. Den

latinske byen nådde imperialistiske høyder, ikke som
følge av ressursene i sine rurale omgivelser, men ved
utbyttet av den systematiske plyndringa av Den nære
Østen, Egypt og Nord-Afrika. Sjølve prosessen som gikk
ut på å opprettholde den romerske cosmopolis, bidro også
93
til å ødelegge den. Ethvert forsøk fra Romas side på å
oppkreve ytterligere tributt fra hennes kolonier innebar
økende tvang og utgifter, som i sin tur krevde mer tributt.
Man nådde til slutt et punkt der det negative aspektet ved
denne eskalerende utviklinga veide tyngre enn det
positive; utgiftene ved å opprettholde byen oversteg det
den mottok. Etter hvert som byens og dens urbane
utløperes behov begynte å komme helt i utakt med
innførselen av tributt, økte også fattigsliggjøringa og
demoraliseringa; lokal skattlegging kvalte det hjemlige
økonomiske liv, den urbane befolkninga begynte å begi
seg ut på landet; og byens fødselsrater sank. Roma kunne
ikke lenger opprettholdes som en levedyktig enhet. De
imperialistiske ørnene migrerte fra vest til øst; fra det
kunstige administrasjonssenteret, til de virkelige
rikdomskildene. Konstantinopel erstatta Roma som
imperiets autentiske senter, og Italia lå nå for barbarenes
føtter. Etter å ha oversteget sine hjemlige begrensninger
”falt” Roma i den forstand at byen trakk seg sammen til
sin egen jordbruksbase – og forfalt enda mer som følge
av de enorme urbane høydene den hadde falt fra.

Det tidligere historikere har beskrevet som Europas

”mørke tidsalder”, utgjør en omfattende omjustering av
det urbane liv til de eneste jordbruksmulighetene som
bød seg. Under Det romerske imperiet hadde by og land
havna i et skarpt motsetningsforhold til hverandre. Ved å
mangle sin egen adekvate jordbruksmessige og
industrielle basis, hadde Roma svulma til enorme
94
dimensjoner rundt et system basert på plyndring og
parasittisme. Byen hadde gått løs på jorda og innført
ineffektive – ja, endog ødeleggende – former for
jordbruksutbytting, slik som slavebaserte latifundia eid
av fraværende jordbesittere. Det er ikke overraskende at
Roma bukka under for disse indre svakhetene da det
parasittiske systemet forstrakk seg og begynte å skaffe til
veie mindre enn det tapte. Ved sakte å gi opp det
slavebaserte jordbruket i favør av et føydalt sådan, vendte
Italia ganske enkelt tilbake til de eneste stabile
jordbruksformene som kunne dekke hennes behov.
”Romas fall” som by, om man ser helt bort fra imperiets
skjebne, var et lokalt ”tilbakefall”. Ja, bortsett fra det
romerske Europa forekom ikke noe slikt tilbakefall andre
steder. Intet forfall innen det urbane liv fant sted i Den
nære Østen, hvor jordbruksressursene var adekvate for
utviklinga av store byer. Det samme var tilfelle i Nord-
Afrika. I disse områdene tok de frie byene mønster av de
tidligere eksisterende agrarsosiale formene, og blei
essensielt sett det asiatiske jordsystemets urbane
skapninger. Når det gjelder de sentrale og nordlige delene
av Europa, hvor germanske folkeslag oppstod fra
stammesamfunn og agrarkongedømmer, var
føydalismens utvikling en logisk forlengelse av den
retninga som blei fulgt av stammefellesskapa i det tidlige
Hellas og Latium. Med føydalsamfunnets framvekst blei
det europeiske kontinentet slynga tilbake til sine egne
hovedkilder. En ny forbindelse mellom landsbygda og

95
byen begynte å utvikle seg, en som initierte en autentisk
utvikling i retning av mer avanserte sosiale relasjoner.

Fotnoter:
1
G. C. Vaillant: Aztecs of Mexico, rev. utg. (Penguin
Boooks, New York, 1962), s. 225.
2
Ibid.
3
Ibid., s. 129.
4
Ibid.
5
Ibid., s. 134.
6
Edward Hyams: Soil and Civilization (Thames and
Hudson, London, 1952), s. 228-229.
7
Karl Marx: “Preface to A Contribution to the Critique
of Political Economy,” Selected Works (International
Publishers, New York, u. å.), 1: 357.
8
Dette synspunktet blir utvikla i betydelig detalj i Karl
Wittfogels Oriental Despotism (Yale University Press,
New Haven, 1957). Sjøl om Wittfogel forenkler denne
tilnærmelsesmåten, og med god grunn har blitt kritisert
av Robert M. Adams og Jacques Gernet, er den generelle
tendensen i hans tese etter mitt syn korrekt. Irrigasjon
fostra kooperasjon, om enn kun i en lokal skala. Og
96
dersom sentraliserte imperier var et seinere
utviklingstrekk, så er det vanskelig å tro at de kunne ha
blitt opprettholdt gjennom flere århundre uten den
kommunikasjonen som de store elvesystemene og
behovet for store irrigasjonsanlegg fostra.
9
Christopher Dawson: The Age of the Gods (Sheed and
Ward, London, 1934), s. 155-156.
10
William F. Fowler: The City State of the Greeks and
Romans (Macmillan, New York, 1952), s. 64.
11
George Thompson: Aeschylos and Athens
(International Publishers, New York, 1950), s. 61-62.
12
Fowler: The City State of the Greeks and Romans, s.
168.
13
Paul Landis, forord til Seven Famous Greek Plays
(Modern Library Inc., New York, 1931), s. vi.
14
H. D. F. Kitto: The Greeks (Penguin Books, New
York, 1951), s. 152.

97
 Kapittel II

Den borgerlige (bourgeois) byens

framvekst

Kun i den vestlige og den sentrale delen av Europa

frambrakte det urbane livs framvekst byens varige
dominans over landsbygda, ikke som enkeltstående
tilfeller i smutthulla som antikkens verden bød på, men
som det generelle trekket ved et kontinentalt samfunn.
Europas utvikling rekapitulerer agrarsamfunnets
utvikling gjennom de sosiale fasene som vi har drøfta i
forbindelse med Hellas og Latium; men der det urbane
livs utvikling i antikken førte til en cul de sac, utvikla
byene i Europa kapitalisme og etablerte den borgerlige
byen.

De slående sosiale framskritta som blei oppnådd av

europeiske byer, kan forklares ved mange faktorer som er
unike for kontinentet som sådan, sjøl om den som
utmerker seg igjen er geografiens innflytelse på
agrarforbindelsene. Hvor enn skogsdekket blei fjerna fant
jordbrukeren nye områder med dyrkbar mark – en
nevneverdig kontrast til Den nære Østen og Nord-Afrika,
hvor betydelige overskudd av mat bare kunne skaffes til
veie fra smale striper av alluvial jord. Der hvor Den nære
Østens og Nord-Afrikas elvedaler blei omgitt av

98
ugjestmilde ødemarker og fjell, fløt de europeiske elvene
inn i dypet av vidstrakte skoger der nye fellesskap kunne
bli stifta, uten innblanding fra en altomfattende
sentralisert stat. Ja, i fraværet av ethvert behov for
omfattende irrigasjonsanlegg eksisterte det ikke noe
behov for et omfattende byråkratisk og monarkisk
apparat, som tappa handelsvirksomheten for krefter i
antikkens verden. Sjølve jordområdenes, fjellenes og
skogenes omfang undergravde enhver tendens i retning
av sentralisering, som ville ha kunnet vært en politisk arv
fra middelhavssivilisasjonene. Den klassiske europeiske
føydalismen fikk næring fra kontinentets geografi og
klima, med det resultat at europeiske urbane fellesskap
oppnådde en grad av uavhengighet som, bortsett fra i
Hellas, var ukjent i antikkens samfunn.

Heldigvis for byene fortsatte også den europeiske

føydalismen å føre kronisk krig innad. Dette promoterte
ikke bare ytterligere desentralisering, men ga ofte urbane
fellesskap vide rammer for uavhengig vekst. Innen det
tiende århundre hadde de franske baronienes innbyrdes
strid splitta landet opp i rundt regna ti tusen politiske
enheter. Da europeiske byer begynte å vokse fram, kunne
de forholde seg til et agrarsamfunn som var til de grader
mindre forent, og materielt sett svakere, enn de
dominerende og velstående asiatiske jordsystemene i Den
nære Østen og Nord-Afrika. Med tid og stunder, og med
en jevn og trutt bosetting av kontinentet, befridde mange

99
av middelalderens byer seg fra føydalherrenes kontroll,
og oppnådde en måtelig dominans over agrarinteressene.

For å forstå den unike karakteren ved

middelalderkommunen (som disse større og mindre
byene blei kalt i Frankrike), ville det være nyttig å
skjelne dem fra deres urbane forløpere innen det
indianske Amerika, i Den nære Østen, og i Asia. Sjøl om
alle byene i varierende grad vokste fram av
arbeidsdelinga mellom matdyrking, håndverk og handel,
skjelner ofte det respektive omfanget av denne
arbeidsdelinga den ene byen fra den andre. Det er svært
ofte andre funksjoner enn økonomiske aktiviteter som
avgjør en urban enhets karakter og utvikling.
Tenochtitlans størrelse og befolkningstall kan
eksempelvis ikke forklares på en enkel måte ved dens
handels- og håndverksaktiviteter. Som vi allerede har sett
var byens viktigste funksjoner faktisk av seremoniell,
militær og administrativ art. Administrative behov blei
viktige for veksten til mange byer i Den nære Østen og i
Asia; i Egypt og Mesopotamia så vel som i India og
Kina. Det er ikke dermed sagt at håndverk og handel var
uviktige innen disse fellesskapa, men kun at de
innehadde en hjelpende posisjon med hensyn til politiske
og religiøse aktiviteter.

Middelalderkommunen henga seg derimot helt og fullt til

håndverk og lokal handel. Høymiddelalderens byer var
primært markedssteder og sentra for produksjon av

100
handelsvarer. Kun ved noen få tilfeller i europeisk
historie støter vi på byer som ekspanderte som følge av
noe annet enn økonomiske årsaker – nærmere bestemt
Aix-la-Chapelle, en by og vokste eller skrumpa inn etter
som hvordan det stod til med de karolingiske kongene,
og sjølsagt Roma, som vokste takket være tributten som
pavedømmet samla inn fra bispedømmer over hele
Europa. For det meste skaffa imidlertid
middelalderkommunene til veie de ferdighetene og
produktene som ikke kunne oppnås fra herregårdenes
hjemlige økonomi. Disse byene var således aldri i
villrede om sine funksjoner, eller om de faktorene som
bestemte deres skjebne. De hadde en rimelig klar
egenforståelse av sine kommersielle og
håndverksmessige interesser. Langt fra å bli forvrengt,
slik som deres forløpere, til føyelige instrumenter for
agrarklassene, vokta de omhyggelig over sin autonomi,
og utgjorde et gjestmildt miljø for uavhengige
handelsmenn og håndverkere – det moderne
borgerskapets forløpere.

Allikevel var middelalderkommunen en føydal snarere

enn en borgerlig by. Dens økonomi var essensielt sett
basert på enkel handelsvareproduksjon – en form for
produksjon der håndverkere bruker markedet for å
tilfredsstille sine behov, ikke for å akkumulere kapital.
Sjøl om varer blei produsert med sikte på handel, det vil
si som handelsvarer (for å bruke Marx’ forståelse av
begrepet), forblei eieren av produksjonsmidlene den
101
direkte produsenten, snarere enn en borgerlig ”formann”
som styrte produksjonsaktiviteten. En håndverksmester
fikk sikkert og visst bistand fra lærlinger, men de
sistnevnte kunne på realistisk grunnlag aspirere til å bli
håndverksmestere sjøl, i det øyeblikk de hadde erverva
ferdigheter til å gjøre det. På typisk føydalt vis regulerte
laugene den økonomiske aktiviteten nær sagt ned til
minste detalj; produksjonsmengden, kvaliteten og prisene
på varene som fant sin vei til markedsplassen, blei nøye
overvåka av håndverksmesterforbunda. Atomiseringa av
arbeidskrafta, og kaoset på markedet som er en så
uutslettelig del av det moderne kapitalistiske systemet,
var ukjent innen middelalderkommunen. Hvert enkelt
individ hadde sin sikre posisjon innen fellesskapets
økonomi, en posisjon som blei omhyggelig definert av et
system bestående av rettigheter og plikter, og hver og en
levde opp til sitt ansvar med verdighet, kunstferdighet og
en dyp yrkesstolthet.

Hvordan hadde det seg så at disse enkle

handelsvareforbindelsene, i et så sjølinneslutta og
sjøltilfredsstilt samfunn, blei erstatta av borgerlige
sådanne, og skjønnheten ved middelalderens byer av den
borgerlige byens forderv?

Vår egen tid har en tendens til å besvare dette spørsmålet

på sine egne betingelser, nærmere bestemt teknologiske
sådanne – slik som oppfinnelsen av dampmaskinen og
storskalamaskineri – som om endog en økonomisk

102
fortolkning av historiske endringer ikke innebærer
totaliteten av menneskets sosiale relasjoner. Det er ingen
tvil om at den europeiske føydalismen hadde sine egne
teknologiske oppnåelser; ja, det tradisjonelle bildet av
middelalderen som en teknologisk stagnerende tidsalder
har seinere gjennomgått en betydelig revidering, etter å
ha blitt stilt overfor nyere forskningsresultater. Det
føydale samfunnet oppnådde betydelige framskritt
vedrørende jordbruksteknikker, utviklinga av nye
energikilder, og oppdagelsen av nye mekaniske
anordninger. Allikevel kan middelalderteknologien i en
viss forstand sies å ha blitt stående omtrent på det nivået
den hadde gjort innen den tusenvis av år gamle hjemlige
økonomien i den neolittiske perioden – nærmere bestemt
de grunnleggende ferdighetene som dreide seg om
manuell pløying, breisåing, hagebruk, håndlaga boliger,
og småskala vevning, pottemakerkunst og metallurgi.
Dette var en økonomi basert på redskaper og ferdigheter,
ikke på maskiner og industriell administrering. I forhold
til teknikkene som var framherskende, la oss si i Egypt,
tilføyde ikke middelalderens Europa så veldig mye mer
enn tilpasninga av en tradisjonell teknologi til dets egne
jordsmonn og klimatiske forhold. Ja, i enkelte henseende
var europeiske ferdigheter og håndverk underlegne i
forhold til de i Asia, noe som forklarer den århundrelange
tiltrekninga som østlige varer hadde på middelalderens
handelsmenn. Europeiske jordbruksteknikker ville ha
vært ubrukelige, ja, skadelige, i mange områder av

103
verden. Det Europa primært oppnådde i løpet av
middelalderen var å videreutvikle sin egen kontinentale
økonomi. Det viktigste materielle steget som
føydalsamfunnet foretok var ikke oppdagelsen av noe
spesifikt sett av nye oppfinnelser som formodentlig
skulle ha gjort kapitalismen mulig, men snarere åpninga,
ryddinga og bosettinga av det europeiske kontinentet som
sådan, og tilpasninga av middelhavsområdets teknologi
til de tyngre jordsmonna, det røffere klimaet og de mer
spredte befolkningene i nord. Den største sosiale
oppnåelsen man vant i Europa var videre utviklinga av
handelsvareproduksjonen i byene, som var grunnlagt uten
avgjørende innblanding fra agrarinteresser – det vil si
urbane sentra med deres egen livslov, en livslov som
kom til uttrykk i utviklinga av handelsvareproduksjonen.

Med den internasjonale handelens vekst begynte

handelsvarerelasjoner å undergrave hele den europeiske
føydalismens struktur, ved å tære bort tradisjonelle
relasjoner så vel på landsbygda som i byene. Fra det
trettende århundre av blei det europeiske samfunn en
skueplass for sosiale og økonomiske utviklingslinjer som
hittil ikke hadde noen historiske forløpere. I Nord-Italia
og over hele det sentrale og vestlige Europa begynte
kommunene å alliere seg med hverandre, for så å etablere
føderasjoner mot territorialfyrster. De første snev av tysk
forening viste seg over hele landet, da byer langs Rhinen
i 1256 etablerte Det rhinske byforbundet; og sjøl om
forbundet snart gikk i oppløsning fikk det sine mer eller
104
mindre permanente etterfølgere i den baltiske regionens
Hansaforbund og i Det schwabiske forbundet. Ei heller
begrensa denne bemerkelsesverdige murringa blant
byene seg kun til Tyskland. De sveitsiske kantonene
frigjorde seg fra Østerrike; flamske byer reiste seg i
revolt mot grev Ludvig i den første av en rekke konflikter
i Beneluxlandene; og anført av Etienne Marcel tok Paris
til våpnene mot den franske arveprinsen. Sjøl om mange
av de urbane revoltene var premature og mislyktes, blei
dette mer enn kompensert ved den suksessen som de
italienske byene oppnådde. I Nord-Italia lyktes den ene
byen etter den andre ikke bare i å underordne eller
assimilere territorialfyrstene under sine kommersielle
interesser, men hver enkelt av dem var nå nær sagt i
ethvert vitalt henseende en borgerlig by.

Det som er av den største betydning her er at det urbane

liv utvikla seg på bakgrunn av sine egne autentiske
hovedkilder. I tidligere tider hadde landsbygda i en viss
forstand beleira byen – om ikke alltid ved å dominere
eller tøyle dens evolusjon, så i hvert fall ved å forvrenge
og til slutt undergrave den. I seinmiddelalderens Europa
begynte derimot handelsvaresystemet som blei utvikla av
byene å nå ut på sjølve landsbygda, og omforme den til et
sosialt speilbilde av byen. Ved å skape nye behov innafor
herregården oppløste handelen, sakte men sikkert, den
gamle sjølforsynte agrarøkonomien og endog den
trangsyntheten som rådde innen middelalderkommunen
som sådan. Føydale relasjoner blei i økende grad erstatta
105
av varehandelsrelasjoner, og det tradisjonelle
eiendomssystemet – et hierarki som hadde stivna i et
avholdt nett av rettigheter og plikter – blei avløst av
handelsvarenes mellomliggende rolle i relasjonene
mellom uavhengige og suverene produsenter. Innen det
fjortende århundre begynte livegenskapen å forsvinne fra
store deler av Vest-Europa. Den frie jorddyrkeren og
sjøleierbonden som vokste fram, blei det rurale
sidestykket til håndverksmesteren i byen. Sjøl om mye av
den samme utviklinga hadde funnet sted i Hellas og
Latium mange århundre tidligere, dro Europas evolusjon
fordel av det faktum at dets handel var av kontinental
snarere enn kun lokal karakter, og av at dets agrarsystem
var svakere og mer elastisk, med det resultat at dets
kommersielle utvikling ikke blei blokkert av de store
asiatiske jordsystemene som hadde omdirigert det
romerske samfunnet fra en autentisk borgerlig utvikling
til parasittiske alternativer. De europeiske
handelsfyrstene i seinmiddelalderen søkte primært
kommersielle varer fra Østen, snarere enn tributt – sjøl
om de så visst plyndra hvor enn de kunne – og de skaffa
til veie disse varene med sikte på kontinentale markeder,
snarere enn for lokalt konsum. Ja, oppdagelsen av nye
varer i utlandet tjente til å utvide hjemmemarkedet, og
bidro, med koloniseringa av Amerika, til en sterk
stimulus i retning av kommersiell og industriell utvikling.

For å danne oss en rimelig klar idé om hvordan den

borgerlige byen oppstod, må vi her stanse opp for å ta for
106
oss dialektikken i handelsvareforbindelsen og de formene
for arbeidskraft den frambringer – en dialektikk som
Marx’ verker utgjør en uunnværlig guide til. Det å si at
kapitalismen representerer den mest avanserte formen for
handelsvareproduksjon er nå en sjølinnlysende sannhet,
men i hvilken forstand dette utsagnet er sant krever visse
kommentarer. Den abstrakte behandlinga som Marx vier
handelsvareforbindelsens dialektikk – den etterfølgende
utviklinga av dens potensialiteter fra de tilfeldige til de
ekspanderte og til slutt til pengemessige former – har en
tendens til å tilsløre en levende historisk prosess. Som
Marx demonstrerer er den indre logikken som
frambringer disse formene langt på vei av en kvantitativ
karakter; gitt det fruktbare grunnlaget for å ekspandere
varehandelen blir nær sagt ethvert aspekt ved
produksjonsprosessen en handelsvare, et
varehandelsobjekt. I antikkens verden blei handelens
ekspansjon obstruert gjennom et sterkt agrarsamfunns
rikdom og makt; ja, så tvingende var agrarverdiene at
handelsmannens sosiale idealer ikke sentrerte rundt
kapitalakkumulasjon, men snarere rundt det å eie
jordeiendom. I Europa eksisterte ikke denne hindringa i
noen betydelig grad. Handel blei i økende grad et mål i
seg sjøl, og innen seinmiddelalderen gjaldt det samme for
kapitalakkumulasjon. Føydalsamfunnet mangla den
livskrafta det trengte for å forhindre at
handelsvareforbindelsene gjennomtrengte kontinentet. I
det øyeblikket varehandelsprosessen blei utbredt nok

107
slukte den ganske enkelt den gamle relasjonsordenen.
Varehandel skapte nye oppdelinger av arbeidsprosessen
og, ganske enkelt gjennom en prosess bestående av
kontinuerlig oppdeling og underoppdeling, knuste
herregårdens sjølinneslutta hjemlige økonomi. Fra å være
en marginal kilde til varer og tjenester bevega markedet
seg til det økonomiske livs sentrum.

Det trengtes ingen avgjørende teknologiske innovasjoner

for å oppnå denne dyptgripende omforminga. Sjøl om det
kapitalistiske systemet seinere frambrakte de mest
vidtrekkende teknologiske framskritta som er kjent i
historia, anvendte borgerskapet i utgangspunktet
håndverkerens redskaper og materialer for å fremme den
nye produksjonsmåten. Kapitalen endra ganske enkelt
den tradisjonelle arbeidsprosessen ved å hyre arbeidere til
å produsere med sikte på vareutveksling, uten å endre
datidas industrielle praksis i synlig grad. Arbeidskrafta
blei forvandla til en handelsvare. Alle de avgjørende
teknologiske framskritta, som blei oppnådd av det
kapitalistiske systemet, sentrerte deretter rundt
tilpasninga av naturkrefter og energi til denne
arbeidsmåten. Teknologi blei en forlengelse av arbeid,
ikke bare forstått som en menneskelig aktivitet, men som
lønnsarbeid, en ressurs som kunne utbyttes økonomisk.
Økonomisk aktivitet begynte å underordne
tilfredsstillelsen av konkrete menneskelige behov under
varehandelens og kapitalakkumulasjonens abstrakte
behov. Produksjon fant i virkeligheten sted for
108
produksjonens egen skyld. Dette markerte en
fundamental forandring innen alle verdiene som hadde
prega tidligere samfunn, uansett i hvor stor grad de hadde
vært basert på utbytting.

Vi må fokusere skarpere på denne unike økonomiske

omforminga og dens sosiale konsekvenser. Uansett hva
som måtte ha vært den tidlige byens hovedfunksjoner,
utgjør markedsplassen så visst det autentiske
samlingspunktet i et avansert urbant samfunn – ja, den er
arenaen hvor livsnødvendighetene blir utveksla, og der
den urbane kontakten finner sted på daglig basis.
Markedsplassens natur i enhver gitt periode av historia
avhenger langt på vei av den rådende arbeidsmåten. Det
er ikke noe mystisk ved denne utprega marxistiske
formuleringa. Som vi allerede har bemerka var markedet
i Tenochtitlan primitivt, i kraft av det faktum at aztekisk
handel aldri utvikla seg til en pengebasert form. Konkret
arbeidskraft – slik som de spesifikke ferdighetene til
matdyrkeren, mureren, veveren, pottemakeren, eller
skulptøren – avgjorde mer eller mindre hvordan
omsettelige varer blei betrakta på markedsplassen. Sjøl
om hvert objekt blei ”avspeila”, i løpet av
varebytteprosessen, i et annet omsettelig objekt, nådde
ikke arbeidstida som hadde gått med til produksjonen den
grad av kvantifisering, abstrahering og generalisering
som krevdes for utviklinga av penger. Vareutveksling
blei primært ledsaga av materielle behov og av kvaliteten
på objektene som skulle utveksles. I likhet med objektet
109
beholdt arbeidet sine kvalitative, menneskelige og
konkrete trekk; det blei ikke oppløst til en blott
ansamling av muskulær eller mental energi, og mista
heller ikke sin identitet som et uttrykk for menneskelige
evner. Det at et objekts nytte eller bruksverdi beholdt sin
forrang framfor varebytteverdi, blir demonstrert tydelig
nok ved det faktum at mange bruksverdier i det primitive
samfunn var uavhendelige. I det indianske Amerika var
for eksempel jord aldri en ”salgsartikkel”; den kunne
ikke ha blitt denaturert til ”real estate” før den hvite
mann ankom.

Med utviklinga av den pengemessige formen, under

forhold prega av enkel handelsvareproduksjon, nådde
arbeidet så visst et temmelig høyt abstraheringsnivå, men
heller sjelden i retning av den graden av kvantifisering
som blei oppnådd under kapitalismen. Avhendinga av
handelsvarer beholdt fremdeles nøkkeltrekk av en human
karakter. Handel forblei en individuell handling der de
direkte produsentene møttes ansikt til ansikt, med sikte
på å utveksle produktene av sin egen arbeidskraft. Den
gjensidige tilfredsstillelsen av behov beholdt sin forrang
framfor hodeløs akkumulasjon av handelsvarer og
kapital. Konkret arbeidskraft rådde på sett og vis over
kvantifisert, generalisert og abstrakt arbeidskraft. Et vidt
spekter av menneskelige behov blei fremdeles tilfredsstilt
utafor markedet – det vil si, gjennom den hjemlige
økonomien – og endog de som nå enn måtte ha vært
avhengige av markedet for sin eksistens, var ikke så mye
110
dets ofre som dets skapere. De har på individuell basis
mestra produksjonsforholda, og utveksla sine produkter
under forhold der fellesskapets behov, identifiseringa
mellom produsenter og forbrukere, og antallet
handelsvarer som kreves av markedet, kunne bestemmes
med en betydelig grad av presisjon. Uansett i hvilken
grad slike handelsvarer ville kunne konkurrere med
hverandre, fantes det lite konkurranse innen fellesskapet
som sådan. Det fantes dessuten ingen produksjon for
produksjonens egen skyld. En handelsvares verdi blei
fastsatt primært ut i fra den håndverksferdigheten og det
talentet som lå til grunn for dens produksjon, og av slike
faktorer som holdbarhet og kvalitet – kort sagt av konkret
arbeidskraft, og herav følger de usedvanlig vakre
utformingene av endog de enkleste objekter produsert av
mange ikke-kapitalistiske samfunn.

Sjøl om all handel innebærer fremmedgjøring bestod den,

innen middelalderkommunen, også i relatering. I den
grad dette var et eksplisitt hverdagsfaktum som følge av
den rådende arbeidsmåten, skapte middelalderkommunen
bemerkelsesverdige sammenslutningsformer, ikke bare
innen det borgerbaserte liv, men også innen sjølve
økonomien. Lewis Mumford bemerker at:

”… verkstedet var en familie, og det samme gjaldt

handelsmannens vareopptellingshus. Medlemmene spiste
sammen ved det samme bordet, arbeida i de samme

111
rommene, sov i det samme soverommet, og deltok i
familiebønner og felles fornøyelser.”1

Intimiteten mellom arbeidskraft og liv blei avdekka

gjennom det faktum at ”familiemønsteret dominerte
industrien”. Det urbane liv var intenst, ja, endog
kunstnerisk kollektivt. Markedet var et senter, ikke bare
for handel, men også for:

”… offentlige seremonier, for det er på trappa til

katedralen at mirakeloppsetningene fant sted; det var på
torget at laugene satte opp sine scener og framførte sine
mysteriespill; det var her at store turneringer blei
arrangert. Det var ikke bare en akropolis, men et
amfiteater.”2

Allikevel makter ikke engang disse bemerkningene å

rekapitulere for oss den demokratiske atmosfæren som
rådde i mange middelalderkommuner, i den perioden da
de stod på høyden av sin utvikling. I nesten alle
kommunene blei polititjenestene utøvd av deres egne
medborgere, som lot nattevakttjenesten gå på rundgang
og fylte opp borgermilitsens rekker. Vanligvis blei
borgermestere og byråd valgt av laugene, eller av
folkeforsamlinger som kunne minne om den athenske
ecclesia. Ja, i likhet med polis’en danna disse byene en
komplett og allsidig totalitet. Som Mumford påpeker:

112
”Bønn, messe, opptog, seremoni, dåp, ekteskap eller
begravelse – byen sjøl var skueplassen for disse separate
dramascenene, og medborgeren var sjøl skuespilleren.”3

Kanskje ingen skildring av kommunen avdekker den

solidariteten, som opprettholdt denne urbane levemåten,
på en bedre måte enn Albrecht Dürers beskrivelse av en
religiøs seremoni avholdt i Antwerpen så seint som i det
sekstende århundre:

”Jeg så prosesjonen passere opp etter gata, folk bli

arrangert i rekker, hver person i en viss avstand til sin
nabo, men rekkene tett bak hverandre. Der var
gullsmedene, malerne, murerne, broderiarbeiderne,
skulptørene, snekkerne, seilerne, fiskerne, slakterne,
lærarbeiderne, tekstilarbeiderne, bakerne, skredderne,
skomakerne – ja, arbeidere av mange slag, og mange
håndverkere og forhandlere som arbeida for føden… En
stor ansamling av enker tok også del i prosesjonen. De
skaffa seg sitt levebrød ved hjelp av sine egne hender, og
fulgte spesielle regler. De var alle kledd fra hode til føtter
i hvite kjortler som hadde blitt laga nettopp for den
aktuelle anledningen…”4

Til dette tilføyer Mumford at:

”En bør merke seg det store antallet mennesker som var
samla i denne prosesjonen. Slik som innen sjølve kirka
var tilskuerne også kommunikanter og deltakere; de
engasjerte seg i hendelsesforløpet og betrakta det innafra

113
snarere enn utafra; eller snarere følte det innafra og
agerte unisont, ikke som fragmenterte vesener som var
redusert til en enkelt spesialisert rolle.”5

I løpet av Den store franske revolusjonen erstatta

pariserne det føydale nomenklaturet med det ene ordet
citoyen, for å utrykke sin nylig oppdaga nasjonale
solidaritet. Seinere utviklingstrekk skulle komme til å
avdekke at det under den tilsynelatende nasjonale
enheten lå dyptgripende divergerende og antagonistiske
sosiale interesser. Middelalderkommunen anvendte for
sin del den mer organiske benevnelsen ”bror”, ”Unus
subveniet alteri tam-quam fratri suo – ’la hver enkelt
anse hverandre som brødre’ – sier et flamsk charter fra
det tolvte århundre, og disse orda var faktisk en realitet,”
påpeker Henri Pirenne:

”Så tidlig som i det tolvte århundre brukte

handelsmennene en god del av sine fortjenester til fordel
for sine medborgere – ved å bygge kirker, etablere
sjukehus, og løse ut markedstollen. For dem var
kjærligheten til vinning sammenkobla med lokal
patriotisme. Enhver mann var stolt av byen sin, og henga
seg spontant til dens ve og vel. Dette var fordi hvert
enkelt individ i virkeligheten var direkte avhengig av den
kommunale sammenslutningens kollektive liv.
Middelalderens kommune hadde faktisk alle de
essensielle attributtene som staten utøver i dag. Den
garanterte alle sine medlemmer sikkerhet for sin person

114
og sine husdyr. Utafor den befant han eller hun seg i en
fiendtlig verden, omgitt av farer og utsatt for enhver
risiko. I den aleine hadde man et ly, og overfor den følte
dens medlemmer en takknemmelighet som grensa mot
kjærlighet. Byens borgere var rede til å hengi seg til dens
forsvar, akkurat som de var rede til å utsmykke den og
gjøre den vakrere enn nabobyene. De storslåtte
katedralene, som blei reist i det trettende århundre, ville
ikke ha vært tenkelige uten den lystige entusiasmen som
borgerne, gjennom gaver, bidro med til deres
konstruksjon. De var ikke bare gudshus; de glorifiserte
også byen som de utgjorde det største ornamentet i, og
som deres majestetiske tårn kunngjorde vidt omkring. De
var for middelalderens byer hva templene var for
antikkens sådanne.”6

Allikevel strekker ikke disse linjene fra Pirenne til når det
gjelder å yte rettferdighet til den holdninga som
innbyggerne i middelalderens byer næret overfor sin
respektive by. Kommunen sørga ikke bare for sikkerhet
for sin befolkning, men også for en dyptgripende
fellesskapsfølelse. Den ga ikke bare beskyttelse, men
sosialiseringas komfort og en menneskelig skala som
borgeren kunne forstå, og som han kunne finne en unikt
individuell plass i. Kommunen var hjemmet – ikke bare
et miljø som omga hjemmet. Arbeidsprosessens konkrete
karakter, den direkte, ja, familiære karakteren ved nær
sagt alle sosiale relasjoner, og den menneskelige skalaen
vedrørende borgernes liv som fostra en høy grad av
115
personlig deltakelse i urbane anliggender – alt sammen
bidro til å beholde en naturlig kjerne i det sosiale liv, som
de nevnte cosmopoleis i antikkens verden hadde oppløst
da polis’en hadde svunnet hen. En ville kunne si at
middelalderkommunens naturlige kjerne ikke var ulik
den kjønnsbaserte arbeidsdelinga som underbygde
stammesamfunnets økonomiske liv. Med betraktelig
iakttakelsesevne påpeker Marx at:

”Kaster og laug vokser fram av de samme naturlovenes

virke som regulerer differensieringa av planter og dyr til
arter og underarter, bortsett fra at når en viss
utviklingsgrad har blitt nådd så blir kastenes arvelighet
og laugenes eksklusivitet ordinert som en samfunnslov.”7

Akkurat slik som laugene særpreger kommunen kan

kommunen og herregården sies å særprege
føydalsamfunnet. Når det gjelder kommunen så kuer den
naturlige kjerna i borgernes liv de utadretta og
desintegrerende kreftene som ligger latent i
handelsvirksomhet. Til og med den rådende teknologien
beholder denne naturlige eller organiske karakteren;
redskaper blir tilpassa håndverkerens ferdigheter og hans
talenter og fysiologi. Forestillinga om at en mann kun er
et vedheng til en upersonlig maskin som bestemmer hans
arbeids tempo og karakter, ville helt klart ha forferda
medlemmer av et middelalderlaug.

116
Jamfør denne mentaliteten med den i
bourgeoissamfunnet – et samfunn som oppløser den
naturlige basisen for borgernes liv gjennom å omdanne
middelalderkommunens brorskapsrelasjoner til
grovkorna handelsvarerelasjoner – og vi er kanskje bedre
utrusta til å bedømme de enorme psykiske, så vel som
økonomiske, forandringene som skulle komme til å bli
innført gjennom den kapitalistiske produksjonsmåten. I
likhet med en mystisk ytre kraft synes handelsvaren nå å
heve seg over mennesker, og avgjøre deres skjebne i
henhold til overmenneskelige, autonome lover. Med den
stadig mer problematiske abstraheringa av arbeidskrafta
fra dens konkrete former, oppnår alle relasjoner, objekter
og ansvarsforhold nå en monetær ekvivalent. Det
naturlige liv skrumper sammen fra fellesskapet til
individet; byen blir et reint agglomerat av isolerte
menneskelige monader – en grå, pregløs masse;
råmaterialene for byråkratisk mobilisering og
manipulasjon. Lauget, som en gang danna den spontane
arenaen for autentisk menneskelig brorskap, finner sin
karikatur i henholdsvis industri- og
handelskorporasjonen, med dens smidig tilvirka
atmosfære prega av ”samhold” og ”lagspill”. Prosesjonen
beskrevet av Dürer blir til paraden; den åndelige
seremonien blir til det tilstivna opptrinn. Med
framveksten av en høyst monetær økonomi forveksles
mennesker med sjølve de varene som er resultatet av
deres menneskelige evner. De blir også handelsvarer, de

117
passive objektene – enten som arbeidere eller tilskuere –
for økonomiske lover.

Dersom den blotte forlengelsen av handelsvarerelasjoner

kan sies å ha omforma middelalderkommunen til den
borgerlige byen, så kan fabrikken utpekes som den
enkeltaktøren som gir denne byen dens strukturelle form
og dens sosiale formål. Med ordet ”fabrikken” mener jeg
mer enn et industrielt foretak; fabrikken er lokaliteten for
mobilisert abstrakt arbeidskraft, plassert til tjeneste for så
vel handelsvirksomhet som produksjon. Følgelig gjelder
termen like mye for en kontorbygning og et supermarked
som for ulike typer fabrikkproduksjonsenheter. I det
øyeblikket en fabrikk blir et element ved det urbane liv,
tar den nærmest fullstendig over byen. Her må en svært
viktig historisk kontrast understrekes. I
middelalderkommunen var verkstedet et hjem; det var
ikke bare lokaliteten for høyst individualiserte tekniske
aktiviteter, men også (som Mumford allerede har
understreka) for komplekse personlige og kulturelle
ansvarsforhold. Med framveksten av fabrikken blir hjem
og arbeidsplass separert. Fabrikken er en plass som
arbeideren går til for å bruke sine menneskelige krefter –
krefter som jevnt og trutt blir degradert, i den grad de blir
abstrahert og kvantifisert i form av rein ”arbeidstid” – i
favør av stadig mer anonyme eiere og administratorer.
Fabrikken har ingen personlige eller kulturelle
funksjoner; den er kun et innsamlings- og

118
mobiliseringssenter for fremmedgjort, depersonalisert
arbeidskraft.

Dersom disse betydelige forskjellene blir betrakta i et

breiere perspektiv, avdekker de avgjørende forskjeller
mellom sjølve middelalderkommunens natur og den
borgerlige byens sådanne. Lauget, som forener ulike
hjem som også er verksteder, gir kommunen en utprega
hjemlig karakter; det gjør byen til et hjem, til et autentisk
menneskelig fellesskap som bringer personlige
tilknytninger og ansvarsforhold opp på et sosialt nivå.
Fabrikken omformer på sin side tvert i mot byen til et
kommersielt og industrielt foretak, og overdriver sine
økonomiske funksjoner i retning av urban patologi.
Middelalderkommunen var primært et sted der man
kunne leve; den borgerlige byen er primært et sted å
arbeide. Laugene gjorde byen til et senter for
menneskelig solidaritet, religiøst samkvem og kulturell
vitalitet; sjøl om arbeid var nødvendig for å nå disse
måla, blei det et medium for artisteri og utrykket for
kreative menneskelige evner, ikke et mål i seg sjøl.
Fabrikken degraderer byen til et senter for produksjon for
produksjonens egen skyld, og konsum for konsumets
egen skyld. Det at folk må ”leve” i en by for å arbeide, er
åpenbart en nødvendighet for fabrikkens eksistens, men
det faktum at de innehar bosteder er sekundært i forhold
til det faktum at de arbeider i kontorbygninger,
supermarkeder og fabrikkinstallasjoner.

119
Vi vil undersøke den borgerlige byens unike
karakteristikker i en seinere seksjon, men her og nå må vi
spørre oss hvordan middelalderkommunen blei omforma
til den borgerlige byen. Fabrikken krever at den
individuelle produsenten separeres fra
produksjonsmidlene; fremmedgjøringa av produsentens
arbeidskraft og dens reduksjon til en handelsvare. Etter
hvert som markedet begynner å ekspandere utover
kommunens omgivelser, oppstår det generelt sett
betydelige velstandsforskjeller mellom medlemmer av
det samme lauget, og mellom individuelle medlemmer av
det samme fellesskapet. Med tid og stunder har
velstående håndverksmestere, handelsmenn (som ofte er
organisert i sine egne laug) og, til sjuende og sist,
laugene som sådan en tendens til å bli et eksklusivt sjikt
innen fellesskapet, med egne interesser som er løsrevet
fra, og ofte motstridende i forhold til, fellesskapets
interesser i sin helhet. Slike laug begynner å utestenge
lærlinger og omreisende læresvenner fra å bli mestere, og
gjør dem til autentiske proletarer som må arbeide for
andre med sikte på å overleve. I enkelte områder av
Europa foregikk denne proletariseringsprosessen så
langsomt at den ikke, i synlig grad, forkludra
kommunens stabilitet. De sveitsiske byene er et eksempel
i så henseende. Der foregikk omforminga fra
laugverkstedet til fabrikken på en så organisk måte at
sveitsiske lokalsamfunn, nær sagt fram til våre dager,
kunne bli referert til som modeller for et balansert

120
borgerorientert liv, stabilitet, og integreringa av
håndverksferdigheter med masseproduksjon.

Men i andre områder foregikk markedets ekspansjon fra

en lokal, via en regional, til en internasjonal skala, i et
tempo som i alvorlig grad forstyrra kommunens harmoni.
Så tidlig som i det trettende århundre gir Flandern oss et
ikke uvanlig eksempel på byer, som for en stor del var
basert på internasjonal handel, der laugene utvikla seg til
et undertrykkende hierarkisk sjikt som på en grov måte
utbytta en stor masse av fordrevne håndverkere. Ei heller
foregikk denne endringa i rolige former. I 1280
eksploderte nesten alle de flamske kommunene i en
blodig klassekrig, som utspant seg mellom proletariserte
håndverkere og velstående mestere, der de sistnevnte var
organisert i ekskluderende laugmonopoler. Denne
konflikten fikk ingen endelig løsning. Før den ene eller
den andre av de stridende partene kunne beseire den
andre, benytta territorialfyrstene på en slu måte
anledningen til å intervenere og holde begge partene i
sjakk. Ja, delvis takket være det faktum at denne striden
aldri blei ført til sin logiske konklusjon, og delvis takket
være at Beneluxlandene seinere blei underordna det
engelske handelshegemoniet, kan det godt være at det
borgerrelaterte liv i Nederland og Flandern beholdt den
middelalderske sjarmen som har gjort deres byer til den
moderne verdens museale byer.

121
Vi må rette blikket mot England for å finne det området
hvor omforminga av småprodusenter til proletarer blei
drevet ut i sin ytterste, og kanskje mest groteske, form.
Og ironisk nok fant denne omforminga først sted på
landsbygda, og kun på et seinere stadium i byene. På den
engelske landsbygda fulgte den borgerlige utviklinga to
distinkte, om enn komplementære, veier; stadig større
jordareal blei fjerna fra matproduksjon og landsbybeiter,
og satt av til sauehold retta mot det flamske ullmarkedet,
og ved å bli blokkert av laug og handelsmonopoler i
byene retta kapitalistiske entreprenører
oppmerksomheten mot landsbyene for å skaffe seg billig,
uregulert arbeidskraft med sikte på den hjemlige
framstillinga av tekstilprodukter. I begge tilfelle blei
denne utviklinga prega av den vedvarende degraderinga,
og til slutt fordrivninga, av den engelske bondestanden,
inkludert sjøleierne – en utvikling der
jordeieraristokratiet og tekstilhandelsmennene på
dramatisk vis omforma landsbygdas, og i siste instans
også byenes, sosiale natur.

Innen det sekstende århundre begynte det engelske

aristokratiet – ved at dets appetitt på rikdom økte som
følge av ullvarenes stigende prisnivå på verdensmarkedet
– på en skruppelløs måte å ekspropriere og innhegne
landsbyenes tradisjonelle fellesbeiter, ja, endog de
private eiendommene til forpaktere hvis jordlapper hadde
blitt dyrka i generasjoner. Disse landområdene blei
ganske enkelt gjort om til beiteområder for sau, og de
122
som bodde der blei fordrevet. Historia blir fortalt på en
gripende måte innledningsvis i Thomas Mores Utopia.
Mores hovedkarakter, Raphael Hythloday, erklærer at:

”Deres sauer som vanligvis er så fredsæle og trenger så

lite føde… har begynt å bli så rovlystne og ville at de til
og med spiser mennesker. De utarmer og ødelegger åkre,
hus og byer. For hvor enn i kongedømmet fin, og dermed
mer kostbar, ull blir produsert, er ikke adelen og herrene,
nei, ikke engang enkelte hellige prester, tilfreds med den
leia og den årlige fortjenesten som deres forløpere pleide
å skaffe seg fra sine bruk. De er ikke tilfreds med å leve i
luksus og uvirksomhet, og ikke være til noen nytte for
staten; de påfører den endog skade. De etterlater seg intet
til dyrkbar mark, innhegner alt til beitemark, ødelegger
hus, river ned byer og etterlater kun kirka til å huse
saueflokkene; og som om skogene og parkene overlot til
dere et for lite areal, vil disse gode menn gjøre alle hus
og all dyrka mark til en ørken.”8

I England hadde en i økende grad kapitalistisk form for

jordbruk i virkeligheten slått an tonen for kapitalistisk
industri.

Av enda større betydning for utviklinga av den engelske

kapitalismen i det lange løp, var det at den ”frie”
kapitalen, som søkte å unnslippe fra laugrestriksjonenes
og handelsmonopolenes bånd i byene, begynte å
kolonisere landsbygda langs industrielle linjer. Ikke

123
engang her finner man i denne utviklinga noen
nevneverdige teknologiske framskritt; den var snarere
basert på handelskapitalister som orienterte seg mot
transitthandel, og som reiste fra det en landlige bostedet
til det andre, og skaffa ull til landsbyens spinnere, garn til
veverne og strikkerne, og kledesvarer til fargerne.
Materialer og, om nødvendig, maskiner blei tilforma og
bearbeida til den knappest mulige subsistenslønn, i stedet
for de høyere laugregulerte lønnsratene i byene. Med
dette ”putting-out”-systemet kunne kapitalisten på enkelt
vis underby den urbane levestandarden, og levere sine
varer til så kraftig reduserte priser at urbane mestere og
omreisende svenner ganske enkelt blei feid vekk i
tusenvis. Hele hjemmeprodusentens familie, inkludert
småbarn, blei satt i arbeid for å imøtekomme den nye
økonomiens glupske behov. Fabrikksystemet blei født da
kapitalisten, etter å ha funnet det mer profitabelt å
mobilisere rural arbeidskraft og intensivere dens
operasjoner under tett overoppsyn, innlosjerte den innen
en enkelt struktur. Engelsk kapitalistisk manufaktur
oppstod primært på landsbygda snarere enn i byene, og i
kontrast til Flandern knuste det essensielt sett
laugsystemet utafra snarere enn innafra.

Med spredninga av kapitalistisk manufaktur kollapsa alt

som gjenstod av den tradisjonelle laugstrukturen, og da
laugene svant hen ebba også de siste integrerende
kreftene innen middelalderkommunene og Renessansens
byer ut. Deretter utvikla det seg en ny basis for bymessig
124
liv i den industrialiserte vestlige verdens urbane sentra,
som på kvalitativt vis endra tidligere eksisterende sosiale
og økonomiske relasjoner innen byene og mellom by og
land.

Fotnoter:
1
Lewis Mumford: The Culture of Cities (Harcourt Brace
Jovanovich, New York, 1938), s. 35.
2
Ibid., s. 55
3
Ibid., s. 64.
4
Sitert av Mumford, ibid., s. 63-64
5
Ibid., s. 64.
6
Henri Pirenne: Medieval Cities (Princeton University
Press, Princeton, N. J., 1948), s. 209-210.
7
Karl Marx: Capital (Cherles H. Kerr & Co., Chicago,
1906), bd. I, s. 373.
8
Thomas More: Utopia (Washington Square Press, New
York, 1965), s. 14.

125
 Kapittel III

Den borgerlige (bourgeois) byens

begrensninger

Den borgerlige byens tidlige utvikling kan på mange

måter sammenliknes med de kapitalistiske relasjonenes
ødeleggende invasjon av den koloniale verden. I England
fordreiv innhegningsbevegelsen tusener av familier fra
landsbygda, og de hadde ingen andre muligheter enn å
stimle sammen i byene. De større byene, som mye av
denne tilstrømminga var retta mot, mangla de fysiske og
administrative fasilitetene til å ta hånd om så mange
tiggende familier (ei heller var de spesielt opptatt av
deres skjebne), med det brutale resultat at store antall
fattige i byene ganske enkelt gikk til grunne i gatene. I
mange byer blei hele kvartaler redusert til skitne rønner –
demoralisert gjennom kriminalitet, overbefolkning,
sjukdom, drukkenskap og prostitusjon. Sjøl om
innhegningsbevegelsen strakk seg over to århundre,
nådde den sin topp tidlig på 1800-tallet. Fra 1800 til 1820
blei mer enn tre millioner mål av den engelske
landsbygda innhegna – et område som var nesten like
stort som alle innhegningene som fant sted i løpet av det
syttende århundre. Denne omfattende fordrivinga av
landsbyboere og forpakterbønder oversvømte byene, slik

126
at så seint som ved midten av det nittende århundre
hadde mer enn halvparten av den voksne befolkninga i
London, og i rundt regna seksti andre engelske og
walisiske byer, ikke blitt født i den byen de bodde i.

I løpet av disse bitre åra nådde demoraliseringa av den

urbane befolkninga i England rystende proporsjoner.1
Nesten alle de tradisjonelle moralske tøylene som
omhyggelig hadde blitt fostra gjennom hundrevis av år
med før-kapitalistisk samfunnsutvikling – inkludert de
høyt avholdte puritanske verdiene som blei introdusert av
borgerskapet sjøl i løpet av Reformasjonen – blei revet
bort i løpet av en enkelt generasjon. I slummer og
arbeiderklassekvarterer blei drukkenskap og promiskuitet
hurtig den normale livstilstanden. En moralsk
forpestning, med dens skingrende degradering av
familiebånd, seksualitet, menneskelig solidaritet og
verdighet, fulgte i nær sammenheng med den urbane
forpestninga. Det er kanskje ikke overraskende at det
engelske befolkningstallet begynte å skyte i været i et
svimlende tempo, til tross for gjennomgripende
feilernæring, rystende arbeidsforhold, og særdeles dårlige
og uhygieniske leveforhold i de overfylte rønnene. Den
gledeløse seksuelle promiskuiteten i
arbeiderklassekvarterene, som var så utprega uansvarlig i
sin hensynsløshet overfor de nyfødte, avspeila
borgerskapets bevisste uansvarlighet overfor det gryende
proletariatets levekår. Sjøl om økningen i det urbane
befolkningstallet delvis kan tilskrives tilstrømminga av
127
landsbyfolk inn til byene, begynte fødselsratene også å
stige. I 1800 talte Londons befolkning mindre enn en
million mennesker. Innen 1850 hadde den økt til to
millioner, og ved utgangen av århundret nådde den fire
millioner – et tall som ikke hadde noen forløper i den
urbane historia. Fra så vidt å ha vært administrerbar i
1800 hadde Englands hovedstad blitt til en monstrøs
urban kreftsvulst i løpet av et enkelt århundre.

Det å gjøre rede for dette urbane forfallet ved hjelp av et

nedlatende ord som ”neglisjering”, innebærer at man
skjuler det faktum at sjølve denne moralske – eller
umoralske – tingenes tilstand er en fundamental
samfunnstilstand, eller mer presist en iboende tilstand, i
det borgerlige økonomiske liv og ditto sosiale samkvem.
I før-kapitalistiske samfunn ville ”neglisjering” svært
gjerne kunne sies å reflektere en umoralsk tingenes
tilstand – det å neglisjere ens egne slektninger, eller felles
medlemmer av stamme, lokalsamfunn eller laug – for det
innebar en overskridelse av de a priori sosiale relasjonene
som utgjorde det personlige liv. Menneskelig samkvem
innebar, som følge av sjølve sin natur, solidaritet mellom
individer. Hvert enkelt individ tilhørte en grunnleggende
sosial enhet som definerte jeget, og fra denne enheten
kunne jeget i sin tur påberope seg sikkerhet, omsorg og
de ureduserbare materielle levnetsmidlene. Bortsett fra
under svært uvanlige omstendigheter, og i perioder prega
av sosialt forfall, blei disse påberopelsene aldri ignorert
av fellesskapet eller sådd tvil om.
128
Men så snart de tradisjonelle kollektive livsforholda, som
var så sterkt lada med mytisk og moralsk innhold, blir
oppløst til monadebaserte sådanne, så snart det klan-,
stamme-, landsby- eller laugbaserte nettverket blir
oppløst til et pengemessig nettverk, blir individet strippa
for enhver ansvarlighet overfor samfunnet og andre
individer. Alle korporative og sosiale bånd må bøye seg
for egoismens nakne krav. Ja, ”sjølopprettholdelse” og
det ”sosiale framskrittets” dynamikk blir definert ut i fra
egeninteresse, og forkludrer per definisjon de lenge
avholdte solidaritetsbånda som utgjør en så integrert del
av tradisjonelle samfunn. Forrangen til det korporative
”vi” blir erstatta av forrangen til det sjøltilstrekkelige
”jeg”. De leibniziske monadene som ikke ”har noen
vinduer der noe kan komme inn eller gå ut”, blir det
sosiale samkvemmets elementer – ja, elementene i
samfunnet definert som sådan. Neglisjering, bortsett fra
sjølneglisjering, erverver nå den tilsynelatende positive
verdien representert ved en egeninteresse som, i henhold
til den tradisjonelle liberalismens læresetninger, tjener
den generelle interesse gjennom å realisere sine egne
egoistiske mål. Begrepet ”egeninteresse” framkaller
beveggrunnen for det som på nøytralt vis blir betegna
som ”sosial atferd” og ”menneskelig interaksjon”. Det
tradisjonelle samfunn, hvis oppdelbarhet alltid holdt seg
innafor et rammeverk bestående av et eller annet
kollektivt samkvemsnivå, blir under kapitalismen erstatta
av denne fiktive, avsondra monaden, som nå blir den

129
ultimative ”sosiale” – eller mer presist ”asosiale” –
enheten. Etter at alle sosiale bånd har blitt oppløst til
”frie” og ”private” individer, er alt som gjenstår av den
eksplisitte gjensidige avhengigheten mellom folk i før-
kapitalistiske fellesskap, en ”borgerpakt” eller en
”sosialkontrakt”, om du vil, som tar sikte på å beskytte
liv og eiendom – en ”kontrakt” som koloniserer et så
begrensa omfang av samkvemmet at den blir en fullmakt
til å neglisjere alt som strekker seg utover den offentlige
ordenens konturer. Utafor disse konturene utgjør hver
enkelt produsent sin egen enhet, fullt opptatt med å
etterstrebe sine egne private anliggender. Fysikkens språk
er passende her: Samfunnet blir redusert til en
browniansk molekylær bevegelse, der hver og en
skumper borti hverandre i løpet av utvekslinga av ”varer
og tjenester”. Det synes ikke å forekomme noen sosial
dimensjon, eller noen utvikling av relasjoner i
tradisjonell forstand, bortsett fra kvantitative sådanne; ei
heller er det overraskende å finne at sosialteori som sådan
tar i bruk denne kvantifiseringa av sosiale relasjoner som
sine forskningsnormer, og dreier fra sosialfilosofi og over
i sosiologi.

Til tross for disse tilsynelatende trekka finner en

kvalitativ sosial utvikling sted. Ved å redusere enhver
relasjon til en pengemessig forbindelse fjerner kapitalen
alle de moralske og estetiske tøylene som holdt de
tidligere byene i sjakk. Forestillinga om sosialt ansvar,
som før-kapitalistiske fellesskap intuitivt var i besittelse
130
av, blir erstatta av et enkelt mål: Plyndring. Enhver enhet
og menneskelig kapasitet blir forstått som en ressurs for å
oppnå profitt; jord, skoger, sjøer, elver, andres
arbeidskraft, og til sjuende og sist alle det sosiale livs
sannheter, fra dem som ligger i familien til fellesskapet
som sådan. De nye industrielle og kommersielle klassene
går løs på den sosiale organisasjonen som rovlystne ulver
overfor et hjelpeløst bytte, og det eneste som blir igjen av
en forhenværende vital organisme er de sønderrevne
fragmentene og ufordøyelige senene, som mer henger
igjen i menneskehetens minne enn i det sosiale
samkvemmets realiteter. Den amerikanske urbane
gårdsplassen, med dens rustne blikkbokser, knuste glass
og skrap strødd på kaotisk vis blant villnis og buskas,
avspeiler i miniatyr de plyndra etterlevningene etter
skoger, vannveier, kystlinjer og fellesskap.

Samfunnet blir nå styrt av konkurranse; og kvalitative

endringer i sosiale relasjoner består i det faktum at
konkurranse har en tendens til å omforme de tallrike små
foretaka til færre og færre sentraliserte industrielle og
kommersielle giganter. Alle samfunnets elementer
begynner å endre seg. Borgerrelatert, politisk og kulturell
gigantisme oppstår som en parallell til industriell og
kommersiell gigantisme. Det sosiale liv antar
dimensjoner som står så fjernt fra den menneskelige
skalaen, og fra menneskelig kontroll, at samfunnet
opphører å framstå som menneskehetens ly. Det blir
snarere en demonisk kraft som opererer langt over
131
hodene på sine menneskelige bestanddeler, og adlyder en
utviklingslov som er fullstendig fremmed for
menneskelige mål. Byer og regioner blir overgitt til en
autonom nasjonal arbeidsdeling, ja, til en skala hva angår
det økonomiske og sosiale liv som ligger langt hinsides
fellesskapets fatteevne. Byen blir en sammenhopning av
åndelig reduserte folk, spredt ut blant kalde, formløse
strukturer.

Seinkapitalismens nye korporativisme skiller seg på

dyptgripende vis fra den tradisjonelle korporativisme.
Den borgerlige korporativismen hoper sammen
monadene, uten å omforme deres relasjoner til hverandre;
de blir rekonstituert til en anonym flokk, snarere enn et
personalisert kollektiv basert på innbyrdes avhengighet.
Individet blir nekta suvereniteten over de livsforholda
som ligger til grunn for autentisk individualitet, uten å
oppnå den gjensidige støtta som den tradisjonelle
korporativismen bød på. Det personaliserte kollektivet,
representert ved klanen, stammen og lauget, blir erstatta
av den anonyme byråkratiske institusjonen eller instansen
som, i den grad den leverer noen sosial tjeneste av verdi,
gjør det med en kald likegyldighet. Som Don Martindale
påpeker:

”Det foregår en kontinuerlig nedbrytning av eldre,

tradisjonelle, sosiale og økonomiske strukturer basert på
familiebånd, lokale sammenslutninger, kultur, kaste og
status, som erstattes av en orden basert på sysselsettings-

132
og yrkesinteresser. Dette betyr blant annet at byens vekst
blir ledsaga av at direkte og ansikt til ansikt baserte
”primære” relasjoner erstattes av indirekte og
”sekundære” relasjoner. Kirka, skolen og familien blir
modifisert. Skolen tar over noen av familiens funksjoner.
Kirka mister innflytelse ved å bli avløst av det trykte ords
tidsalder.”2

En kan føye til at de tette yrkesmessige bånda som blei

fostra av laugene, blir skifta ut med den byråkratiske
manipulasjonen som er karakteristisk for fagforeninga;
markedet og den personlige forbindelsen mellom kjøper
og selger har veket plass til fordel for det upersonlige
supermarkedet og dets massevaresalg; og de folkelige
formene for beslutningstaking i lokalsamfunnet (slik som
folkeforsamlinga og rådhusallmøtet) har blitt erstatta av
en mekanisk valgprosess, som overlater formuleringa av
politikken til forhåndsvalgte ”representanter” hvis røtter i
lokalsamfunnet er overflatiske eller ikke-eksisterende. I
dets tidlige, revolusjonære fase kunne det borgerlige
samfunn med rimelig god dekning hevde at det søkte
frigjøring av jeget fra kastens, den religiøse overtroens og
den autoritære korporativismens hemmende bånd. I dag, i
dets seine og utprega korporative fase, beholder det
samme samfunnet individualismen fra sin tidlige periode,
desto mer for å skape individer uten individualitet, ja,
isolerte ego uten personlighet.

133
Kapitalismen er i særdeleshet et økonomisk system;
skaperen av homo economicus til forskjell fra den
tradisjonelle homo collectivicus. Det sivile samfunn er
biproduktet av det økonomiske samfunn. Allikevel mister
den økonomiske aktiviteten endog i den sistnevnte sfære,
den helligste av dem alle, sin relasjon til menneskelige
behov. Produksjon foregår for produksjonens egen skyld,
drevet ubønnhørlig fram gjennom konkurranse. På
nærmest tilfeldig vis responderer industrien på
menneskehetens materielle krav; handelsvarer blir
produsert med sikte på varehandel. Kapitalen stiller seg
likegyldig til menneskers sosiale skjebne; produsenten
bryr seg ikke om hvorvidt handelsvarene er vakre eller
stygge, holdbare eller skrøpelige, trygge eller farlige. Alt
som teller er å gjøre en handel og oppnå profitt – slik at
det kan gjøres flere handler, og mer profitt kan oppnås
for å overleve konkurransens farer. Så også med byen.
Alle pretensjoner til side; det spiller liten rolle om byen
er stygg, hvorvidt den forderver sine innbyggere, om den
er estetisk, åndelig eller fysisk tolererbar. Det som teller
er at økonomiske operasjoner finner sted i en skala, og
med en effektivitet, som setter dem i stand til å
imøtekomme det eneste kriteriet for bourgeois
overlevelse: Økonomisk vekst.

Vi kan ikke ignorere den ødeleggende virkninga av dette

kriteriet ved det urbane liv. Før-kapitalistiske byer var
begrensa av landsbygda, ikke bare eksternt i den forstand
at de frie byenes vekst unngåelig støtte på sosiale,
134
kulturelle og materielle barrierer som blei reist av
forskansa jordbruksinteresser, men også internt, i den
grad byen avspeila de sosiale relasjonene på landsbygda.
Med unntak av seinmiddelalderens byer var
varebytterelasjonene aldri fullstendig autonome; de var i
en eller annen grad satt til å tjene landsbygda. Men så
snart varebytterelasjonene begynner å dominere over
landsbygda, og til slutt å omforme agrarsamfunnet,
utvikler byen seg i henhold til en ikke-sosial lovs
virkemåte. Produksjon for produksjonens egen skyld,
overført til urbane forhold, innebærer byens vekst for
dens egen skyld – uten noen iboende urbane eller
menneskelige kriterier for å tøyle denne veksten.
Ingenting hindrer denne utviklingsretninga, bortsett fra
de katastrofale resultatene av utviklinga som sådan.
Langt fra å fremme klisjeen om ”urban revitalisering”
reiser den ”eksploderende metropol” nå det mer
avgjørende historiske problemet vedrørende urban
utmattelse. Den borgerlige byen har også begrensninger,
men disse kan ikke lenger framstå ut i fra byens relasjon
til landsbygda. De framkommer av den ekspansjonen av
sjølve de varebytterelasjonene som er så grunnleggende
for den urbane utviklinga, slik vi kjenner den gjennom
tusener av år.

Den borgerlige byens mest opplagte begrensninger er av

en fysisk karakter. De større byene i verden bryter
sammen under sin blotte overdrevne størrelse og vekst.
De desintegrerer administrativt, institusjonelt og logistisk
135
sett; de er i stadig mindre grad i stand til å bidra med
minimumstjenestene for menneskelig eksistens, personlig
sikkerhet, og midler til å transportere folk og varer til
steder der de trengs. Den kanskje viktigste indeksen når
det gjelder disse problemenes omfang, anslått i tall, er
dataene vedrørende samtidas urbane befolkningstrender.
I henhold til nylige data innsamla av The Urban Land
Institute inneholdt De forente stater for et tiår siden
tjuetre ”store metropolområder” med befolkningstall på
en million eller mer, noe som tilsvarer rundt regna 40
prosent av den nasjonale befolkninga. Innen 1970 var det
tjueni av disse urbane enhetene, og deres andel av
befolkninga var 44 prosent. Med et uttrykkelig varsko
kalkulerer instituttet med at dersom samtidas trender
fortsetter (og det er ingen grunn til å tro at de ikke skulle
gjøre det) vil 63 prosent av den amerikanske befolkninga
leve i overveldende urbaniserte områder innen år 2000.
Dersom dette anslaget er korrekt vil antallet mennesker
som lever i store byer – sjøl om man tar høyde for
synkende fødselsrater – svært gjerne kunne overstige 180
millioner; ja, det vil muligens være på høyde med dagens
nasjonale befolkning.3

Vi skal få anledning til å undersøke de groteske

forvrengningene som dette statistiske bildet antyder
vedrørende bruken av jorda, fordelinga av ressurser, og
til sjuende og sist sjølve det menneskelige samkvemmets
karakter under den moderne kapitalismen. Her og nå er
det viktig å understreke at instituttets statistikk, hvor
136
”alarmerende” den enn måtte være for de som samla den
inn, ikke formidler fullt ut de dyptgripende endringene
som denne veksten påfører verdens storbyer, og den
historisk annerledes betydningen den gir dem som urbane
enheter. I dag er enhver by med en million innbyggere –
og i De forente stater er det minst tolv byer, inkludert
forsteder, som har befolkningstall som overstiger to
millioner – omdreiningspunktet for et enormt urbant belte
som strekker seg mange kilometer utover sin
sentrumskjerne, gjennom forsteder og kommunale
rettskretser som er uavhengige kun i en administrativ
forstand. Dersom ordet ”by” tradisjonelt sett formidla en
klart definerbar urban enhet, så er New York, Chicago,
Los Angeles – eller Paris, London, Roma – byer kun i
navnet. I virkeligheten er de enorme urbane
sammenhopninger som jevnt og trutt mister enhver
utprega form og kvalitet. Ja, det som grupperer disse
byene sammen under en felles rubrikk er ikke lenger de
kulturelle og sosiale bekvemmelighetene som engang
skilte byen fra landsbygda, men de felles problemene
som vitner om deres kulturelle oppløsning og sosiale
sammenbrudd.

I alle disse byene er transport en kilde til økende

frustrasjon på grunn av overfylte offentlige
transportfasiliteter og hovedtrafikkårer; den har en
tendens til å være upålitelig, hasardiøs og ofte nær
paralyse. Lufta i byene er alvorlig forurensa, og urbant
avfall når uhåndterlige proporsjoner. Det er mangel på
137
boligområder, og skrøpelig konstruksjon truer med å
gjøre mange nybygde kvartaler om til premature
slumområder. Segregering langs rasemessige og
økonomiske linjer øker så sterkt, spesielt i amerikanske
byer i kjølvannet av den massive tilstrømminga av
afroamerikanere og puertorikanere til urbane områder, at
byene blir delt opp internt i gjensidig ekskluderende,
bittert fiendtlige enklaver – hvite mot svarte og latinere,
fattige mot velstående og rike. Skatter og administrative
kostnader stiger over hele linja; ja, finanskriser har gått
fra å være isolerte episoder til å bli en kronisk fiskal
situasjon. Kriminaliteten mangedobles til et punkt der
den urbane beboeren, endog i privilegerte områder, lever
i en fordunklende frykt for sin personlige sikkerhet.
Industrier har jevnt og trutt blitt flytta ut av de større
byene, og etterlatt seg et nær sagt spedalsk sjikt innen
den urbane befolkninga – en samfunnsgruppe som delvis
lever av arbeidsledighetsstønad, delvis av kriminalitet, og
delvis av byens sjuke overflod. Utdanning er på grensa til
moralsk og administrativt sammenbrudd; skolene likner i
mange områder på ungdomsfengsler, hvis ansatte er mer
opptatt med ordens- og disiplinproblemer enn med
pedagogikk. Ingenting avslører den moderne byens
overveiende forfall på en tydeligere måte enn den
allestedsnærværende skitten og det søppelet som samler
seg i gatene, den støyen og massive trengselen som
preger dens hovedtrafikkårer, dens befolknings apati
overfor borgerrelaterte stridsspørsmål, og individets

138
gyselige likegyldighet overfor den fysiske volden som i
all offentlighet påføres andre medlemmer av fellesskapet.
I mellomtida fortsetter byene å ekspandere – uten mening
eller form – til tross for det faktum at vekstproblemene
for mange urbane sentra har nådd alarmerende
proporsjoner.

Det vil kunne være nyttig å undersøke noen av disse

problemene slik de angår to ledende byer i De forente
stater: Los Angeles og New York. I litteraturen om byer
er det en tendens til å se på disse byene som kontraster:
Los Angeles som en forholdsvis ny by, uten en synlig
tradisjon som kan forme dens utvikling; New York som
en by som blir modifisert gjennom standarder fra en
tidligere urban levemåte. Men nettopp fordi denne
kontrasten engang gjaldt, er det av betydning at
forskjellene mellom de to byene forsvinner hurtig i våre
dager. Begge byene er ikke bare hjemsøkt av de samme
problemene, men New Yorks form nærmer seg sakte men
sikkert Los Angeles’ sådanne. Denne konvergensen
karakteriserer ikke bare alle store amerikanske byer, men
også byer i utlandet, hvis tradisjoner strekker seg tilbake
til den klassiske, humanistiske æraen innen urban
utvikling.

Den moderne Los Angeles er i en viss forstand kun noen

få tiår gammel. Byen har i løpet av så kort tid vokst seg
så stor at den kun har beholdt etterlevninger av et urbant
sentrum, til tross for nylige forsøk på å revitalisere sitt

139
ubestemmelige bykjernedistrikt. Den nakne virkeligheten
tvinger oss til å betrakte denne urbane enheten som sjølve
antitesen til et autentisk fellesskap. Byen er faktisk en
region: En fantastisk sammenhopning av skrøpelige
strukturer, grelle neonlys, overdimensjonerte
supermarkeder, vulgært utstafferte bensinstasjoner, og et
veinett som snor seg på kryss og tvers, ment for
privatbilisme. Byens offisielle areal på ca. 700
kvadratkilometer er, i likhet med dens offisielle
befolkningstall på 2.8 millioner, en urban fiksjon. Los
Angeles sprer seg faktisk ut over nærmere 7500
kvadratkilometer, fra kysten til Santa Monica-fjella, og
sluker utallige ”uavhengige lokalsamfunn” og
fylkesdistrikter. Det syntes for en stund som om
fjellrekka ville utgjøre en naturlig barriere mot urban
ekspansjon. I de siste åra har imidlertid nye tentakler av
Los Angeles strukket seg ut i nesten alle retninger, og
bana seg inn i Mojave-ørkenen hundre kilometer unna,
ja, endog trengt inn i Palm Springs-området og
Coachella-dalen. Over sju millioner mennesker holder til
i Los Angeles-Long Beach Standard Metropolitan
Statistical Area – en urban kreftsvulst som er tre ganger
Rhode Islands størrelse.

Dette metropolområdets enorme størrelse frambringer et

karakteristisk resultat: Sjølve byen blir ikke brukt i noen
menneskelig forstand. Den er blott et sted der folk
arbeider. Folk verken promenerer i dens hovedgate eller
samles på dens torg. Los Angeles blir vanligvis iakttatt
140
gjennom ei frontrute. På grunn av byens enorme størrelse
utgjør bilen det essensielle og uunnværlige
transportmiddelet; omkring 95 prosent av reisene innen
metropolområdet blir foretatt med bil. Det blir anslått at
det er en bil per 2.5 mennesker, sammenlikna med 3.5 i
Detroit, De forente staters automobilhovedstad. Og disse
bilene er i daglig bruk, ved å frakte lønnsarbeidere til
deres jobber, barn til skolene, og handlende til lokale
forretninger. Grovt regna 60 prosent av byens
sentrumsareal er satt av til parkeringsplasser, veier og
garasjer – i tillegg til det betydelige arealet som er dekka
av dens store mengde bensin- og servicestasjoner.

Det er ikke tilstrekkelig å si at Los Angeles er en forvokst

forstad, muliggjort av motorkjøretøyer og veier, for dette
antyder visse naturlige bekvemmeligheter – trær, busker
og åpne enger – som er av en sekundær verdi for
metropolen i det sørlige California. I Los Angeles er
bilen ikke bare et transportmiddel, men en sinnstilstand
som former borgerens holdning overfor sitt miljø, sin
livsstil, og sitt begrep om sted og tid. Så oppslukt er
angelinoens psyke av motorkjøretøyet at et forslag om å
bygge et offentlig transportsystem i byen, ettertrykkelig
blei nedstemt i en folkeavstemning. Det å reise åtti til
hundre kilometer til en favorittrestaurant – og muligens
kjøre i to timer for å tilbringe en time på denne
restauranten – er ofte ikke noe mer å diskutere enn å reise
en noe kortere distanse til og fra arbeid til daglig. De fire
hjula på en bil, trafikklarmen langs veien, og rommet
141
mellom ei frontrute og ei bakrute, blir de essensielle
elementene i en urban setting som finner sitt sidestykke i
hjemmet som er en forlengelse av garasjen. Denne
mekaniserte, plastikkbaserte og lurvete verdenen
forkludrer angelinoens sans for naturen; etterlikninga av
det organiske har en tendens til å få passere som
erstatning for det virkelig organiske. Det er ikke
overraskende å oppdage at autoritetene i Los Angeles
plasserte ”plastikkvegetasjon” langs en veistrekning, for
å erstatte busker som forsvant på grunn av
luftforurensing. Grunnen til dette inspirerte
eksperimentet var ikke lavere kostnader; ja, det ville ha
blitt dyrere å vakuumrense det syntetiske produktet enn å
gjenopprette den virkelige vegetasjonen med jevne
mellomrom. Uansett hvor vanskelig det nå enn kan være
å tro, tenkte byens autoriteter at ”plastikkplanter” var mer
”attraktive” enn virkelige sådanne.

Bensineksos fra millioner av motorkjøretøyer produserer

forurensningsproblemer i Los Angeles – en by som
notorisk sliter med temperatursvingninger og fotokjemisk
smog. I det sørlige Californias filmverden antar det å
håndtere dette problemet karakter av et teknokratisk
mareritt. Den eneste administrative institusjonen som Los
Angeles samles om, er dens distriktsomfattende Air
Pollution Control Board – en instans som blei danna for å
ta seg av et potensielt dødelig miljø. Los Angeles’
kommuneapparat vil kunne spre seg som metropolen sjøl,
dens kultur vil kunne være like diffus som dens urbane
142
senter, men byen oppnår borgermessig koherens og
energi når den blir tvunget til å håndtere de miljømessige
resultatene av sin unike form for urbant forderv. Dette
rådet har enorme fullmakter. Dets trestegs ”smogalarm”-
system tar høyde for at det praktisk talt kan stanse all
trafikk, industriell aktivitet og endog energiproduksjon.
Dersom den endelige alarmen – en ”generell
unntakstilstand” – ikke lykkes i å handskes med en
forurensningskrise, ville formodentlig angelinos kunne
anvende sine motorkjøretøyer til å flykte opp i fjella
eller, som en anonym skribent i tidsskriftet Time foreslo,
så kunne en flyskvadron ”feie over byen og overdrysse
den med Miltown.”

I en metropol av slike enorme dimensjoner som Los

Angeles ville det være en vits å snakke om et
meningsfullt bystyre. En ville mer passende kunne
beskrive byens administrasjonsapparat som en upersonlig
statsmakt, som i mange henseende står like fjernt fra den
umiddelbare borgersfære som det den nasjonale
regjeringa gjør, hundrevis av mil unna. Det eksisterer lite
som kan bygge bro over kløfta mellom
gjennomsnittsborgeren, som etterstreber sine private
interesser, og et massivt regjeringsbyråkrati som følger
sin egen livslov. Knapt nok noen elsker denne byen,
kanskje med unntak av dem som profiterer på den, slik
som eiendomsoperatører, politikere og businessfolk. Og
sjøl de fortrekker ofte å leve et annet sted. Hyllest til
Californias klima, fjell, skoger og jordbruk – ja, endog til
143
en rekke av Californias byer – ekskluderer ofte Los
Angeles. Metropolen er pågående snarere enn vital,
nervøs snarere enn energisk, og framfor alt katastrofalt
stor – stor i den forstand at den har blitt massefabrikkert,
sammensatt på en billig og skrøpelig måte; dens
menneskelige kvaliteter blir kvalt av åndelig og
borgermessig fattigdom.

I kontrast til dette påkaller New York en anelse om

borgerlojalitet. Dersom Los Angeles er en metropol, så
har New York en kosmopolitisk karakter. Byen ved
østkysten har bevart en unikt europeisk atmosfære som
avspeiler dens høyere alder, stabilitet og kulturelle
heterogenitet. Inntil det økende innslaget av
gatekriminalitet begynte å drive folk innendørs etter
mørkets frambrudd, foretok newyorkerne mer vandring –
så vel åndelig som fysisk. Byen hadde sin egen sjarm:
Dens distinkte etniske nabolag, og dens varierte meny av
visuelle erfaringer. Det sentrale og lavereliggende
Manhattan samla, i skarp kontrast til sentrumskjerna i
Los Angeles, så vel lokale innbyggere som turister i en
kulturell og handelsmessig rangel. Til tross for sitt
svinnende renommé er New York fremdeles De forente
staters publiserings-, teater og litteratursentrum – et
produkt av sitt verdensomfavnende ståsted. Den har en
mengde bokhandler, et stort antall universiteter, og
mange nisjer som er besatt av sofistikerte akademikere
og kreative eksentrikere. Med hvert år som går synker
imidlertid byens kulturelle renommé; og som urban enhet
144
står New York overfor de samme borgermessige,
logistiske og strukturelle problemene som Los Angeles.
Queens, den nyligst koloniserte av New Yorks
”soveforsteder”, framviser allerede enkelte av de mest
frastøtende trekka ved de tettere befolka områdene i Los
Angeles: De lange, breie og karakterløse gatene som er
utforma primært for biltrafikk, de arkitektonisk smakløse
leilighetsblokkene, sidegatene som er fylt opp med
ensformige toetasjers hus, de kjedelige utsyna som
strekker seg i retning av Manhattans spir i den ene
retningen og Jamaica-buktas tomhet i den andre.

Det at New York i økende grad likner på Los Angeles er

en prosess som foregår gjennom flere stadier. Så nylig
som rundt Den andre verdenskrig bevarte New York
fremdeles en vital relasjon mellom sine kulturelle sentre
på Manhattan og sine omkringliggende boligdistrikter.
Bydelene beholdt sine fargerike etniske nabolag, og
allikevel var disse knytta sammen gjennom et høyst
tjenlig offentlig transportsystem inn til sentrumskjerna.
Byens periferi, hvor undergrunnsbanene og trikkelinjene
endte, danna et grønt åpent område som tydelig avgrensa
sjølve byen fra småbyene i nord og det rurale Long
Island. Denne periferien utgjorde vidunderlige piknik- og
rekreasjonsområder som i helgene tiltrakk seg borgere fra
alle kanter av byen, ja, den var et forfriskende reservoar
av landsbygd som tilbød en behagelig kontrast til de mer
tettbefolka distriktene. Innen litt mer enn et tiår hadde
disse skjønne områdene blitt fylt opp med skrøpelig
145
bygde forstadskomplekser, som hadde en gjennomsnittlig
tetthetsgrad på syv hus per mål. Etter som disse
boligkompleksene spredde seg ytterligere noen kilometer
utover, og gled over i de omkringliggende småbyene, blei
den urbane heterogeniteten erstatta av homogeniteten i
forstedene, undergrunnsbanen blei erstatta av baner oppå
bakken, og bilen blei et stadig mer betydelig trekk ved
livet i byen. Innen midten av 1950-tallet var det bare
30 000 mål igjen av ubrukt jord, som lå innafor de om lag
500 kvadratkilometerne som utgjorde New York Citys
offisielle grenser, hvorav mer enn halvparten lå på Staten
Island.

Sekstiåra representerte nok et stadium: Regionen utafor

byens forstadsutkant blei mindre tett befolka. En dyrere
type hjem dukka opp i form av bebyggelse på tomter i
størrelsesordenen et halvt mål eller mer. Denne
utviklinga, som pågår fremdeles, har produsert en
fullstendig ny sosial geografi; en kultur basert på
privatbilen, kjøpesentre i forstedene, og en høytlønna
befolkning som er avhengig av byen økonomisk sett, men
fullstendig løsrevet fra den i kulturell forstand. Her, 30-
40 kilometer fra Times Square, ”dukker det opp en type
urbant område uten sidestykke i det østlige Nord-
Amerika; en import fra den universelle urbane
spredninga som Los Angeles representerer,” påpeker
Peter Hall:

146
”Den avhenger nærmest helt og fullt av privatbilen, fordi
et finutvikla jernbanenett, eller endog et adekvat
busstransportsystem, er ikke lenger økonomisk. Den
reisende som skal til Manhattan må kjøre lange distanser
til en undergrunnsstasjon; hans kone trenger en bil
nummer to til den lange kjøreturen til kjøpesenteret. De
tidligere boligkompleksene har en tendens til å ligge i
nærheten av der hovedfartsårene krysser hverandre; men
disse vil kun være oppnåelige for noen få privilegerte.
Ved å miste det urbane livs tradisjonelle fordeler vil de
nye forstadsboerne hekker ikke oppnå fullstendig rural
tilbaketrekking. De vil sant nok vanligvis ikke være i
stand til å få øye på sine naboers hus mellom trærne; men
de vil like fullt leve med en befolkningstetthet som er ti
ganger høyere enn på landsbygda. Denne nye
forstadstypen trenger et nytt navn. Enkelte amerikanere
kaller den ’exurbia’. The Regional Plan Association har
døpt den ’spredningsbyen’”4

For innbyggerne i ”spredningsbyen” er New York

gjenstand for aktiv fiendtlighet. Sjøl om de er avhengige
av byen med tanke på levnetsmidlene, er de uvitende om
dens borgerrelaterte problemer, utålmodige overfor dens
ubekvemmeligheter, illojale overfor dens politiske
interesser, og desperat fryktsomme i forhold til dens
inntrenging på deres enklaver. De er faktisk sett
newyorkere, og avhenger av byen hva deres
velbefinnende angår, men deres hat overfor New York er
like trangsynt og sjåvinistisk som den fiendtligheten
147
landsbyboeren føler overfor alle store byer. Løsrevet,
gjennom sin residens, fra skattegrunnlaget som
understøtter byens essensielle tjenester, bidrar de kun
med en minimal del av dens inntekter. Den dårlige
samvittigheten som de – og forstadsboerne generelt sett –
føler overfor byen, kommer til uttrykk på en pervertert
måte hos de representantene de sender til statens
lovgivende forsamling; reaksjonære individer som er
ansvarlige for de mest hevngjerrige tiltaka overfor New
York.

Like fullt tilstopper disse forstadsboerne og ”eks-

urbanistene” byens gater med sine biler; de overflømmer
undergrunnsbanene og øker i enorm grad overbelastninga
av dens offentlige transportsystem; og de legger en
kolossal byrde på dens tjenester. I titusener entrer de
byen i biler, fyller dens gater og overbelaster dens
parkeringsfasiliteter; flere enn 150 000 ankommer hver
dag bykjerneområdet ved hjelp av sporveisnettverket, og
enorme antall fyller dens undergrunnsbaner ved
terminalene, eller ved korte turer fra buss- og
jernbaneterminalene. De strømmer inn i den enorme
trengselen blant de mer enn 1.6 millioner menneskene
som befolker byens kontorbygninger,
manufakturlokaliteter og detaljvarehandler sør for 61.
Street, som kanskje er det mest kompakte og tettest
befolka businessdistriktet i verden. I en by hvis
transportsystem allerede er overbefolka og overbelasta

148
inntil det umenneskelige, tilføyer de det kritiske tillegget
som reduserer den til en kronisk krise.

De er fremmede i forhold til denne byen, ikke bare på

grunn av sin illojalitet overfor dens interesser, men –
kanskje enda mer avgjørende – fordi de glemmer dens
agoni. Sporveiene, bussene og bilene som feier forbi
gettoene, som sprer seg i New York, er enklaver i en
fremmed kultur som befinner seg i gjensidig krig med sitt
urbane miljø. For gettobeboeren er disse
befordringsmidlene ikke transportmidler, ei heller er
folka som er om bord på dem blotte fremmede; de er
sjølinneslutta fremmede i form av fiender. Det arkaiske
hatet og den ditto frykten for outsideren, for den ikke-
tilhørende, som nødvendigvis er en fiende inntil hans
vennskap har blitt verifisert gjennom et ritual, bobler opp
som en opphavelig myte fra det urbane miljøet, som
tradisjonelt sett oppløste alle slike myter – byen som
erstatta slektskapsbånd med borgerbånd, ja, den
sneversynte uvitenhetens verden som blei erstatta av
borgerkulturens verden. Nå finnes det ikke noe ritual for
å oppløse denne arkaiske fremmedgjøringa, fordi den
fremmede ikke tilbyr noe vennskap – kun den
opphavelige odøren av frykt og panikk når svarte ansikter
møter hvite, eller når velernærte kropper møter
underernærte sådanne, om det nå enn kun måtte foregå
gjennom vindusrutene på et tog eller et
forbrenningsmotorkjøretøy. Avstanden må opprettholdes
i likhet med det ingenmannslandet som eksisterer mellom
149
to stridende hærstyrker. Kjøretøyet som frakter
forstadsboeren og ”eks-urbanisten” inn til byen, er ikke
en kulturell enklave, men et fort.

Kan outsiderne innen det urbane miljøet klandres for mer

enn det allmenne omfanget av ufølsomhet som
gjennomtrenger det borgerlige samfunn? Denne tragisk
inhumane verdenen er det ikke de som har laga, og deres
avholdte privilegier er tvilsomme besittelser. Gjennom en
uavvendelig logikk som ville kolonisere hele universet
dersom det hadde muligheten til det, graderer det
kapitalistiske markedet fremmedgjøringa fra det
individuelle nivå innen kjøper/selger forbindelsen, til det
borgerlige nivå innen gettoforbindelsene. Et virkelig
fellesskap kan ikke vokse fram av monader, og i den grad
monadebaserte forbindelser invaderer alle andre
forbindelser og omformer dem, reproduserer de seg
ganske enkelt i opphopninger av monader. Orde ”getto”,
som i økende grad definerer den borgerlige byens indre
begrensninger, må gis en breiere mening enn det har i
dag. Det urbane samfunns utadretta utstråling fra sin
borgerlige kjerne, kan leses som et spektrum av stadig
mer utarma eller tilsynelatende privilegerte gettoer; de
materielt fornekta afroamerikanske og puertorikanske
gettoene i byens sentrale områder (marmorert av
velovervåka enklaver av fryktsomme hvite); den
materielt sett mer velstående men åndelig utarma
utkanten, som er forent gjennom sin aversjon mot sjølve
byen; og sist men ikke minst den patetiske karikaturen av
150
ethvert privilegium i den borgerlige byen: Den beleira
forstadsutkanten som er innvendig paralysert gjennom en
mistenksomhet overfor inntrengere fra byens sentrale
strøk og de andre forstedene. Akkurat slik som det
borgerlige markedet gjør hvert enkelt individ til
fremmede overfor hverandre, fremmedgjør den
borgerlige byen disse sentrale områdene og
utkantsområdene fra hverandre. Den borgerlige byens
paradoks er at den forener disse områdene internt, ikke i
form av den heldige heterogeniteten basert på enhet
gjennom mangfold som prega middelalderkommunen –
en heterogenitet forent gjennom innbyrdes hjelp og en
felles bykommunal tradisjon – men snarere i form av
mistenksomheten, angsten og hatet overfor den
fremmede fra den ”andre” gettoen. Byen, som en gang
utgjorde den fremmedes ly fra rural trangsynthet, er nå
den primære kilden til fremmedgjøring. Gettogrensene
utgjør de usynlige indre murene innen byen, som en gang
– i form av virkelige murer – trygga byen og separerte
den fra landsbygda. Den borgerlige byen tar opp i seg
den rurale trangsyntheten som en permanent og nagende
urban tilstand. Byens elementer blir ikke lenger
sementert gjennom innbyrdes hjelp, en felles kultur, og
en fellesskapsorientering; de blir snarere sementert
gjennom en sosial dynamitt som truer med å eksplodere
den urbane tradisjon til dens rake antitese.

Det individuelle jegets integritet avhenger av dets evne til

å integrere de mange ulike aspektene ved det
151
menneskelige liv – arbeid og lek, fornuft og følelser, det
mentale og det sanselige, det private og det sosiale – til
en koherent og kreativ helhet. Denne
integreringsprosessen er på ingen måte en strengt privat
og personlig aktivitet; ja, for de fleste individer avhenger
muligheten for å integrere ens jeg i enormt stor grad av i
hvilket omfang samfunnet som sådan er integrert på
eksistensielt vis i hverdagslivets forløp. Klanen,
landsbyen og middelalderkommunen var skalert i en
menneskelig målestokk, og bestod av personlig fattbare
totalstrukturer der individet tilfredsstilte alle fasetter av
sine liv. Innen disse slektskapsgruppene og borgerlige
enhetene fant man sin make, oppfostra sine barn, arbeida
og lekte, tenkte og drømte, tilbad og deltok i
administreringa av det sosiale liv – alt dette uten å føle at
noen av disse fasettene blei adskilt fra, eller satt opp mot,
de andre. Her kunne man virkelig si at det individuelle
mikrokosmos avspeila det sosiale makrokosmos; det
partikulære avspeila det generelle. Løsrevet fra klanen,
landsbyen eller kommunen visna individet hen; men det
vil ikke si at det individuelle jeget blei ”underordna”
kollektivet. Jeget blei snarere helheten slik den blei
manifestert i det partikulære, for hvert enkelt individ
legemliggjorde enheten og den multifasetterte karakteren
ved helhetens liv. I kontrast til totalitære samfunn som
underordner individet en større sosial mekanisme og
overindividuelle mål, ga klanen, landsbyen og
kommunen – og, på det mest eminente vis, polisen –

152
næring til jegets integritet gjennom å omkrystallisere dets
mangesidige sosiale mål og muligheter som individuelle
sådanne.

Den borgerlige byen separerer disse livets fasetter,

overleverer dem, en etter en, til institusjoner, og stripper
jeget for livets rike innhold. Arbeidet blir fjerna fra
hjemmet, for så å assimileres gjennom gigantiske
organisasjoner i kontorbygninger og industrifabrikker.
Det mister sin fattbarhet for individet, ikke bare som et
resultat av den omhyggelige arbeidsdelinga, men også
som følge av de kommersielle og industrielle
operasjonenes skala. Lek blir organisert, og individets
imaginasjonsevner blir uthula gjennom massemedia, som
definerer sjølve dagdrømmene til jeget. Individet blir
redusert til en vikarierende tilskuer til sine egne fantasier
og nytelser. Fornuft og intellekt blir brakt under
akademiets og spesialistens tekniske suverenitet. Det
politiske liv blir overtatt av enorme byråkratiske
institusjoner som manipulerer folk som ”masser”, og som
på lumsk vis forsøker å fabrikkere samtykke fra
allmennheten. Individets mest private domener –
hjemmet, barneoppfostringsfunksjoner, seksualitet, og de
stille øyeblikka som er satt av til personlig refleksjon og
meditasjon – blir enkelt bytte for de instansene og
instrumentene for massekultur som dikterer utdanningas
normer, foreldrekjærlighet, fysisk skjønnhet, personlig
klesstil, inventar i hjemmet, og de mest intime aspektene
ved gjensidige forbindelser mennesker i mellom. Det
153
sosiale liv, slik det er legemliggjort i den massebaserte
byen, hever seg sjøl over det personlige liv, og reduserer
individet fra å representere et mikrokosmos av helheten,
til intet mer enn kun å utgjøre en av dens deler. Individets
partikulære karakter blir bevart, men dens multifasetterte
innhold er fiktivt. I likhet med et fragment av et
puslespill, er individet separerbart fra helheten – ja,
gjennom markedsforbindelsen er det tvunget til å pleie
sine egne saker – men hans partikulære karakter og
separerbarhet er meningsløse med mindre han, for å
bruke et avslørende dagligdags uttrykk, ”passer inn i
bildet”. Det urbane jeget, som en gang feira sin
multifasetterte natur takket være den erfaringsrikdommen
som byen bød på, framstår med den borgerlige byen som
det mest utarma jeget som har dukka opp i løpet av den
urbane utvikling.

Nær sagt hvert eneste aspekt ved det urbane liv i dag,
spesielt i metropolen, fostrer denne utarming av jeget.
Metropolenes atmosfære frambringer verken den aktive
følelsen av ærefrykt, som de breie avenyene i barokke
byer som Paris innbyr til, ei heller den hjemmekoselige
følelsen som blir framkalt av middelalderkvartalene i
byer som Nürnberg. Den skaper en følelse av
betydningsløshet. De himmelhøye skyskraperne i New
York, og som invaderer bykjernedistriktene i nesten alle
amerikanske byer, svekker ens følelse av unikhet og
personlig suverenitet. Strukturenes gigantomani krymper
følelsen av individualitet hos dem som spaserer i skyggen
154
av dem, og hos de enda mer uheldige som okkuperer
deres avlukker. Det spiller liten rolle hvorvidt denne
virkninga er tilsikta eller ei; det som er viktig er at den
ikke er tilfeldig.

Det er ikke lenger en ny forestilling at det urbane rom

kan være hierarkisk eller egalitært; om man legger
estetiske kvaliteter til side kan en avslørende historie om
arkitektur og byplanlegging bli skrevet inne rammene av
dette perspektivet. I de gamle byene i Europa står
sameksistensen av vidstrakte prosesjonsavenyer til
omfangsrike palasser i de barokke distriktene ofte i skarp
kontrast til de smale, snodde gatene i
middelalderkvartalene, omkransa av små boliger og
forretninger; de førstnevnte er skalert for å overvelde og
inngyte ærefrykt, de sistnevnte gir en følelse av varme,
intimitet og fellesskap. Øye forteller oss med et enkelt
blikk at det urbane rom har blitt organisert for å uttrykke
to forskjellige politiske og borgerlige prinsipper. Men et
slikt perspektiv aleine er ikke tilstrekkelig til å forklare
den hele og fulle psykiske virkninga av den unike
monumentale strukturelle karakteren som
gjennomtrenger metropolen. Den monumentale
strukturelle karakteren er åpenbart ikke ny for byen –
eller, slik som de store megalittiske ensemblene i det
arkaiske samfunn avdekker, for landsbygda. Men den
før-kapitalistiske byens monumentale karakter var i visse
fundamentale henseende forskjellig fra metropolens
monumentale karakter. I Den nære Østens eller Asias
155
byer – og seinere i Romerriket og i det europeiske
enevoldsmonarkenes barokke hovedsteder – var den
offentlige strukturens størrelse en maktfunksjon. Det
urbane rom var utilslørt hierarkisk; det gjorde autoriteten
til et monument og inngytte ærefrykt overfor de
dominerende sosiale klassene. Denne makta var
imidlertid knapt nok av en abstrakt karakter.
Guddommeliggjort farao og keiser, eller verdslig hersker
og monark – makta var karaktertrekket ved en levende
personlighet, ved et menneske, hvis autoritet var fattbar;
hvis visdom og feilbarlighet kunne veies og prøves, og,
når det var nødvendig, hvis status kunne bli endra.

Denne maktas organiske natur kom til utrykk i den

organiske dimensjonen som blei tilføyd til de offentlige
strukturene, uansett hvor geometriske deres overveiende
utforming var. Ornamentering – hvis former blei henta
fra naturens verden eller fra menneskekroppen – forblei
et uadskillelig trekk ved strukturen. Ja, dersom autoritet
ikke fastsatte herredømmet i allment gjenkjennelige
former, var den meningsløs for betrakteren. For de fleste
før-kapitalistiske fellesskap hadde den abstrakte
autoriteten ennå til gode å bli danna – til og med mana,
den arkaiske versjonen av abstrakt makt, eksisterer kun i
den grad den manifesterer seg i de hverdagslige
vesenenes og objektenes verden. Kun blant antikkens
jøder, hvis navnløse gud bebuder den sosiale maktas
abstrakte natur, finner vi strenge forordninger mot
graverte bilder, om enn ikke mot ornamentering.
156
Sett i lys av dette historiske tablået utgjør den moderne
metropolen et skarpt brudd med tradisjonelle uttrykk for
autoritet og det urbane rom. Den beholder hierarkisk rom
i kraft av sin strukturelle gigantisme – men hierarkisk
rom av en svært spesiell type. Makt blir i ekstrem grad
abstrahert ved å overføre den fra personer til
institusjoner, fra definerbare individer til ansiktløse
byråkratier. Sjøl om makta – og maktesløsheten – føles
som nervetrekninger i hver eneste sfære av livet, blir
disse følelsenes og kreftenes tilholdssted diffuse. Den
urbane innbyggeren blir i stadig mindre grad i stand til
klart å identifisere kilden til sine problemer og uheldige
situasjon; kanskje enda mer betydningsfullt er det at han
eller hun ikke kan finne noen som de kan hevde sin egen
makt overfor, og dermed beholde en følelse av kontroll
over de kreftene som synes å ledsage deres skjebne. Den
personifiserte makta som en gang administrerte
samfunnet, fordufter fra det sosiale terrenget. De blir
erstatta av ”systemet” – det vagt anonyme apparatet som
mangler definitive grenser og former.

De enorme canyonene av skyskrapere som omslutter den

urbane beboeren i verdens storbyer, både avspeiler og
fostrer metropolsamfunnets anonymitet. De
himmelstrebende strukturene blir ikke lenger navngitt
etter individer; normalt sett bærer de navnet til de
byråkratiske korporasjonene som reiste dem. De er
karakterløse megalitter i et institusjonalisert samfunn –
enorme, ornamentløse, geometriske betongplater som
157
ikke tilbyr noe grep som imaginasjonen kan feste seg
ved. Hermetisk avsondra fra vær og klima, kunstig
opplyst dagen lang, odørløse, steriliserte, og
sjølinneslutta til en grad der mange av disse strukturene
er knytta sammen gjennom en labyrint av
undergrunnskorridorer, er deres mest demoniske virkning
den følelsen av maktesløshet som de inngyter hos dem
som lever og arbeider midt blant dem. Dersom historia
forteller oss at den guddommelige byen en gang
konkurrerte med den verdslige byen om menneskeåndens
gunst, kan det i dag med god grunn sies at begge har blitt
fortrengt av den institusjonaliserte og avpersonifiserte
byen; for metropolen er ikke menneskers eller guds verk,
men snarere verket til de ansiktløse byråkratiene som har
oppnådd kontroll over samfunnet og denaturerer
menneskets ånd.

Den følelsen av maktesløshet som de himmelstrebende

strukturelle betongplatene påfører innbyggeren av den
moderne byen, blir forsterka av de anonyme flokkene
som han eller hun er omslutta av. Kroppene som berører
hverandre på undergrunnsbanene, i de store bygningenes
heissystemer, og i gatene, er omgitt av et psykisk felt
prega av likegyldighet. Ved å være flokka sammen
utsondrer de at de slett ikke bryr seg om hverandre, ja, at
de er latent fiendtlig innstilt til hverandre, og snarere
forsterker enn døyver den allestedsnærværende mangelen
på menneskelig solidaritet. Det å bryte dette feltet av
likegyldighet blir i beste fall betrakta som en
158
eksentrisitet, og i verste fall som en fiendtlig handling.
Paradoksalt nok anerkjenner hvert enkelt individ den
andres personlige suverenitet gjennom handlinger som
bærer preg av ikke-anerkjennelse. Ethvert ønske om å
kommunisere blir fortia av den uuttalte forståelsen – en
psykisk ekvivalent til ”samfunnspakten” – om at
urbanistens personlighet kun kan beholde sin integritet i
et massesamfunn gjennom en mutt innesluttethet,
ja,gjennom en fårete uimottakelighet for kontakt med
massen. De segmenterte rollene som byråkratiseringa
pålegger jeget blir motstått gjennom en blasert
likegyldighet overfor verden i sin helhet, er en form for
tilbaketrekking fra et homogenisert samfunn; den
blodfattigheten som gjennomtrenger mengden kan kun
bli drevet ut gjennom å klamre seg til ens egen følelse av
privatliv og ved å pleie sine egne interesser.

Men denne uartikulerte posituren bestående av

eksklusivitet, sosial tilbaketrekking og isolasjon
forsterker faktisk massesamfunnets grep, og forsterker de
oversosiale kreftenes suverenitet over samfunnet, ja, de
overindividuelle kreftenes suverenitet over individet.
Som Max Horkheimer påpeker, blir virkelig
individualitet

”… forhindra når hvert enkelt menneske bestemmer seg

for å mele sin egen kake. Etter som den alminnelige
mann trekker seg tilbake fra deltakelse i politiske
anliggender, har samfunnet en tendens til å gå tilbake til

159
jungelens lov, som pulveriserer alle etterlevninger av
individualitet. Det absolutt isolerte individet har alltid
vært en illusjon. De mest avholdte personlige kvaliteter,
slik som uavhengighet, vilje til frihet, sympati, og
rettferdighetssans, er sosiale så vel som individuelle
dyder. Det fullt utvikla individet utgjør fullbyrdelsen av
et fullt utvikla samfunn. Individets frigjøring er ikke en
frigjøring fra samfunnet, men samfunnets befrielse fra
atomisering – en atomisering som vil kunne nå sitt
høydepunkt i perioder med kollektivisering og
massekultur.”5

Ved å trekke seg tilbake fra arenaer og fasetter ved livet

som en gang var konstituerende faktorer i forbindelse
med dannelsen av individualitet, forstørrer jeget ganske
enkelt rommet for nettopp de kreftene som lemlester
sjølve jeget. Individet som trekker seg tilbake til seg sjøl
og sine private anliggender, som forskanser seg med en
sosial nøytralitet og borgerlikegyldighet, blottstiller desto
mer sitt privativ for de invaderende sosiale kreftene som
han eller hun forsøker å unnslippe fra. Så snart denne
prosessen går langt nok er det ikke han eller hun som
bestemmer sin skjebne, men snarere et i stadig sterkere
grad byråkratisk og autoritært apparat hvis interesser
truer deres egne sådanne.

Kanskje ikke på noe område av livet blir denne

regressive prosessen avdekka på en mer patetisk måte
enn i den ultimative skansen for privatliv og intimitet –

160
hjemmet. Som følge av hele sin struktur danner den
høyreiste leilighetskompleksbygningen det boligmessige
sidestykket til kontorskyskraperen. Her blir privatlivet
bevisst massebasert og offentlig administrert. Behovet for
å sammenstimle tusener av mennesker på et minimalt
areal, uten å betale slummens pris i form av sjukdom og
regelrett fattigdom, krever sin egen pris i form av fysisk
gigantisme og byråkratisk manipulering. De
monumentale strukturene – i form av
boligkompleksskyskrapere og kjøpesentra, med deres
frastøtende homogenitet og hermetiske miljøer –
invaderer nabolaget og ødelegger det. Ved siden av
denne karakterløse gigantismen gir disse boligområdene
ei heller noe rom for spontan samhandling og
nyskapende livsstiler. I en boligutvikling hvis
bikubeprega leilighetsbeboeres antall når opp i tusener,
og hvis flislagte korridorer strekker seg ut i enorme
fløyer, når ikke naboskapets rekkevidde lenger enn til et
nikk med hodet Boligenes standardisering fostrer en
standardisering av privatlivet som undergraver den
fysiske og personlige heterogeniteten som er så vital for
den meningsfulle kommunikasjonens gi-og-ta kontekst.
Man kan kun legge et begrensa omfang av sin autentiske
personlighet inn i disse strengt funksjonelle
leilighetsavlukkene – og svært ofte vil kun svært lite av
den personligheten bli tolerert av byråkratiene som
administrerer strukturene. Det at disse
utviklingsprosjektenes arkitektur er karakterløs,

161
bygningenes korridorer institusjonelle, og sjølve
leilighetene intet mer enn en kontorsuite, er ikke tilfeldig;
utviklingsprosjektene er byråkratiske institusjoner for
sjølreproduksjon og sjølopprettholdelse, akkurat slik som
kontorskyskraperne er byråkratiske institusjoner for
handel og administrasjon.

Standardiseringa av privatlivet i disse

høyhusutviklingsprosjektene vil kunne nå rystende
proporsjoner. De enormt lange køene foran kassene i
supermarkedene, etter hvert som det nærmer seg
middagstid, minner observatøren på at alle og enhver i
stor grad kjøper og spiser det samme til samme tid. Det å
gå gjennom korridorene i et høyhuskompleks er
avdekkende. Fra dør til dør avbryter klirringa med
tallerkener lyden fra de samme fjernsynsprogrammene;
lydene avdekker en svulstig ensformighet i leverytmer og
mellommenneskelige forhold. Hele strukturen er ganske
enkelt en enorm leilighet, som nær sagt er unødvendig
oppdelt gjennom tynne skillevegger. Ved et
administrativt foreskrevet tidspunkt blir
fjernsynsapparatet skrudd av – og slik er denne
levemåten. En selsom stillhet rår, av og til avbrutt av en
hjemlig krangel eller en bortvist eksentriker hvis avslåtte
kassettspiller eller tause musikkinstrument minner en på
at menneskeånden fremdeles glimter til i
massesamfunnets mørke.

162
Forstedene er ikke annerledes; de er kun mer velstående.
I de mer kostbare private bopelene som ligger i
ytterkanten av bykjerneområdet, forblir hverdagslivet
like standardisert – og dermed like sosialisert – som det
mer direkte administrerte og regulerte livet i superblokka,
men her kan det bli delt med en hund, en bil, en plen, og
kanskje et blomsterbed. Tilbaketrekkinga fra den sosiale
totaliteten er like fullt like illusorisk i forstedene som i de
mindre privilegerte superblokkdistriktene nærmere
bykjerneområdet. For alt som individet overgir til
samfunnet i sin helhet, blir gjort til en brekkstang for å
åpne nok et monadebasert smutthull for det samfunnets
invasjon. Gjennom kulturindustriens medium assimileres
endog individets forlystelse til den arbeidsprosessen som
han eller hun søker dekning fra. Mekanisering utøver ”en
slik makt over menneskets fritid og lykke, og bestemmer
i så dyptgripende grad fabrikkeringa av fornøyelsesvarer,
at hans eller hennes erfaringer uunngåelig er avbildninger
av sjølve arbeidsprosessen,” påpeker allerede nevnte
Horkheimer og Theodor Adorno:

”Det tilsynelatende innholdet er blott en dus forgrunn;

det som synker inn er den automatiske suksesjonen av
standardiserte operasjoner. Det som skjer på arbeidet, i
fabrikken, eller på kontoret, er det kun mulig å unnslippe
fra ved å nærme seg det i sin fritid. All forlystelse lider
under dette uhelbredelige ondet. Nytelse stivner hen til
kjedsomhet fordi det, dersom det skal forbli en nytelse,
ikke må kreve noen anstrengelse og derfor beveger seg i
163
sammenslutningas uttværete tralt. Ingen uavhengig
tenkning må forventes fra publikum; produktet
foreskriver enhver reaksjon; ikke gjennom dets naturlige
struktur (som kollapser overfor refleksjon), men gjennom
signaler.”6

Etter alt som har blitt sagt om privatiseringa av det

sosiale liv er det allikevel ikke gitt at den urbane
beboeren ønsker alternativet som består i
tilbaketrekkinga fra borgerlige anliggender; han eller hun
blir knapt nok gitt noe som kan minne om en
valgmulighet. Sjelden blir han eller hun gitt anledning til
å delta i beslutningene som påvirker stedet der de bor,
den type bopel de vil være i besittelse av, skattene de vil
betale, og skjebnen til det urbane miljøet generelt sett.
Disse beslutningene blir i siste instans foretatt av
institusjoner som de utøver lite eller ingen kontroll over.
De får i høyden tillatelse til å velge mellom alternativer
som disse institusjonene presenterer – en slu prosedyre
som tilveiebringer autonomiens og den folkelige
kontrollens form, men som gjør deres innhold til en
parodi. Deres borgerlige kamper blir følgelig definert
gjennom initiativer ovenfra; hvorvidt de vil motsette seg
en foreslått motorvei som truer med å splitte deres
nabolag og forurense det med bensineksos og støy, et
foreslått atomkraftverk, en foreslått nyutviklingsplan som
vil erstatte gamle nabolagsboliger med monstrøse
høyhussuperblokker, og så videre. Det er ikke disse
borgerne som utøver disse initiativene; de kommer
164
snarere fra instanser som de aldri har konstituert,
businessinteresser som ikke har noen røtter i deres
lokalsamfunn, og politiske skikkelser som ikke
responderer på deres behov.

Det foregående århundret vitner om en jevn og trutt

undergraving av den urbane beboerens deltakelse i den
sosiale beslutningsprosessen. På tross av amerikansk
føderalistisk mytologi er den folkelige kontrollen over
kommunal politikk i raskt forfall. Dessuten er det slik at
jo større kommunen er – jo mer uforståelige dens
dimensjoner og jo mer komplekse dens problemer er –
desto mer fullstendig er denne nedbrytninga. Nær sagt
hvert eneste borgerbasert problem blir løst, ikke ved
handlinger som går til dets sosiale røtter, men ved
lovgivning som ytterligere innskrenker medborgerens
rettigheter som et autonomt vesen, og utvider makta til
overindividuelle instanser. Kriminalitet blir håndtert
gjennom å gi politiet mer makt; transportvanskeligheter
blir håndtert ved å øke kontrollmyndigheten til ikke-
valgte byråkratier og kommisjoner; nabolagsproblemer
blir håndtert ved å styrke byplanleggingsinstansenes
autoritet; urbane administrative problemer blir håndtert
ved å skape bystyreadministratorer som er heva over
allmennhetens innflytelsesrekkevidde eller ved å utvide
borgermesterens utøvende makt. I stedet for å
desentralisere den kommunale makta ved å omskalere
den til nabolagsdimensjoner, slik at borgerrelaterte
problemer kan bli mer forståelige for byens beboer og
165
åpne nye veier for hans eller hennes deltakelse, går
trenden i overveldende grad i den rakt motsatte retning.
Tilstøtende byer blir smelta eller klynga sammen i
regioner som reduserer den urbane beboeren til det totalt
passive objektet for overinstanser – instanser som
orkestrerer det borgerlige livs drama i en episk skala.

Sjøl om den urbane beboeren vil kunne ha et ord med i

laget i offentlige høringer og – mindre direkte – i
valgprosessen, forteller erfaringa ham eller henne at
beslutningene som på intimt vis påvirker deres liv blir
foretatt bak deres rygg, uten at det tas nevneverdig
hensyn til deres interesser. Gradvis gir han eller hun etter
for det kommunale livs realitetsprinsipp. Ved å ha blitt
vant til bedrag, korrupsjon, fragmentering og
maktesløshet synker de hen i kynisk likegyldighet. Denne
sinnstilstanden har en overspent aktiv dimensjon; den
moderne urbane beboeren responderer på den
hensynsløse mangelen på erkjennelse av egne rettigheter
ved å ringeakte interessene til de maktene som styrer
hans eller hennes liv. Han eller hun tar nærmest ubevisst
hevn overfor disse maktene ved å ignorere deres
formaninger og reguleringer. Den massive veksten
vedrørende uønska atferd i alle verdens storbyer – fra en
omseggripende unnlatelse av å betale trafikkavgifter og
forsøpling av gatene, til vandalisme overfor alle former
for ”offentlig eiendom” – er ikke produktet av folks
likegyldighet, men av folks fiendtlighet. I tillegg svulmes
denne flodbølgen ytterligere av mindre forseelser av den
166
enorme økningen i antall større forbrytelser – innbrudd,
overfall, voldtekt og drap – som reduserer hele distrikter
innen byene til urbane jungler.

Man må gå tilbake til vernepliktsopptøyene i New York

for et århundre siden eller til Gordon-opptøyene i London
for to hundre år siden, for å finne perioder som kan
matche forvitringa av den urbane moralen i dag.
Desintegreringa innen byene er nå så håndgripelig at
uansett hvor iherdige forsøk som gjøres på å skjule den
ved hjelp av kosmetiske planer for urban revitalisering,
så stiger forråtnelsens stank opp bak de lettkjøpte utkasta
og blåkopiene, for så å fylle neseborene. En urban
totalitet som har mista enhver mening for den store
majoriteten som lever i den, er allerede åndelig sett død.
Den vanlige urbane beboeren kan riktignok forsøke å
relatere til sin jobb, sitt hjem og sin familie, og sine
umiddelbare medarbeidere og venner; men når det
altoverveiende urbane miljøet som utgjør rammene for
disse gjensidige forbindelsene er totalt meningsløse for
ham eller henne – ja, er gjenstand for deres aktive
fiendtlighet – så har deres borgermetabolisme praktisk
talt stoppet opp. Fra en bevisst trivende enhet går byen
over i en komatøs tilstand; den vil teknisk sett kunne
framvise alle livets utilslørte funksjoner under styret til
dens superinstanser og utøvende forsamlinger, men i
enhver praktisk forstand har den kommet til veis ende.

167
Det at moderne urbane enheter kan fortsette å vokse til
tross for deres åndelige og fysiske forfall, vitner om den
borgerlige byens unike patologi; nedbrytninga av de
sjølkonstituerende tøylene som tradisjonelt sett ga byen
dens definerbarhet og kulturelle vitalitet. Mumfords
paradoksale beskrivelse av metropolen som ”anti-byen”
er ufeilbarlig; grenseløs ekspansjon er i seg sjøl en
begrensning, en sjølfortærende prosess der innhold blir
ofra til fordel for form, og det virkelige blir ofra til fordel
for det tilsynelatende. Sjøl etter som den urbane
spredninga fortsetter avurbaniserer den følgelig den
urbane beboeren ved å gjenopprette – i ham eller henne –
alle de trangsynte egenskapene ved den rurale beboeren,
uten kompensasjonene i form av et fellesskapsliv; sjøl
mens den urbane tettheten øker – spesielt i den borgerlige
byens historiske lokalitet, handels- og
manufakturdistriktet – minker de kulturelle effektene av
nærhet, ved at kommunikasjon avløses av atomisering.
Langt fra å produsere den heterogeniteten som gjorde den
tradisjonelle byen til et visuelt og kulturelt mylder av
stimuli, frambringer de moderne urbane enhetenes
kolonisering av det urbane rommet en ødeleggende
homogenitet og standardisering som fattigsliggjør
menneskeånden. Moderne urbane enheter er ikke lenger
kilder til individualisering; de er arenaer par excellence
for psykisk og fysisk massedannelse – sammenhopninga
av individer til en flokk. Denne massedannelsen isolerer
snarere enn relaterer; den produserer intet ”felles sinn” i

168
Gustav LeBons forstand, men åndsforlatthet og apati.
Den borgerlige byen, om den nå fortsatt kan kalles en by,
er et sted der man ikke finner nære menneskelige
forbindelser og sammenslutninger, men anonymitet og
isolasjon. Den borgerlige (bourgeois) byens
begrensninger kan oppsummeres i det faktum at jo mer
det finnes av urbanisme, desto mindre finnes det av
urbanitet.

Her antar fabrikken, som den borgerlige byens kilde så

vel som modell, en mangfoldig betydning. Som
legemliggjøringa av kapitalakkumulasjon – av
produksjon for produksjonens egen skyld – blir den til
ånden som effektuerer uinnskrenka økonomisk vekst, så
vel som den skaffer til veie hovedkomponentene for
uinnskrenka urban vekst. For det borgerlige sinn finnes
det dessuten en anelse om i hvilken grad den danner
modellen for samfunnet i sin helhet. I De forente stater,
kanskje i enda større grad enn noe annet sted i verden,
har den nasjonale arbeidsdelinga en tendens til å ta
mønster av arbeidsdelinga innen fabrikken – ikke bare i
begrepsmessig forstand men også som en økonomisk
realitet. For kapitalen er faktisk hele kontinentet intet mer
enn et enormt industriforetak; dets regioner blir inndelt i
henhold til deres ressurser og fordelaktige lokaliteter for
handels- og manufakturoperasjoner. Denne mentaliteten
gir seg til kjenne i nær sagt hver eneste tale under
businessammenkomster. Økologiske hensyn nevnes kun i
forbifarta; jordsmonn, skoger, mineraler og vannveier er
169
blott ”naturressurser”, hvis utbytting ikke krever noen
rettferdiggjøring – bortsett fra når en ideologisk
forkledning i form av ”miljøhensyn” er påkrevd for å
dempe følelsene hos en oppildna allmennhet.

Denne fabrikkmentaliteten kommer mest slående til

uttrykk i byens menneskelagde verden. Ethvert estetisk
urbant mønster som har blitt arva fra fortida har en
tendens til å bli ofra til fordel for linjenettsystemet (som i
moderne tid utgjør fabrikkmønsteret par excellence), som
bevirker den mest effektive transporten av varer og
mennesker. Bekker blir utviska, variasjoner i landskapet
blir utsletta uten den minste sensitivitet overfor naturens
skjønnhet, storslåtte treklynger blir fjerna, endog
avholdte arkitektoniske og historiske monumenter blir
ødelagt, og hvor enn det er mulig blir terrenget jevna ut
for at det skal likne på et fabrikkgulv.
Middelalderkommunens vinkla og krumme gater, som
ved enhver vending behaga øyet med et nytt og uventa
scenisk tablå, blir erstatta av en monoton utsikt til de
samme karakterløse bygningene og forretningene.
Vidunderlige torg som har blitt arva fra fortida blir
redusert til trafikknutepunkter, og motorveier blir på en
uvettig måte lagt gjennom vitale nabolag, som splitter og
til sjuende og sist undergraver dem. Mer enn noen annen
opp gjennom historia rensker den borgerlige byen bort
fortida, og erstatter dens frigjørende atmosfære – en
essensiell forestilling i Hegels frihetsbegrep – med en
evighet som består i en tankeløs samtidsorientering.
170
Historia, som et synlig faktum i form av monumentene
den etterlater seg, vil kunne bli beholdt, men kun som en
arkeologisk kuriositet; kapitalismen er evig kun i sin
kapasitet til å akselerere produksjonen og sirkulasjonen
av handelsvarer. For antikkens folk var raseringa av en
erobra by et tegn på fiendens totale utslettelse; så lenge
byen stod, var fienden ennå ikke overvunnet. Sjøl etter at
den hadde blitt erobra ga byen dem historisk synlighet.
For den moderne bourgeois, som knuser sin egen by på
daglig basis i en rastløs og frenetisk konstruksjon og
dekonstruksjon, er alt som fortjener evighet den
svulmende flommen av flyktige handelsvarer. Fortida er
en påminnelse om at evighet har en kvalitativ dimensjon
som er fremmed for produksjonen av flyktige
handelsvareverdier.

I likhet med enhver fabrikk sluker den borgerlige byen

ikke bare mennesker, men sitt eget råmateriale – jorda. I
De forente stater foregår dette i et omfang av tre tusen
mål om dagen. Siden slutten av Den andre verdenskrig
har mer enn tretti millioner mål blitt begravd under
betong og stål – mye av det har bestått av dyrkbart
jordbruksareal. For å brødfø de enorme befolkningene
som blir absorbert av byene, må også jordbruket bli
industrialisert, det vil si, redusert til en fabrikkoperasjon.
Dette oppnås ved å sprøyte avlinger med skadelige
kjemikalier, mette jordsmonnet med uorganiske
gjødningsmidler, sammenpakke det med enorme
innhøstningsmaskiner, og jevne ut terrenget på
171
landsbygda. Sett i lys av befolkning og bruk av jorda
utvikler det seg en rystende disharmoni mellom by og
land. Flertallet av amerikanerne samler seg i de høyst
urbaniserte kystområdene av kontinentet, og i formløse
urbane belter i Midtvesten, mens rurale fellesskap
forfaller og svinner hen. En av tre rurale fylker opplever
synkende innbyggertall, men byene fortsetter å vokse
uavvendelig og besudler de siste stedene som kunne by
på tilflukt fra urban overopphopning. Grovt regna en
fjerdedel til en tredel av den amerikanske befolkninga
bor nå i kystbeltet mellom det sørlige New Hampshire og
det nordlige Virginia – den urbane og forstadsprega
regionen som Jean Gottmann på treffende vis har kalt
”megalopolis”. I dette området okkuperer mellom tretti
og førti millioner mennesker kun 15 000
kvadratkilometer, eller 2-3000 mennesker per
kvadratkilometer, med urbane og forstadsbaserte
landområder. Tettheten topper seg når man nærmer seg
de største urbane sentraene, inntil de når det gjennomsnitt
på 50 000 mennesker per kvadratkilometer på Manhattan,
og betydelig mer i bydelens eldre slumområder.

Den økologiske byrden som den borgerlige byen legger

på naturomgivelsene, er kolossale. Byen er ikke bare et
offer for luft- og vannforurensning, men er sjøl en
alvorlig forurensningskilde. Dens vannforsyningsbehov
forkludrer det hydrologiske kretsløpet i hele regionen
som omgir den, og avfallet den produserer vokser
hinsides rasjonell kontroll. New York aleine genererer
172
30 000 tonn søppel daglig, i tillegg til den flytende
kloakken som flømmer ut i elver og bukter. I mellomtida
fortsetter den borgerlige byen å vokse. Den sprer seg
daglig utover landsbygda som en ukontrollerbar
kreftsvulst, og ødelegger vannveier og jordmasser hvis
bevaring svært gjerne vil kunne skaffe til veie de
uunnværlige jordbruksmessige marginene for
menneskehetens overlevelse i tidsalderen som ligger
foran oss. Den tanken om at det ikke er noen grenser for
denne urbane veksten minner oss faktisk på at naturens
verden setter en avgjørende økologisk grense for dens
vekst – men en som kanskje ikke vil kunne bli følt før
skaden har blitt umulig å reparere, og før det har blitt
umulig å vinne tilbake en balansert økologi.

Fotnoter:
1
Om enn ikke på noen måte utelukkende i England, slik
som det er vanlig å anta. Endog de antatt vennligsinnede
skandinaviske landene, for eksempel, blei ofre for sin
egen innhegningsbevegelse. Den kanskje mest alvorlige
av disse utviklingstendensene fant sted i Sverige, hvor
endringer i lovgivningen førte til inngjerdinger og
oppbryting av det tradisjonelle systemet basert på åpne
jorder. Denne undergravinga av bondeøkonomien
resulterte i en enorm urban sammenstimling, med en
alvorlig forringelse av svenske byer. I løpet av andre

173
halvdel av attenhundretallet emigrerte mer enn en million
mennesker fra Sverige – for det meste til De forente
stater – og et like stort antall blei tvunget til å gi opp
jordbruket i favør av arbeid innen håndverk eller i de nye
fabrikkene som vokste fram i byene. Den samme
utviklinga, om enn for en stor del som et produkt av
jordbruksmessig mekanisering og den ”grønne
revolusjonen”, finner sted i dag i Frankrike, Asia, Latin-
Amerika og Afrika.
2
Don Martindale: ”Prefatory Remarks” til Max Webers
The City (The Free Press, New York, 1958), s. 21.
3
Jerome P. Pickard: “U. S. Metropolitan Growth and
Expansion, 1970-2000” (Urban Land Institute,
Washington, D. C., 1972), s. 6-7.
4
Peter Hall: The World Cities (McGraw-Hill World
University Library, New York, 1966), s. 198-199.
5
Max Horkheimer: The Eclipse of Reason (Oxford
University Press, New York, 1947), s. 135.
6
Max Horkheimer og Theodor Adorno: The Dialectic of
Enlightenment (Herder and Herder, New York, 1972), s.
137.

174
 Kapittel IV

Lokalsamfunn og byplanlegging

Kan den borgerlige byen bli redda fra seg sjøl? Eller, for
å stille et mer grunnleggende spørsmål, kan urbanismens
høye tradisjoner få fotfeste i den moderne metropolen? I
De forente stater, hvor vitenskapen oppnår den auraen
som den arkaiske verden en gang reserverte for magi, har
svaret en tendens til å forhåndsvurderes i retning av
teknisk ekspertise. Den moderne byens problemer kan
(og formodentlig vil) bli løst av dem som er i besittelse
av den største urbane ”know-how” – byplanleggerne.
Ikke slik å forstå at disse spesialistene er elska av folket,
spesielt ikke dem som holder til i de eldre urbane
områdene hvis nabolag blir revitalisert på en skånselløs
måte. Men den amerikanske ”know-how”, den
profesjonelle teknikken, sin prestisje mystifiserer sine
ofres sinn, sjøl mens den gjør dem desillusjonerte i
praksis. Når det gjelder det økende gapet mellom ideal og
realitet, byplanen og byens groteske virkelighet, så blir
dette på komfortabelt vis forklart som verket til de
egennyttige, grådige og likegyldige. Disse horrible
karaktertrekka blir ikke tilskrevet kun
landeiendomsspekulanter, konstruksjonsbaroner,
regjeringsbyråkrater, bygårdeiere, og korporative
interesser – som besitter dem på eminent vis – men også

175
den generelle allmennheten. Vi blir fortalt at folk ikke
bryr seg i tilstrekkelig grad om sitt urbane miljø til å
gjøre noe som helst for det. Et abstrakt ”vi” blir destillert
ut i fra samrøret av konfliktfylte sosiale interesser, et mål
for ondsinna propaganda som krever at folk bryr seg,
men nekter dem som er mest utsatt – de alminnelige
innbyggerne av byen, som må utholde metropolen, ikke
bare som et arbeidssted men som en levemåte – makta til
å handle.

Innen urbanismen er sidestykket til dette abstrakte ”vi”

den abstrakte design; den arkitektoniske planen som vil
løse de alvorligste urbane problemene med den mest
sofistikerte ”know-how”. Som Frank Fisher påpeker:

”Et spørsmål vedrørende byplanlegging må ha dukka opp

i sinnet hos enhver som har hatt fingrene i de storslagne
binda der ulike planleggeres forslag generelt sett blir
presentert. Hvorfor forblir de grønne arealene, de
omhyggelig plasserte skyskraperne, de behagelige
boligsdistriktene, og de like behagelige fabrikk- og
arbeidsområdene, for det meste på drømmestadiet?
Hvorfor er våre byer knapt nok noe mindre heslige og
ubehagelige enn de var på høydepunktet av det nittende
århundres industrielle revolusjon?”1

Som vi skal se er Fishers svar mer fornuftig enn de fleste,

men spørsmålet i seg sjøl er vanlig og det inneholder
normalt sett ladete forhåndsantakelser. Den viktigste av

176
disse er at en rasjonell by primært er produktet av god
design. Vil ”grønne områder”, ”behagelige
boligsdistrikter”, ”like behagelige fabrikk- og
arbeidsområder” – for ikke å nevne ”omhyggelig
plasserte skyskrapere” – i seg sjøl frambringe
menneskelige, rasjonelle, eller endog levedyktige byer?

Som en distinkt disiplin vokste byplanlegging fram i det

nittende århundre, ikke bare fordi verdens storbyer hadde
blitt forringa på en rystende måte, men fordi planlegging
og, mer presist, design hadde blitt tingliggjort på en
mystifisert måte. Den sentrale forestillinga om at byen
essensielt sett var en menneskelagd ordning av det
geografiske rom, tilskreiv organiseringa av dette rommet
diverse problemer som grunnleggende sett er iboende i
samfunnet. Denne slu operasjonelle tilnærmelsesmåten
omgår sjølve de spørsmåla som den gir seg ut for å løse.
En enhets ytre attributter, det åpenbare faktum at enheten
er lokalisert i ”rom” og ”tid”, blir gjort til dens essens.
Det langt viktigere faktum at byer legemliggjør sosiale
relasjonsmåter – at disse relasjonene vil kunne være
hierarkiske eller egalitære, basert på dominans eller
frigjøring, promotere konflikt eller harmoni, bli styrt av
markedet eller av folket – blir alt sammen omgått
gjennom et perspektiv som fokuserer på sosialt nøytrale
kategorier.

Byplanleggingas romlige kriterier gir oss ikke noen

indeks for å bedømme de urbane enhetenes

177
levedyktighet. Ja, enkelte av de sosialt og kulturelt sett
mest levedyktige byene i historia var romlig sett kaotiske,
målt etter moderne standarder. Boligkvartalene i det
klassiske Athen, for eksempel, har blitt beskrevet av
Mumford som en ”uregelmessig ansamling av hus …
bygd av ubrent murstein, med teglsteintak, eller endog av
leire og flettverk.”2 Ved å arte seg som en forferdelig
uordna labyrint var gatene ofte ikke bredere enn det som
krevdes for at en mann og et esel skulle kunne passere i
gjennom. For at man skulle kunne finne fram gjennom
dette forvirrende landskapet måtte man, på typisk gresk
vis, kjenne byen inngående. I sin beskrivelse av Athen
rundt det andre århundre f. Kr. beklager Dicaearchus seg
over at ”gatene er intet annet enn miserable smug, og
husa er simple, med enkelt få bedre sådanne i blant dem.
Ved sitt første møte med byen ville en fremmed knapt
nok tro at dette var det Athen som han hadde hørt så mye
om.”3

Men det athenske liv var ikke ment til å leves innendørs i
en prektig privat sfære, for det å gjøre så ville ha
undergravd polis’en som fellesskap. Livet skulle
tilbringes på agora’en – det store torget der medborgere
samla seg til daglig for å ta seg av sine anliggender,
skravle, diskutere politikk, og selge sine varer. For å
oppfylle denne funksjonen måtte polis’en skaleres etter
menneskelige dimensjoner – for å låne Aristoeles’ ord
måtte byen kunne ”overskues med et enkelt blikk”.4 Det
urbane rom utvikla seg spontant ut i fra ønsket om intim
178
samhandling, ikke ut i fra a priori vurderinger vedrørende
handel, religion eller en geometri basert på formell urban
estetikk. Siden agora’en var den autentiske arenaen for
det athenske liv ”blei ikke gata behandla som det fremste
designelementet, men som det minimale resterende
rommet for sirkulasjon”, påpeker Paul Spreiregen – det
vil si agora’en og Akropolis, som tjente som et fort og
religiøst senter. Sett fra lufta mangler Akropolis enhver
velordna arrangering; ja, for seinere observatører ”virka
det engang som om komponentbygningene mangla
synlige designrelasjoner”, påpeker Spreiregen. Det
hellenske sinn brydde seg imidlertid lite om en design
som er ment til å behage en kosmisk, overmenneskelig
guddom som beskuer menneskets verk fra himmelen
eller, for den saks skyld, en olympisk arkitekt som
rangerer geometrisk symmetri over dagliglivets verdslige
erfaringer. Akropolis’ strukturer ”blei uttenkt, bygd og
ombygd gjennom en lang periode med observasjon og
refleksjon – for å bli beskua av det menneskelige øye og
erfart av folk som bevega seg til fots. Deres
designprinsipp bestod ikke i en abstrakt plan; det var
folks virkelige erfaring.”5

Middelalderkommunen beholdt denne ånden basert på

spontan menneskelig design og menneskelig skala – ikke
ut i fra noen som helst kjennskap til polis’en, men som en
naturlig virkeliggjøring av de sosiale relasjonene som
danna basisen for det urbane liv. Man må være blind for
urban sjarme og skjønnhet for å avfeie disse tidlige
179
europeiske byene som ”kaotiske”, sjøl om dette begrepet
gjentatte ganger har blitt brukt i skildringer av
kommunen. Nært forbundet med naturen og med
landsbygda fulgte middelalderens byer regelrett
terrengets kontur, og på slangeliknende vis danna de
disse slyngende smuga, vidunderlige blindgatene, og
trange, svingete gatene som fremdeles sjarmerer den
moderne besøkende. Mumford har fanga inn kommunens
skjønnhet og visuelle mangfold med enestående
beskrivende avsnitt:

”Man våkna i middelalderens byer til hanegal, kvitringa

fra fugler som hadde reir under takskjegga, eller til
klokkeklangen fra klostrene i utkantene, ja, kanskje til
lyden fra det nye klokketårnet på markedstorget, som
kunngjorde starten på arbeidsdagen, eller åpninga av
markdet.”6

Ved å rusle gjennom gatene i middelalderens byer fant

man ”ingen statisk arkitektur”, men en dynamisk
heterogenitet.

”Massene ekspanderer plutselig for så å forsvinne igjen,

etter hvert som man nærmer seg dem eller trekker seg
unna; et dusin avsatser vil kunne endre relasjonen
mellom forgrunnen og bakgrunnen, eller den nedre og
øvre rekkevidda av synsranden. Bygningenes profil, med
deres bratte takmøner, skarpe takvinkler, spir, tårn og
utskjæringer, glir over i hverandre, bryter med hverandre

180
og forsterkes, vokser og faller, med like stor vitalitet som
strukturene i seg sjøl.”7

Fra en estetisk synsvinkel bemerker Mumford at:

”… en middelaldersk by er som et middelaldersk vevd

teppe; ved å bli utfordra av designens rike innfløkthet
farer øyet fram og tilbake over hele strukturen, og fanger
inn en blomst, et dyr, et hode, hviler blikket der det
behager, lar det gli tilbake og tar inn helheten kun ved å
assimilere dens deler, og ikke ved å overskue designen
ved et enkelt blikk.”8

Dette er det geografiske rommet til et håndverkssamfunn

med rikelig fritid, som ikke bare har et øye for kvalitet
men også for detaljer. Totaliteten oppnår sin enhet ved at
unike enkeltheter blir vevd sammen. I dette
designmønsteret ser vi det borgerbaserte vitnesbyrdet om
en oppvåknende individualitet som, bortsett fra den
greske polis, utgjorde den vestlige verdens krav på frihet
og personlighet – det vil si, inntil dette kravet blei
forringa av massesamfunnets framvekst og av egoisme.
Det var også et egalitært rom bestående av nøkterne hus
og delt ansvar. Sett dette borgermønsteret opp mot
barokkens hierarki og absolutisme, og endringa som blei
innført i det syttende og attende århundrets kongelige
byer blir smertefullt åpenbare. Mumford tilføyer med stor
iakttakelsesevne at:

181
”For det barokke øye er middelalderformen reine
torturen, og anstrengelsen for å fatte den langtekkelig; for
middelalderens øye ville på den annen side den barokke
formen ha framstått som brutalt direkte og overenhetlig.
Det finnes ingen enkelt ’riktig’ måte å tilnærme seg
middelalderens bygning på; den fineste fasaden til
katedralen i Chartres er den som vender mot sør; og sjøl
om det kanskje fineste skuet av Notre Dame er det som
man har bakfra, fra andre sida av Seinen, så blei ikke det
skuet, med dets grønne omkransning, åpna opp før i det
attende århundre.”9

Det samme gjelder på en måte for Akropolis, til tross for

dens tilsynelatende klassiske kjølige form. Beskua fra
nær sagt enhver vinkel og avstand framviser den stigende
plan, som inviterer øyet til å bevege seg steg for steg fra
hver enkelt struktur og opp til Parthenon.

Denne spontane kunstneriske oppnåelsen strømmer ut i

fra en fullstendig integrering av estetisk sensibilitet med
det hverdagslige arbeidsliv. Det ville følgelig ha vært
vanskelig for grekerne og middelalderens borgere å
ekskludere forretninger og selgere fra sine offentlige
torg, ja, å redusere disse torga til intet mer enn det
visuelle objektet for passive dagdrivere. Det var ikke slik
at man ganske enkelt slentra rundt i disse kvartalene i
løpet av timene etter arbeidsdagens slutt; man levde i
dem og tok seg ofte av livets hovedoppgaver der.
Folkene som bygde polis’en og middelalderkommunen

182
var gjensidig avhengige og dedikerte borgere med små
eiendommer – bønder og håndverkere – for hvem estetisk
sensibilitet var sammensmelta med arbeid, handel og
politikk. Denne sensibiliteten var ikke reservert for
religion og livets mer abstrakte områder. Ja, kunst var i
seg sjøl et håndverk; det ”ekstraordinære” som blei
alminneliggjort. I denne konteksten, der god smak var
iboende i sjølve de sosiale relasjonene, kunne man la
disse relasjonene utvikle byen på en spontan måte, som
en vital borgerenhet og et kunstverk.

Byplanlegging er på den annen side et uttrykk for mistro

overfor spontaniteten ved samtidas sosiale relasjoner, og
med god grunn. Det borgerlige samfunn setter praktisk
talt alle livets sfærer opp mot hverandre; det
universaliserer konkurranse, profitt og
varehandelsverdien på bekostning av innbyrdes hjelp,
kunst og nytte. Estetisk sensibilitet, dersom den kan
kalles det i denne konteksten, blir et omsetningsmessig
grep; kunst, ja, endog byen som sådan, blir en omsettelig
handelsvare. Den skaden og de forstyrrelsene som det
”frie foretaket” påførte den vestlige verdens byer i løpet
av de foregående to århundrene, minner oss på at dersom
borgerlige (bourgeois) sosiale relasjoner ikke holdes i
tømme så vil de på nådeløst vis rasere enhver estetisk
skatt som fortida har overlevert til nåtida. Byplanlegging
finner sin berettigelse i den intuitive erkjennelsen av at et
blomstrende markedssamfunn ikke kan forventes å

183
frambringe en beboelig, sunn eller endog effektiv by – og
langt mindre noen vakker sådan – på spontant vis.

Men byplanleggingas kritiske sjølbevissthet gikk ikke

langt nok. Byplanlegging kunne sjelden transcendere de
destruktive sosiale forholda som den var et svar på. I den
grad den trakk seg inn i seg sjøl som en spesialisert
profesjon – aktiviteten til arkitekter, ingeniører og
sosiologer – havna også den innafor den snevre
arbeidsdelinga i sjølve det samfunnet som den var ment
til å kontrollere. Det er ikke overraskende at enkelte av
urbanismens mest humanistiske forestillinger kommer fra
amatører som beholder kontakt med folks autentiske
erfaringer, og med de hverdagslige plagene som livet i
metropolene medfører. Dessuten bidro den overveldende
pragmatiske mentaliteten i det borgerlige samfunn til å
fortie byplanleggingas visjonære ståsted; man måtte ta
for seg ”livets fakta” for å få noe gjort, snarere enn å
befatte seg med ”utopiske planer”. Det å få noe gjort
betydde i virkeligheten å utføre sin byplanlegging innafor
parametrene som var etablert av det sosiale systemet.
Men dette systemet er iboende irrasjonelt i
utgangspunktet, slik at byplanlegginga befant seg i den
umulige situasjonen som bestod i å gjøre en essensielt
sett irrasjonell sosial organisme – produksjon for
produksjonens egen skyld, og menneskelige mål som
underordnes økonomiske sådanne – til å fortone seg som
noe rasjonelt. I den grad byplanlegginga ikke gjorde de
borgerlige sosiale relasjonene som sådan til gjenstand for
184
kritisk analyse – et arbeid som blei uført av de radikale
utopistene, anarkistene og av Marx – blei den hurtig
assimilert (bortsett fra ”eksentrikere” som flankerer
enhver disiplin) i den rådende sosiale ordenen.
Hypostaseringa av design og teknikk er ganske enkelt
den skyggen som planleggere kaster over de grove
konturene av avhumaniserende sosiale relasjoner –
relasjoner som ikke bare forringer den urbane innbygger,
men byen som sådan. Konturene blir i virkeligheten både
mykna opp og tilslørt. Som Leonardo Benevolo påpeker
”henger byplanleggingsteknikkene konsekvent etter de
begivenhetene som de blir formoda å kontrollere, og de
beholder en strengt reparasjonsprega karakter.”10 Endog
dette utsagnet har ideologiske elementer; problemet
dreier seg ikke om ”teknikk” i forhold til å holde tritt
med begivenhetene; byplanlegging spiller ikke noen
”reparasjonsrolle”, men en forverrende rolle.

En kritisk oppsummering av byplanleggingsbevegelsens

utvikling underbygger på solid vis Benevolos dom. Fram
til middelalderen var byplanlegging knapt nok sentrert
rundt byen som en autonom enhet, ei heller kunne den bli
kalt ”planlegging” i ordets moderne forstand. Den før-
hellenske antikkens by blei begrepsmessig sett betrakta
som et tempel eller et fort, uansett hvilke ytterligere
funksjoner den oppnådde underveis eller uansett hvor
betydelige de blei på et seinere stadium. Dens
”planleggere” var prester og krigere, snarere enn den
allmenne befolkninga eller spesialister på urbanisme.
185
Byens skisse, når den var mer enn en militær bastion
plassert i et terreng som var mulig å forsvare, blei
definert av religiøse overveielser. Disse overveielsene
hadde en urban verdi i seg sjøl, for de ga byen en formell
enhet som motstod handelens og den kommersielle
egennyttens korrosive virkninger.

Ved å basere seg på eksempelet med de før-kapitalistiske

byene i India, gir E. A. Gutkind oss et innblikk i de
faktorene som ledsaga denne formelle enheten:

”De gamle byene i India var av en begrensa størrelse. De

avspeila verdens grunnplan slik den blei framstilt av
Jaina’ene – ei religiøs gruppe i Nord-India, relatert til
buddhistene. Den innerste sirkelen er okkupert av verden,
som er omgitt av et sirkulært hav. I midten reiser Meru,
verdensfjellet, seg, og ut fra dette fjellet renner fire elver
som separerer fire kontinenter. Utafor det sirkulære havet
finnes et annet sirkulært kontinent med dets fjell,
etterfulgt av nok et hav og nok et kontinent. Byens
omhylling av en mur, plasseringa av tempelet eller
pallasset i sentrum, prinsippet om innhegna kvartaler,
symbolikken i figurene som kan ses for eksempel i de
mange gatene (tolv porter som samsvarer med
Zodiac’ens tolv tegn), fargesymbolikken – alle disse
faktorene representerte en direkte overføring av
verdensoppfatninga på arkitekturen, sjøl om byene for
det meste var rektangulære og kun av og til, slik som
gamlebyen i Crikshatra i Burma, sirkulære.”11

186
Det er et betydelig moment at byene ikke bare var
økonomisk avhengige av landsbygda, men at de ofte
inkluderte plass til matproduksjon innafor byens radius.
Tenochtitlan, for eksempel, inneholdt mange av de
”flytende hagene” som aztekerne skapte i innsjøen
Texcoco ved å forankre gjørme til pilekvister, og som de
tilføyde trær hvis røtter fortøyde hele anordningen til
bunnen av innsjøen. Gutkind påpeker at de
mesopotamiske byene ”inkluderte store åpne rom som
blei brukt som åkre, kjøkkenhager og frukthager, og som
bidro til befolkningas mattilførsel.”12 Fram til
middelalderens byer blei overbefolka ved utgangen av
epoken, var hagebruk og melkeproduksjon en normal del
av familielivet. Jordlapper blei reservert for å dyrke mat,
og hver enkelt familie beholdt noen griser, høns og ei ku
eller to som kunne beite på felleseid jord. Og dersom det
var knapphet på åpne arealer, var landsbygda lett
tilgjengelig for den urbane beboer. ”Til og med antikkens
Roma, med dens en million innbyggere”, påpeker Lynch
og Rodwin, ”stod i en synlig relasjon til den
omkringliggende landsbygda. Man kunne lett gå fra et
distrikt til et annet, eller fra sentrum og ut til det rurale
området.”13

Det slående trekket ved den før-kapitalistiske urbane

designen er at den er betinga av ikke-urbane faktorer.
Ved å være begrensa av et metafysisk eller humant fokus
underordner den handel og materiell produksjon under
andre målsettinger enn dem sjøl. I de asiatiske byene vil
187
dette fokuset kunne være gudene, en religiøs kosmologi,
eller en forguda monark og et ditto statsbyråkrati; i
polis’en dreier fokuset i slående grad over på det
menneskelige fellesskapet, og finner sitt uttrykk i den
sentrale posisjonen som tilskrives agora’en; og i
middelalderens byer er det urbane fokuset retta mot
hjemmet, til tross for markedsplassens økende betydning.
Fram til seinmiddelalderen blei ikke bare den urbane
utviklinga begrensa så vel fysisk som sosialt sett av
landsbygda, men dens designkriterier blei dertil ledsaga
av religiøse, politiske eller utprega humane overveielser.
En vil kanskje oppleve disse kriteriene som
undertrykkende monumentale som følge av den
forrangen som de tilskriver politisk og geistlig autoritet;
men det er sjelden at de før-kapitalistiske byene er
heslige i form av at de mangler estetiske verdier. Uansett
hvor undertrykkende slike urbane miljøers
monumentalitet måtte være, så vekka de helt klart den
urbane beboerens følelser – og, i polis’en og den frie
byen i middelalderen, også hans direkte borgerdeltakelse
– og påla distinkte estetiske begrensninger på den
villstyrige egoismen som seinere skulle komme til å bli
generert av det borgerlige markedet.

Som vi har sett eksisterte det så visst en slags planlegging

som i starten blei tatt hand om av prester og krigere;
seinere av arkitekter og ingeniører. Men i de sistnevntes
tilfelle støter vi på – i like sterk grad som hos prestene –
en sterk vektlegging av religiøse eller metafysiske
188
overveielser, som Alexander Tzonis på en heller sleivete
måte beskriver som ”irrasjonell planlegging” – til
forskjell fra moderne ”rasjonalistisk” urban design. Det
kunne allikevel i all rimelighet sies at den før-
kapitalistiske byens ”planlegger” fulgte sin egen
rasjonalitet. Hans mål blei definert, ikke bare ut ifra
funksjonelle overveielser, men ut i fra rettesnorer basert
på balanse, harmoni og skjønnhet, og utleda fra
kosmologiske eller filosofiske spekulasjoner. Ut i fra det
lille vi vet om Hippodamus, kanskje den tidligste
profesjonelle ”byplanleggeren” i antikken, som
Aristoteles feilaktig tilskreiv oppdagelsen av den rettlinja
grillristbyplanen, framstår han mer som en Pythagoras-
liknende mystikertype enn som den funksjonalistiske
designeren som vi så ofte treffer på i vår egen tid.
Hippodamus var besatt av den koherensen som triader
gir. Som Aristoteles forteller oss blei jorda delt:

”… inn i tre deler, en hellig, en offentlig og den tredje

privat; den første blei satt av til å opprettholde den
sedvanlige tilbedelsen av gudene, den andre skulle
understøtte krigerne, den tredje var jordbrukernes
eiendom.”14

Bortsett fra hos de praktisk orienterte romerne ledsaga

denne tenkemåten byplanlegginga langt inn i
renessansen.

189
Denne tenkninga sentrerte i økende grad rundt spesifikke
strukturer og distrikter, snarere enn rundt byen i sin
helhet, og den avspeila den inndelingsprosessen og
individualiseringa som prega overgangen til den moderne
tidsalder. Men religiøse og kosmologiske arkitektoniske
rettesnorer mildner denne utviklinga, og blokkerer
reduksjonen av byen til en reinspikka arena for handel og
vareproduksjon. Som Tzonis påpeker:

”Mange arkitekter i renessansen og middelalderen var av

den oppfatning at kirker og andre bygninger med
spesialiserte funksjoner skulle bli designa i henhold til
regler diktert ut i fra en ’guddommelig modell’… Begge
periodene krevde at visse bygninger skulle bli utforma i
henhold til absolutte regler skapt og bestemt av gud. Etter
som gud, i middelalderen, blei betrakta som arkitekten
bak universet, ’elegans architectus’, hvis regler
mennesket som designer måtte adlyde, så blei arkitekten i
renessansen verdsatt ’på linje med en halvgud (’come
semidei’) når han etterkom guds skaperverk.’
Arkitektoniske regler ’blei følgelig forventa å etablere
linken mellom designproduktet og dets guddommelige
modell.’ Arkitektoniske undersøkelser blei derfor retta
mot å fullende to oppgaver: Identifiseringa av den
guddommelige modellens struktur, og oppfinnelsen av
midler til å implementere den i de arkitektoniske
produktene. Et designprodukt er ’sant’, ’harmonisk’ eller
’perfekt’ dersom det er ’i henhold til målene’, ja, dersom
det samsvarer med den hellige prototypen.”15
190
I en viss forstand ledsaga denne tilnærmelsesmåten på
spontant vis byens utvikling i sin helhet. Det å
grunnlegge en by var en hellig handling, og i den grad
byen var bygd rundt tempelet var den i utgangspunktet et
hellig territorium. Ikke så å forstå at urbanismen mangla
sekulære dimensjoner; ja, den gradvise separasjonen
mellom det hellige og det sekulære (som allerede blei
avspeila på en bevisst måte i de pragmatiske trekka ved
Hippodamus’ triade) er en viktig guide til den ufortrødne
assimileringa av byen til kommersielle målsettinger.
Allikevel avdekka den tidlige byen, endog i sitt sekulære
aspekt, landsbygdas innflytelse på byene, og rurale
anliggenders innvirkning på urbanismen – ikke bare i
form av kjøkkenhagene som håndverkere kultiverte, men
også i form av byens kontur og utforming. Byens rettlinja
grillristmønster fulgte ”plogens logikk”; bosettingenes
sirkulære form fulgte beitearealenes logikk, for sirkelen
er ”en ideell form for å gjerde inn buskap” ved å
innhegne ”et maksimum jordareal med et minimum
gjerdelengde.”16 Romerske byer blei skissert på
seremonielt vis med prestelig veiledning. Plogen som
beskreiv bymurenes perimeter og byens inndeling i fire
kvartaler, med større og mindre gater plassert
rektangulært i forhold til hverandre, hadde en
agrarreligiøs betydning. Sekulariseringa av disse
teknikkene, og deres omdannelse til økonomiske,
militære og administrative kriterier for byplanlegging,
representerer en seinere utviklingstendens. Denne

191
utviklinga avspeiler den økende separasjonen av det
sosiale fra det hellige, ja, av separate og i økende grad
antagonistiske sosiale interesser fra et indre koherent
fellesskapsliv.

I Europa, fra renessansen av, skjøt

sekulariseringsprosessen fart som et ekko av
kapitalismens økende ekspansjon. Etter hvert som rikdom
og sosial makt i økende grad blei privatisert, blei
arkitektens visjon forskøvet, for å bruke Tzonis
utmerkede formulering, fra en som ”var et speilbilde av
den ’himmelske byens’ hellige kart, til en som dreide seg
om å skape et ’behagende objekts’ konkrete virkelighet.”
Ved at han mangla enhver ledesnor:

”… fra et overmenneskelig formular for kosmisk orden,

måtte designeren gjennomsøke individets begjær.
Dersom individets begjær anbefalte uorden, så var
uorden akseptabelt som en ledesnor for organiseringa av
designproduktet.”17

Hos arkitekter som Perrault antok den strukturelle

designen i økende grad psykologisk fordommer, i form
av hoffets smak og manerer. Et århundre seinere, i
Lodolis verk, dreide vektlegginga over på strukturell
effektivitet, som snarere markerte en kontinuering av
seinrenessansens utvikling enn et brudd med den. Lodoli
uttrykte på karakteristisk vis (og til det attende århundrets
romeres store skrekk) en større beundring for Romas

192
kloakksystem enn for S. Peters sakristi, som han
betrakter som byens verste bygning. Som Tzoni påpeker
markerer Lodoli faktisk:

”… ikke bare begynnelsen på arkitekturens

rasjonaliseringsperiode, men også slutten på det
’spekulative sinns’ periode, ja, slutten på den korte
perioden da individet blei formoda å skulle frigjøre seg
fra autoritet. Lodoli markerer også slutten på den
perioden da arkitekturteorier anså en bygnings design for
å være bestemt av et sett uavhengige målsettinger, enten i
form av den vitruvianske triaden (’imøtekommenhet’,
’tiltalenhet’ og ’varighet’) eller Perraults dikotomi
mellom ’positive’ og ’vilkårlige’ verdier.”18

Deretter skulle arkitekturen og dens teoretiske avkom,

byplanlegging, komme til å bli dominert av strukturell
effektivitet og av funksjonalisme. ”Tiltalenhet” lå
innebygd i designproduktets kapasitet til å legge til rette
for de måla som samfunnet, og mer spesifikt den
borgerlige markedsøkonomien, tilskreiv en struktur eller
en by. Vi vil kunne hoppe over arkitekturhistoriens ulike
faser siden opplysningstida, fra den utilitaristiske
tidsalderens ”rasjonalisme” til modernistenes sådanne, i
redegjørelsen for disse måla. De romantiske periodene,
inspirert av Rousseau og Ruskin, var mellomspill i en
mye breiere utvikling som degraderte mål til midler, det
spekulative sinn til det pragmatiske, det metafysiske til
det instrumentelle. For det før-kapitalistiske eller

193
metafysiske sinn skulle design tjene kosmiske eller
menneskelige målsettinger; den var grunnleggende sett
middelet til å uttrykke eller forsterke fellesskapets
koherens. I den arkaiske (Tzonis ”før-rasjonelle”)
tidsalderen er ikke effektivitet og funksjon mål i seg sjøl:

”Gitt menneskets utrygghet, alvorlige fare, intellektuelle

kapasitet, og menneskekjærlighet, kombinert med det
faktum at midlene som påvirker produksjonen er ringe, så
er midlene til å bevare produkter av elementær betydning
– og midlene til å transportere produkter er svært
ineffektive – slik at det det før-rasjonelle mennesket ikke
økonomiserer. Det skaper betingelser der fluktueringa av
tilgjengelige varer ikke tillater fiendtlighet, aggresjon
eller undertrykkelse mellom mennesker som tilhører den
samme sosiale gruppa. Det menneskelagde miljøets
orden er således projeksjonen av den ikke-
undertrykkende sosiale organiseringa, som for enhver
pris må opprettholdes.”19

Med utviklinga av den kapitalistiske industrien, spesielt i

inneværende århundre (Det tjuende. O. a.), blei
effektivitet, reduserte kostnader og krass funksjonell
nytte i favør av markedet de altoverskyggende kriteriene
for å måle ethvert foretaks suksess, om det nå dreide seg
om økonomi eller estetikk. Moderne arkitektur og
byplanlegging omskriver disse instrumentelle kriteriene
til læresetninger for skjønnhet og borgerbasert integritet.
Le Corbusiers beskrivelse av byen som et ”redskap”, og

194
Fran Lloyd Wrights syn på den som ”den eneste mulige
ideelle maskinen”, passer sammen som hand i handske,
til tross for Wrights uttrykte opposisjon mot Le
Corbusiers verk. Om det nå er bevisst eller ei blir design
hypostasert desto mer som et middel til å neglisjere de
sosiale relasjonene som undergraver dens mest rasjonelle
målsettinger, noe som skjer ved at den programmerer
samfunnets irrasjonelle karakter inn i designproduktet.
Den mest velmente design blir følgelig undergravd av
sjølve de sosiale relasjonene hvis uheldige virkninger de
er ment til å formildne. Som staffasje fungerer disse
designproduktene som et lokk over et kloakksystem.
Tzonis pessimisme vedrørende modernismens framtid i
et iboende undertrykkende samfunn, er ufeilbarlig:

”Den modernistiske bevegelsens akrobatikk kollapser.

Motsetningene mellom produksjonens effektivitet og
markedets ekspansjon er uforenlige. Derfor antar visuell
form konsumets kraft som en verdi i seg sjøl, snarere enn
med sikte på anskaffelse av nyttegjenstander. Den såkalte
pop-bevegelsen som blir skapt (jeg refererer til
arkitektur; innen kunsten er fenomenet mer komplekst),
avspeiler verken konsumentens verdier eller hans eller
hennes stil. Den bærer i seg konsumets verdier; konsum
som nyttig i seg sjøl. Den uttrykker med andre ord nok en
gang den rådende maktorganiseringas karakteristikker.”20

Eller sagt på en mer utilslørt måte: Modernismen og pop-

bevegelsen blir handelsvarer.

195
I byplanleggingas tilfelle antar denne degraderinga av
fellesskap og menneskelige verdier til handelsvarer
dimensjonene av en enorm miljømessig tragedie. Til
forskjell fra arkitekturen, som tar for seg en enkelt
struktur eller et enkelt strukturkompleks, har
byplanlegginga en tendens til å påvirke den urbane
innbyggerens generelle omgivelser. Inntil utgangen av
det nittende århundre var forsøk på å rekonstruere gamle
byer på en systematisk måte, eller på å tilrettelegge for
nye sådanne, for en stor del isolerte prosjekter – eller i
beste fall utopiske visjoner som sjelden strakte seg lenger
enn til eksperimentelle forsøk. L’Enfants planer for
Washington og Haussmanns ommodellering av Paris
stikker seg ut, på godt og ondt, som sjeldne programmer
for å ta seg av byer i sin helhet. De fleste av byene i
Europa og Amerika blei ganske enkelt prisgitt det nye
”frie foretakssystemets” barmhjertige nåde, med de
resultater som vi allerede har beskrevet.

De første tegna i retning av byplanlegging bestod

generelt sett i lovgivning og reguleringer for å håndtere
de forferdelige hygieniske forholda som Den industrielle
revolusjon hadde frambrakt i løpet av det nittende
århundrets første halvdel. Økende koleraepidemier trua
ikke bare byens fattigere kvartaler, men også de mer
velstående sådanne, og disse kunne bare bli brakt under
kontroll gjennom samvittighetsfulle anstrengelser for å
forbedre de urbane sanitær- og leveforholda. 1840-åra
minna det europeiske borgerskapet på at det stod overfor
196
et gjenstridig og stadig mer klassebevisst proletariat;
følgelig blei den midtre delen av århundret starten på en
periode med borgerlig paternalisme overfor
arbeiderklassebopeler, slik den blei materialisert gjennom
konstruksjonen av Ludvig Napoleons citès ouvrières,
statssubsidierte ”modellandsbyer” for engelske arbeidere,
og Krupp-bosettingene i Ruhr-området. Disse
programmene påvirka ikke i noen betydelig grad de
etablerte byene, ei heller bidro de til noen større
endringer i Europas urbane landskap. Når det gjelder De
forente stater påpeker Mel Scott med god dekning at så
seint som i:

”… det smertefulle tiåret som nå ironisk nok blir kalt for

De glade ’nittiåra, var det få urbane amerikanere som
ville ha næret noen tro på, eller forhåpninger om, at hele
byer og metropolregioner kan bli utvikla og fornya
gjennom en vedvarende beslutningsprosess basert på
langsiktig planlegging.”21

Ikke så å forstå at slike planer var fraværende eller

mangla en viss grad av støtte blant sektorer av de
engelske og franske arbeiderklassene, som for det meste
var ofre for den ubesindige urbaniseringa tidlig på
attenhundretallet. Disse planene, formulert av slike
såkalte utopiske sosialister som Robert Owen og Charles
Fourier, forespeila en total omstrukturering av det urbane
liv langs linjer som smelta sammen byen og landsbygda,
og industri og jordbruk. Owens ideallandsby blei

197
presentert på en svært så detaljert måte: ”Torg bestående
av bygninger” skulle bli oppført for å ”ta i mot omkring
1200 personer hver; og omgitt av et jordareal på fra 1000
til 1500 mål.” Landsbyen skulle ha en sentral bygning
med et offentlig kjøkken, en barneskole og en
forelesningssal, et tilbedelsessted, ”bolighus,
hovedsakelig for de gifte”, ”sovesaler for alle barna som
oversteg et antall av to innen en familie, eller som var
over tre år gamle”, og så videre. Den owenittiske
landsbyen ga rom for kjøkkenhager der arbeiderne kunne
dyrke sin egen mat og, ved siden av disse, ”bygninger for
mekaniske og manufakturorienterte formål.” Som streng
moralist la Owen til rette for instruksjonen av de unge,
for å forhindre ”barna fra å tilegne seg dårlige vaner”, og
for befolkninga generelt sett et program for opplæring,
arbeid og utdanning ”som skal få dem til å motstå
unødvendige fristelser og forene sine interesser og
plikter.”22

I kontrast til dette så Fourier for seg nye fellesskap som

ville fjerne restriksjonene på hedonistisk atferd, og han
søkte, nærmest støtende overfor sine disipler, å
harmonisere sosiale relasjoner på grunnlag av nytelse. I
likhet med den owenittiske planen var hans berømte
”falanger” ment til å kombinere jordbruk og industri,
men Fourier la vekt på en kooperativ levemåte under
samme tak. Dette taket var rommelig nok. ”En falanks er
i virkeligheten en by i miniatyr”, påpekte dens designer:

198
”… men uten åpne gater, eksponert for alle naturens
barske forhold; alle delene av bygningen kan nås
gjennom et vidstrakt gatenett på grunnplanet…; ved
enden av denne ”gata” ligger utmerkede designa
korridorer, understøtta av pilarer eller ei etter som
forholda tilsier det, oppvarma og ventilert til alle årets
tider, noe som sørger for beskytta, varm og elegant
kommunikasjon mellom alle deler av bygningen og de
som er avhengige av den.”23

I sitt verk legger Fourier vekt på eleganse, nytelse og

komfort. Enver detalj ved livet blir klart spesifisert; antall
innbyggere i hver enkelt falanks (1. 620), basert på
Fouriers forestilling om en ”komplett skala av ulike
karakterer”; kjønnsratene; inndelinga av profitten;
rommenes utforming; matsaler, biblioteker og verksteder.
Som et barn av opplysningstida var Fourier på sin egen
måte en omhyggelig vitenskapsmann, en veritabel sosial
Newton, som formulerte en komplett kosmologi som
skulle erstatte sin tidsalders orden. Blant utopistene har
han ingen likemann når det gjelder forestillingsmessig
rekkevidde, den koherensen som han forsøkte å tilføre
sine planer, og de bemerkelsesverdige frihetlige
begrepene han fremma innen nesten alle de sosiale og
personlige aktivitetenes sfærer.

Slike rekonstruksjonsforestillinger begynte å tape terreng

etter hvert som arbeidersammenslutninger oppnådde
offisiell anerkjennelse i den siste halvdelen av

199
attenhundretallet, og i økende grad assimilerte
arbeiderklassene i den sosiale ordenen. Ved at
økonomiske og politiske kamper for en stor del blei
inkorporert i det etablerte rammeverket, begynte de å få
forrang framfor ideer om grunnleggende
samfunnsforandring, til tross for at ulike arbeiderpartier
fortsatte å snakke om drømmen om et nytt samfunn.
Dessuten led disse rekonstruktive forestillingene et
påtakelig teoretisk tilbakeslag med spredninga av
marxismen ut over det europeiske kontinentet. Som et
system for ”vitenskapelig sosialisme” skjelna den
marxistiske kritikken seg omhyggelig fra sine ”utopiske”
forløpere. Stridsspørsmålet vedrørende urbanisme
begynte å komme i skyggen. I sin The Housing Question
(1872) rakka Engels kraftig ned på ethvert forsøk på å
formulere nye planer for byen og for arbeiderklassens
boligsituasjon, inntil etter at en sosialistisk revolusjon
hadde funnet sted. Basert på tysk materiale kom Engels’
verk opp med en betydelig inngående og relevant kritikk
mot forsøk på å immobilisere tyske arbeidere med stabile
bosteder, og på å redusere lønningene ved å gi dem hager
der de kun dyrke maten sin. Han skal ha kreditt for at han
knytter sine synspunkter til Owen og Fouriers mest vitale
forestillinger; for å løse boligproblemet – og, kunne man
tilføye, det urbane problemet i sin helhet – hevder Engels
at de store byene må bli desentralisert og at anti-tesen
mellom byen og landsbygda må overvinnes.24 Men med
vulgariseringa av marxismen og dens omforming til en

200
mektig politisk ideologi, blei endog denne tradisjonen
trengt i bakgrunnen. Etter utgivelsen av Engels’ verk blei
ikke urbanismens problemer et hovedtema innen
marxistisk teori, og forestillinga om desentralisering –
sjøl når den blir tatt opp av marxister – har blitt avfeid
som en ”utopisk” absurditet.

Med betydelig dekning trekker Benevolo fram 1848-

revolusjonen i Europa som et veiskille i separasjonen av
rekonstruktiv teknisk design fra dens røtter i en større
folkelig bevegelse for sosial forandring. Owenitter,
fourieristene og andre utopiske sosialister hadde ikke
begrensa seg til å skrive om sine forestillinger om ideelle
byer; de var aktivister, som agiterte for den praktiske
realiseringa av sine synspunkter. I løpet av den første
halvdel av attenhundretallet forente design ymse teori
med praksis. 1848-revolusjonen punkterte enhver myte
om at den urbane krisa kunne bli løst kun gjennom
godvilje, moralsk overtalelse og veldedighet fra
herskerklassen. Framtida for design, som en integrert del
av sosial analyse, var i stor grad avhengig av hvor dypt
rekonstruktive idealer på en integrert måte kunne bli
knytta sammen med periodens revolusjonære bevegelse.
Den marxistiske ideologiens innflytelse avskar langt på
vei denne utviklinga. Som Benevolo påpeker

”… understreka den marxistiske sosialismen, som var

oppsatt på å forklare 1848-revolusjonen og dens nederlag
ut i fra strengt politiske begreper, den tidligere

201
bevegelsens motsetninger, men ignorerte fullstendig
linken mellom tendenser innen politikk og innen
byplanlegging, som man tidligere hadde holdt stødig fast
ved, sjøl om den hadde blitt formulert på en overforenkla
måte.

Marx’ overveldende økonomiske vektlegging av striden

mellom lønnsarbeid og kapital feide nær sagt hvert eneste
borgerorientert spørsmål under teppet.

Fra den tida av tenderte politisk teori nær sagt alltid til å
rakke ned på spesialistgransking og eksperimentering, og
forsøkte å assimilere forslag for delvise reformer i
reformeringa av samfunnet i sin helhet. Løsrevet fra
politisk drøfting hadde byplanlegging på den annen side
en tendens til å bli et i økende grad teknisk spørsmål, til
tjeneste for det etablerte maktapparatet. Dette betydde
imidlertid ikke at den blei politisk sett nøytral; den havna
tvert i mot innafor den nye konservative ideologiens
innflytelsessfære, som utvikla seg i disse åra, hos
bonapartismen i Frankrike, de reformerende
torygruppene i England, og den bismarckske
imperialismen i Tyskland.”25

Fra starten av dreide den moderne

byplanleggingsbevegelsen – som fikk sin autentiske
innvielse med Ebenezer Howards ”hageby”-plan i 1890-
åra – over i design som et substitutt for radikal sosial
analyse og agering, for begge disse arenaene hadde for en

202
stor del blitt monopolisert av den marxistiske
sosialismen. Som Frank Fisher påpeker var Howard

”… mindre opptatt av den urbane elendighetens sosiale,

økonomiske eller politiske årsaker enn det sosialistene
var. Ved å være en åpenhjertig utopist kombinerte han
visse ideer, i sin samtid, i en spesifikk og kreativ visjon
som har ledsaga mesteparten av byplanleggeres tenkning
helt siden den gang. Hagebyen, eller forestillinga om et
balansert urbant miljø, var hans originale idé. I stedet for
å la industribyene vokse planløst, og dermed avfolke
landsbygda, foreslo han å bygge byer som ville
kombinere byens sosiale og kulturelle fasiliteter med
landsbyens nærhet til naturen. ’Det rurale livs idioti’ og
byenes slumområder ville begge bli forebygget. ’By og
land’, skreiv Howard, ’må knyttes sammen, og ut av
denne enheten vil det oppstå et nytt liv, et nytt håp, en ny
sivilisasjon.”26

Howard hadde faktisk vært sterkt influert av sosialistiske

ideer, spesielt Bellamys Looking Backward og verkene til
Peter Kropotkin, den russiske anarkistiske teoretikeren.
Men som en pragmatisk mann løsreiv han essensielt sett
sin plan for å knytte sammen by og land fra dens
sosialistiske og anarkistiske elementer. Fishers
bedømmelse av Howards sosiale horisont er temmelig
presis. Det er imidlertid verdt å merke seg at sosialistene
hadde en like stor mangel på rekonstruktiv visjon som
Howard mangla sosial og økonomisk innsikt. Til og med

203
en så mild gruppe som fabiansamfunnet rakka i
utgangspunktet ned på hagebyforslaget i ordelag som var
så overflatiske og pragmatiske at de avdekka mer om den
britiske sosialistiske mentaliteten ved inngangen til det
tjuende århundre, enn de gjorde om gjennomførbarheten
av Howards prosjekt. På en sjøltilfreds måte bemerka
Fabian News i desember, 1898 at:

”Hans planer ville ha vært betimelige dersom de hadde

blitt lagt fram overfor romerne da de erobra de britiske
øyer. De satte i gang med å skissere byer, og våre
forfedre har levd i dem til den dag i dag. Nå foreslår hr.
Howard å rive alle sammen ned og erstatte dem med
hagebyer – hver enkelt av dem bygd i henhold til lekre,
fargerike planer, pent designa med linjal og kompass.
Howard har lest mange lærde og interessante forfattere,
og utdraga han henter fra deres bøker er lik rosiner i den
uspiselige deigen som er representert ved hans utopiske
planer. Vi må gjøre det beste ut av våre eksisterende
byer, og forslag om å bygge nye sådanne er omtrent like
nyttige som hva forordninger for beskyttelse mot hr.
Wells’ marsboere ville være.”

Disse intetsigende kommentarene må allikevel ikke

avlede oss fra å erkjenne hagebyforslagets begrensninger.
I Howards verk blir design tilskrevet oppgava med å nå
omfattende målsettinger som faktisk innebærer
revolusjonære endringer i hele det borgerlige samfunnets
økonomiske, sosiale og kulturelle oppbygging.

204
Sammenlikna med metropolen er Howards hageby
attraktiv nok; en kompakt urban enhet med omkring tretti
tusen mennesker, skalert til menneskelige dimensjoner,
og omgitt av et grønt belte for å begrense vekst og gi
tilgang til åpent land for rekreasjons- og jordbruksformål.
Egna områder innen det grønne beltet skulle bli bebodd
av bønder (Howard begrensa denne jordbruksbefolkninga
til to tusen); den større urbane befolkninga på tretti tusen
ville ta del i manufaktur, handel og tjenesteyting. All jord
skulle tilhøre fond og leases ut til besittere for en fastsatt
leie. Howard la fram mange design- og finansdetaljer ved
sitt forslag, men i starten av sin bok, Garden Cities of
Tomorrow, var han nøye med å understreke at disse ”kun
var å regne som antydninger, og trolig i stor grad ville bli
avveket fra.”27

Men endog de mest sjenerøse modifikasjonene av

Howards hageby endrer ikke det faktum at prosjektet er
en strukturell design – og som sådant er det begrensa hva
det kan tilby. Det er ingen tvil om at endog en strukturell
design, dersom den er god nok, har sin egen verdi, men i
praksis faller den i alle tilfelle innafor rammene av det
”behagende objekt”. Den vil kunne danne grunnlag for
nærere menneskelige forbindelser, strukturelle
instrumenter for fellesskap, tiltak for kontakt med
naturen, muligens smakfull arkitektur, og lett tilgang til
arbeidsplasser, kjøpesentre og serviceforetak. Like fullt
unnlater den å definere karakteren ved den
mellommenneskelige nærheten, fellesskapet, og
205
relasjonen mellom den urbane beboeren og naturens
verden. Viktigst av alt er at den unnlater å definere
arbeidets natur, kontrollen over produksjonsmidlene,
problemet vedrørende rettferdig fordeling av varer og
tjenester, og de konfliktfylte sosiale interessene som er
forbundet med disse stridsspørsmåla. Howards plan
inneholder faktisk en orientering overfor alle disse
problemene – nemlig et system med veldedig orientert
kapitalisme som formodentlig unngår ytterlighetene
representert ved kommunisme og ”individualisme”.
Howards Garden Cities of Tomorrow er gjennomsyra av
en underliggende formodning, som er så typisk britisk,
om at det kan inngås et kompromiss mellom en iboende
irrasjonell materiell realitet og en moralsk ideologi basert
på høysinnet forsoning.

Like fullt er kontorene, industrifabrikkene og

kjøpesentraene som er ment til å utruste hagebyen med
dens levnetsmidler i seg sjøl slagmarker for konfliktfylte
sosiale interesser. Innen disse arenaene finner vi kildene
til fremmedgjort arbeid, inntektsforskjeller, og skjevheter
mellom arbeidstid og fritid. Ingen strukturell design kan i
seg sjøl forsone de konfliktfylte interessene og sosiale
forskjellene som bygger seg opp under overflata i
hagebyen. Disse interessene og forskjellene må for en
stor del tas hand om på deres egne premisser – gjennom
vidtrekkende endringer i sosiale og økonomiske
relasjoner. Det er ikke det samme som å si at en sosial
løsning på problemene som er skapt av den borgerlige
206
fabrikken, kontoret og kjøpesenteret gjør behovet for en
strukturell design som vil fremme fellesskap og en
balanse mellom by og land overflødig; det er snarere slik
at det ene uten det andre er en avkorta løsning, og
dermed ingen løsning i det hele tatt.

Det er verdt å merke seg at Howards hageby ikke

kommer i nærheten av utopier og historiske erfaringer
som fremma høyst progressive kriterier for å håndtere
problemer vedrørende sosial administrering og måter å
arbeide på. I kontrast til den greske polis, som
administrerte sine anliggender på grunnlag av et ansikt-
til-ansikt demokrati, foreslår Howard ganske enkelt en
sentralrådsforsamling og en departementalstruktur basert
på valg. Hagebyen har ingen mekanisme for å
tilbakekalle politiske representanter av det slaget som
blei etablert av Pariserkommunen i 1871. Til forskjell fra
Mores Utopia finnes det intet forslag om å la jordbruks-
og industriarbeid gå på rundgang. I hagebyen blir det
sosiale arbeidets form bestemt gjennom kapitalens behov.
I den grad Howards økonomisk horisont ikke er noe
særlig mer vidsynt enn den til enhver veldedig orientert
bourgeois i hans samtid, er forestillinger om industrielt
sjølstyre ikke-eksisterende i hans verk. Til tross for
Mumfords lovprisninger av Howards ”statsmannskunst”
er ikke Garden Cities of Tomorrow overfylt av store
innsikter i samtidas sosiale og økonomiske problemer;
dens overflatiskhet på dette området avslører at Howard
var mer en designer enn den skarpsindige
207
samfunnsanalytikeren som Mumford framstiller ham
som.

De iboende begrensningene i Howards hageby, ja, i de

drøyt tretti ”nye byene” som har blitt konstruert i
England og de som er i ferd med å dukke opp i De
forente stater, er at disse fellesskapa ikke spenner om den
menneskelige erfaringas fulle rekkevidde og muligheter.
Naboskap blir forveksla med organisk sosialt samkvem
og innbyrdes hjelp; velfriserte parker med
harmoniseringa av menneskets forhold til naturen; nærhet
til arbeidsplassen med utviklinga av mer meningsfullt
arbeid og dets integrering med lek; en eklektisk miks av
ranchhus, blokkliknende leilighetskomplekser, og
ungkarsprega bopeler med spontant, arkitektonisk
mangfold; kjøpesentra og en svær utvidelse av
plenarealer med agora’en; forelesningssaler med
kultursentra; hobbykurs med yrkesmessig variasjon;
veldedighetsfond eller kommunerådsforsamlinger med
sjøladministrering. En kan forlenge i det uendelige denne
lista over malplasserte kriterier for fellesskap, som tjener
til å tåkelegge snarere enn å klargjøre den urbane
tradisjonens høye oppnåelser. Sjøl om folk vil kunne
tjene til sitt daglige brød uten å forlate disse fellesskapa –
og en betydelig andel må tilbakelegge betydelige
distanser inn til byens sentrum for å gjøre det – så er
karakteren ved deres arbeid, og inntektsforskjellene som
grupperer dem i sosiale klasser som er fremmede overfor
hverandre, ikke et spørsmål som i alvorlig grad opptar
208
fellesskapet. Et omfattende område av livet blir fjerna fra
fellesskapet og avhenda til et sosioøkonomisk system
som eksisterer atskilt fra det. Ja, den tilsynelatende
karakteren av fellesskap tjener den ideologiske
funksjonen som består i å skjule et intimt og felles sosialt
livs ufullstendige karakter. Nøkkelelementer ved jeget
blir danna utafor designens parametre – av krefter som
stammer fra økonomisk konkurranse, klassemotsetninger,
sosialt hierarki, dominans, og økonomisk utbytting. Sjøl
om folk blir brakt sammen for å nyte visse
bekvemmeligheter og lystige fornøyelser forblir de like
avkorta og kulturelt utarma som de var i metropolen, med
den forskjellen at den grelle realiteten ved det urbane
forfallet i storbyene fjerner ethvert overflatisk slør fra det
sosiale livs ufullstendighet og motsetninger.

Disse indre motsetningene har ikke blitt konfrontert på

noen oppriktig måte verken av hagebykonseptets
tilhengere eller motstandere. De ”nye byene” i England,
De forente stater og andre land som har blitt modellert
etter hagebydesignen, har ikke vekka til live de ”myke
tonene av brorskap og godvilje” som Howard beskreiv
som deres essensielle mål; de har ikke ”plassert
implementer for fred og oppbygging i sterke hender, slik
at implementer for krig og ødeleggelse ville kunne falle
maktesløse til jorden” – alt dette er et ubestridelig
faktum.28 Ei heller finnes det noen utsikter til at de vil
nærme seg slike vidtrekkende mål. I beste fall skiller de
nye byene seg fra forstedene primært fordi det er kort vei
209
til arbeidet, og ved at de fleste tjenester kan nås innafor
sjølve fellesskapet. I verste fall er de essensielt sett
soveforsteder for metropolen, og legger en enorm byrde
til dens trengsel i løpet av arbeidsdagen.

Ei heller har virkeligheten fart bedre fram med

tilhengerne av metropolen. De gamle byene fortsetter å
vokse endog mens de nye byene øker i antall, og hver
enkelt av de urbane formene trenger inn på de andre
sådanne og skaper urbane belter som truer med å
undergrave integriteten til dem begge. Jane Jacobs’ ihuga
forsvar for tradisjonelle nabolag bærer i seg hele det
uvirkelige preget som hjemsøker Frederic J. Osborns
forsvar av Howards visjon. Denne nabolagsverdenen er
utdøende; de samme kreftene som vingeklipper
innbyggeren i den nye byen gjør småforretningen til et
offer for supermarkedet, og fører til at det gamle
leilighetskomplekset avløses av den aseptiske
superhøyblokka. Enklaver av naboskapsliv vil utvilsomt
fortsette å eksistere, men de vil forbli kun enklaver – den
moderne verdens sidestykke til de eksisterende
middelalder- og renessansebyene som lokker turister til
Europa for en visuell adspredelse fra den urbane
monotonien som hurtig griper om seg i de fleste av
verdens byer.

Moderne byplanlegging tilbyr ingen løsning på denne

dystre tendensen, for den forutsetter nettopp de sosiale
faktorene som frambringer dagens urbane plager. Sjøl de

210
målsetningene som Howard håpa på å oppnå primært ved
hjelp av design, viker plass til fordel for en anerkjennelse
av at byen, som vi kjenner den i dag, har kommet for å
bli – og jo før vi aksepterer dette faktum, desto bedre.
Denne stilltiende aksepten av den urbane status quo
(utvilsomt gjenstand for nye designelementer) er fatal.
For Fisher stammer byplanleggingas svikt i dag fra
planleggernes behov for ӌ tenke dypere omkring den
type liv de planlegger, og forstå dets idealer og mening,
og det mangfoldet av former som det vil kunne uttrykke
seg gjennom.”29 Ved ubevisst å assimilere
handelsvarerelasjoner som sosiale idealer har den
moderne byplanlegginga på en måte levd opp til Fishers
krav så det forslår. Den har hjulpet til å produsere
designplaner som degraderer byen til en markedsplass,
og bygd strukturer som har gjort den om til et hjem for
konsentrert byråkratisk makt. Her blir mangelen på
bevissthet til en form for bevissthet, og den tekniske
suksessens opportunisme som et mål i seg sjøl degraderer
det urbane liv nettopp i den grad teknikken feirer sin
makt til å kontrollere byens skjebne.

Men Fishers krav er åpenbart ikke designa for å

gyldiggjøre idealene ved status quo; og i den grad han
betrakter byen som en levemåte ville hans ord svært
gjerne ha kunnet bli henta fra Aristoteles’ Politikken. For
grekerne var byen mer enn et produkt av designteknikk
eller av rasjonelt plasserte strukturer. Disse overveielsene
var sekundære i forhold til visjonen om at byen var
211
frihetens og det ”gode livs” domene – en arena der folk
danna en organisk totalitet uten å miste den
individualiteten som er så essensiell for mangfold og
kreativitet.

Den moderne byplanlegginga tilbyr oss funksjonelle

urbane designmønstre uten menneskelige verdier, og
rasjonelt organisert urbant rom uten borgerorientert
innhold. Det å avhjelpe trengsel uten å sørge for intim
kommunikasjon – eller endog å åpne for nye
kommunikasjonslinjer uten å skape den sosiale
grobunnen for meningsfull menneskelig kontakt – er en
parodi på urbanismens høye tradisjoner. Historisk sett
bestod ikke basisen for en levedyktig urban enhet
primært i dens designelementer, men i kjernerelasjonene
mellom folk som produserte disse elementene. Den
menneskelige skalaen var mer enn en design på et
tegnebrett; den oppstod fra den intime sammenslutningen
som blei skaffa til veie gjennom klanen, lauget og
borgerforbundet – mellom frie, uavhengige bønder og
håndverkere. Ved å være knytta sammen i en
borgerorientert enhets basis skapte folk en by som
formelt og strukturelt sett hegna om deres mest
essensielle og meningsfulle sosiale relasjoner. Dersom
disse relasjonene var balanserte og harmoniske så var
byens designelementer det også. Dersom de tvert i mot
var forvrengte og antagonistiske så avdekka byens
designelementer dette i sin monumentale form og
ekstravagante vekst. Hierarkiske sosiale relasjoner skapte
212
hierarkiske urbane rom; egalitære relasjoner skapte
egalitære urbane rom. Inntil byplanlegginga forholder seg
til behovet for en radikal kritikk av det rådende samfunn,
og former sine designelementer med sikte på en
revolusjonær omforming av de eksisterende sosiale
relasjoner, vil den forbli en rein ideologi – tjeneren for
sjølve det samfunnet som frambringer vår tids urbane
krise.

1960-åra var starten på en helt ny tidsalder innen den

moderne definisjonen av byen, eller mer presist av et
humanistisk fellesskap. Det er et nevneverdig faktum at
denne tidsalderen henta lite av verdi fra de profesjonelle
byplanleggernes virke, da disse fortsatte å synke dypere
ned i overflatiske problemer vedrørende design og
teknisk ekspertise; dens inspirasjon kom snarere fra de
motkulturelle verdiene og institusjonene som nærmest
intuitivt blei formulert av unge folk som brøt ut av
forstedene og universitetets regimentering. I kollektivene
til drop-out ungdommer og i aktivisttilløp som People’s
Park i Berkeley var det langt mer enn designkriterier som
blei formulert. Uansett hvor naive de var blei det lagt
fram nye verdier for menneskelig samkvem som ofte
innebar et totalt brudd med handelsvaresystemet i sin
helhet. De hele og fulle implikasjonene ved denne
bevegelsen – en bevegelse som ennå har til gode å finne
tiltro til seg sjøl og sin egen vei gjennom mod- og
popkulturens labyrint – har ikke fått den
oppmerksomheten den fortjener fra ”urbanister”. For
213
denne kulturens verdier, i sin ytterste logiske konsekvens,
reiser problemet vedrørende utviklinga av helt nye
fellesskap i et harmonisert, økologisk balansert samfunn.

Sekstitallets unge mennesker som forsøkte å formulere

nye samkvemsverdier – verdier som siden har blitt
gruppert under rubrikken ”motkultur” – hadde utvilsomt
sin bakgrunn far et privilegert samfunnssjikt. De kom for
det meste fra velstående, hvite middelklasseforsteder og
De forente staters bedre universiteter – enklavene og
opplæringsanstaltene for det nye amerikanske
teknokratiet. Det å anføre deres privilegerte status som
vitnesbyrd om sjølve bevegelsens trivielle karakter og
avfeie den uten videre, slik som så mange forfattere har
gjort, innebærer at man hopper over et nøkkelspørsmål:
Hvorfor førte privilegier til en avvisning av de sosiale og
materielle verdiene som i utgangspunktet hadde
produsert nettopp disse privilegiene? Hvorfor plukka
ikke disse unge folka, i likhet med så mange før dem i
foregående generasjoner, opp sine foreldres
grunnleggende verdier og utvida den privilegiearenaen
som de hadde arva?

Disse spørsmåla avdekker en grunnleggende endring i de

materielle premissene for radikale sosiale bevegelser i
verdens framskredne kapitalistiske land. Innen
sekstitallet hadde den såkalte Første verden gjennomgått
omfattende teknologiske endringer – endringer som åpna
for et nytt sosialt perspektiv på tidsalderen som lå foran.

214
Teknologien hadde nådd et punkt der verdiene som
hadde bredt om seg som følge av materiell knapphet –
spesielt de verdiene som hadde blitt fostra av den
borgerlige tidsalderen – ikke lenger syntes å være
relevante moralsk og kulturelt sett. Arbeidsetikken, den
moralske autoriteten som blei tilskrevet materiell
fornektelse, sparsommelighet, og sanselig forsakelse, den
høye sosiale evalueringa av konkurranse og det ”frie
foretak”, vektlegginga av privatisering og
individualisering basert på egoisme, syntes å være
avleggse i lys av de teknologiske oppnåelsene som tilbød
alternativer som stod i total motsetning til den rådende
menneskelige tilstand – et liv fritt fra slit og en materielt
sett trygg sosial ordning orientert i retning av fellesskap
og de individuelle menneskelige evnenes fulle uttrykk.
De nye alternativene som de teknologiske framskritta
åpna for fikk fortidas avholdte verdier til å fortone seg,
ikke bare som avleggse og urettferdige, men groteske.
Som jeg har påpekt et annet sted finnes det intet paradoks
i det faktum at det svakeste leddet i det gamle samfunnet
viste seg å være nettopp det sjiktet som nøt det virkelige
privilegiet ved å avvise det falske privilegiet.30

Det er ikke dermed sagt at ”motkulturens” teknologiske

kontekst blei bevisst fatta og utarbeida til et større
perspektiv vedrørende samfunnet i sin helhet. Ja,
ståstedet til de fleste av drop-out ungdommene og
studentene forblei for en stor del på det intuitive planet,
og det blei ofte offer for den lunefullheten som det
215
etablerte samfunnet nærer opp under. Den nye
bevegelsens uberegnelige trekk, dens feberhete
metabolisme og dens overspente svingninger, kan delvis
forklares gjennom denne mangelen på adekvat bevissthet.
Svært ofte blei mange unge mennesker ofre for en
lettkjøpt utbytting i regi av kommersielle interesser. Store
antall blant dem, som hoverte i sin nyoppdaga anelse av
frigjøring, mangla en betydelig bevissthet om at
fullstendig frihet er umulig innen et rådende system
basert på ufrihet. I den grad de hadde aspirasjoner om
raskt å erstatte den dominerende kulturen med sitt eget
eksempel, og gjennom moralsk overtalelse, mislyktes de.
Men i den grad de begynte å betrakte seg sjøl som den
mest avanserte sektoren innen en større bevegelse som
tok sikte på å revolusjonere samfunnet i sin helhet, lyktes
de i å holde motkulturen i live, og den bølger den dag i
dag fram og tilbake som hovedstrømmen innen en
historisk opplysningstendens som i siste instans vil kunne
endre ethvert aspekt ved det sosiale liv.

Det mest slående trekket ved den nye bevegelsen er dens

vektlegging av personlige relasjoner som arnestedet for
tilsynelatende abstrakte sosiale idealer – forsøket som
den gjør på å overføre frihet og kjærlighet til
hverdagslivets eksistensielle realiteter. Dersom frihet i
ordets fulleste forstand er et samfunn basert på
egenaktivitet og sjølstyre – et samfunn der hvert enkelt
individ har kontroll over sitt liv – så vil motkulturen med
rette kunne bli beskrevet som forsøket på å produsere det
216
jeget, fritt fra de verdiene som utgytes av hierarki og
dominans, som vil frambringe frigjorte sosiale former for
styring og aktivitet. Vi har allerede understreka at denne
graden av frihet først kan oppnås på noen som helst
definitiv måte etter at det har blitt foretatt omfattende
revolusjonære samfunnsendringer; men unge folk hadde
helt rett i sin anelse om at de eksistensielle personlige
måla må defineres og strebes etter endog den dag i dag –
innafor ufrihetens sfære – dersom framtidige
revolusjonære endringer skal kunne bli omfattende nok
og ikke bukke under for byråkratiske sosiale styremåter.
Dette fokuset tilføyde et essensielt psykologisk element
til abstrakte sosiale doktriner som blei formulert av
tradisjonelle radikale teoretikere. I sin mest avanserte og
teoretisk bevisste form nådde følgelig motkulturen
direkte inn i – og forsøkte å forandre på en radikal måte –
de levde relasjonene mellom folk i kraft av seksuelle
vesener og som medlemmer av familier,
utdanningsinstitusjoner og arbeidsplasser. Man må vende
tilbake til de tidlige anarkistenes verker, hvis appell ofte
var begrensa, for å gjenvinne de moralske og
psykologiske dimensjonene som denne
tilnærmelsesmåten tilføyde til ’sekstitallets sosialistiske
teorier, på et tidspunkt da de fleste av disse hadde blitt så
strippa for humanistiske kvaliteter at de var lite annet enn
økonomistiske strategier for samfunnsforandring.

Denne personorienterte, men allikevel sosialt engasjerte,

tilnærmelsesmåten frambrakte ikke bare en stadig mer
217
eksplisitt kritikk av doktrinær sosialistisk teori, men også
av en designorientert byplanlegging. Mye har blitt
skrevet om drop-out ungdommens ”tilbaketrekking” til
rurale kollektiver. Langt mindre er kjent vedrørende i
hvilken grad økologisk orienterte motkulturungdommer
begynte å underkaste byplanlegginga en knusende
kritikk, og ofte la fram alternative forslag i stedet for
umenneskeliggjørende urbane ”revitaliserings-” og
”rehabiliteringsprosjekter”. Disse alternativene stamma
generelt sett fra et perspektiv på design som var radikalt
annerledes enn det til konvensjonelle byplanleggere. For
motkulturplanleggerne var ikke utgangspunktet for noen
som helst design ”det behagende objektet” eller den
”effektiviteten” som den skulle sørge for når det gjaldt
trafikk, kommunikasjoner og økonomiske aktiviteter.
Disse nye planleggerne befatta seg snarere primært med
designen i forhold til fostringa av personlig intimitet,
mangesidige sosiale relasjoner, ikke-hierarkiske
organisasjonsmåter, kollektive levekår, og materiell
uavhengighet fra markedsøkonomien. Design tok her
utgangspunkt, ikke i abstrakte begreper om det urbane
rom eller et funksjonelt forsøk på å forbedre status quo,
men i en eksplisitt kritikk av status quo og en forestilling
om de frie menneskelige relasjonene som skulle erstatte
den. En plans designelementer var basert på radikalt nye
sosiale alternativer. Det blei gjort forsøk på å erstatte det
hierarkiske urbane rom med ”frigjort urbant rom”.

218
Blant de mange tilsvarende planene som skulle komme
til å bli utvikla på slutten av ’sekstitallet blei den kanskje
mest imponerende formulert av ei ad hoc gruppe i
Berkeley, bestående av folk fra People’s Architecture, det
lokale forpakterforbundet, og medlemmer av det lokale
matvarekooperativet eller ”matvarekonspirasjonen”.
Planen (som Theodore Rozak i sitt for øvrig utmerkede
verk, Sources, tilskriver The Berkeley Tribe, en
”undergrunnsavis”) viser en bemerkelsesverdig grad av
radikal sosial bevissthet. Den henter sin inspirasjon fra
”People’s Park”-episoden i mai, 1969, da drop-out
ungdommer, studenter og seinere alminnelige
medborgere i Berkeley kjempa i mer enn ei uke mot
politiet for å bevare en vidunderlig park og lekeplass,
som de hadde skapt ut av en neglisjert, forsøpla tomt eid
av universitetet i California. Parken, som til sjuende og
sist blei tatt tilbake av sine universitetseiere etter å ha
kosta en ung mann livet, mange alvorlig skadde, og
massive arrestasjoner, er i skrivende stund en
parkeringsplass og asfaltert fotballbane. Men minnet om
episoden har vært seigliva. For de unge Berkeley-
planleggerne var ”People’s Park” begynnelsen på The
Revolutionary Ecology Movement, og planen, som fikk
tittelen Blueprint for a Communal Environment, er
radikalt ”motkulturell”. ”Den revolusjonære kulturen”,
erklærer denne Blueprint, ”gir oss nye kommunale og
økologisk levedyktige måter å organisere våre liv på,
mens en folkelig politikk gir oss midlene til å motstå

219
systemet.”31 Blueprint er ikke bare et prosjekt for
rekonstruksjon, men for en kamp i videre forstand mot
den etablerte orden.

Planen sikter mot mer enn den strukturelle omforminga

av et bestående fellesskap; den tar til orde for og
utforsker en ny levemåte på det meste elementære nivået
av mellommenneskelig samkvem. Denne nye levemåten
er kollektiv og i så stor grad som mulig løsrevet fra
handelsvarerelasjoner. Designen uttrykker et
grunnleggende mål: Kollektive måter å organisere våre
liv på bidrar til å skjære ned på konsum, dekke
grunnleggende menneskelige behov på en mer effektiv
måte, motstå systemet, understøtte oss sjøl og overvinne
elendigheten ved et atomisert liv.” I denne
enkeltsetningen smeltes det sosiale og det private
sammen på en gjennomgripende måte. Design blir
tilskrevet funksjonen som består i å artikulere en ny
livsstil som står i opposisjon til samfunnets repressive
organisering.32

I Blueprint blir husly omdesigna for å ”overvinne

fragmenteringa av våre liv… for så å framelske
kommunikasjon og bryte ned privatisering.” Planen
påpeker at med ”kvinners frigjøring og en ny kollektiv
moralitet blir kjernefamilien avleggs.” Det blir følgelig
foreslått grunnplan som tillater større flerbruksrom som
fremmer mer interaksjon – ”slik som kollektive
spisesaler, møterom, og arbeidsrom.” Det blir foreslått

220
metoder for å gjøre tak og altaner til
kommunikasjonslinker med nabohus, så vel som mellom
rom og de øvre etasjene.”33

”Alle jordearealer i Berkeley blir behandla som reint

omsettelige handelsvarer,” påpeker Blueprint. ”Det
urbane rom blir parsellert ut i hendige
konsumentforpakninger. I mellom radene av jordparseller
finnes ’transportkorridorer’ som sørger for at folk
strømmer fra arbeidsplassen til markedet.” Blueprint
foreslår at inngjerdingene rundt eiendommene fjernes for
at jordarealene åpnes som indre parker og hager.
”Broganger” mellom husa blir antyda for å bryte ned det
strenge skillet mellom innendørs og utendørs areal.
Formålet med disse forslaga er ikke bare å bringe naturen
inn i den urbane innbyggerens horisont, men å åpne for
intime kommunikasjonskanaler mellom folk. Planen
befatter seg ikke bare med offentlige plasser og parker,
men med de umiddelbare nabolaga hvor folk lever sine
daglige liv. På den mest storslagent ubekymra måte
slynger planen alle hensyn til den private eiendomsretten
til side, ved å antyde at ubrukte arealer blir tatt over av
nabolag og gjort om til kollektivt urbant rom.34

Planen bemerker at halvparten av Berkeleys gater enkelt

kunne stenges av for å stimulere kollektive
transporteksperimenter og redusere trafikkork i
boligområdene. Dette ville ”frigjøre ti ganger mer
jordareal for allmennhetens bruk enn det vi nå har til

221
parkareal. Veikryss kunne bli til parker, kjøkkenhager og
åpne plasser, og veidekkemateriale kunne gjenbrukes til å
lage kunstige høydedrag.” Planen anbefaler at
innbyggerne i Berkeley bør gå eller sykle til alle de
stedene der det lar seg gjøre. Dersom motorkjøretøyer må
bli brukt burde de samles på et sted og vedlikeholdes på
en kollektiv basis. Folk bør kjøre sammen til felles
destinasjoner, med sikte på å redusere antall kjøretøyer.

Fellesskapstjenester vil gjøre et ”kvantesprang” framover

når ”små nabogrupper mobiliserer ressurser og energi
med sikte på å sammenføye fragmenterte nabolag, og
begynner å ta seg av diverse anliggender (fra barnepass
til utdanning) på et lokalt nivå og på en integrert måte.” I
denne forbindelse foreslår Blueprint at menn og kvinner
bør la sine hjem gå på rundgang som
barnehagelokaliteter. Førstehjelpsferdigheter og
kunnskap vedrørende mer avanserte medisinske
teknikker burde bli mobilisert på nabolagsbasis. Sist men
ikke minst bør avfall bli resirkulert på en kollektiv måte,
for å unngå forurensning og ressurssløsing.35

I sin kjerne fremmer planen et forfriskende imaginært

program for å gjøre byen mer rural, og for å fostre sine
innbyggeres materielle uavhengighet. Kommunalt drevne
kjøkkenhager i bakgårdene kunne bli skapt og mat dyrkes
på en økologisk måte. På dette punktet går planene
detaljert inn på emner som kompostering, mulching og
forkultivering av småplanter. Et ”Folkets marked” kunne

222
bli etablert, et marked ”som vil kunne motta de rurale
kollektivenes og småbøndenes organiske produkter, og
distribuere dem til matvarekooperativene i nabolaga. Et
slikt marked vil ha andre anvendelsesområder –
håndverkere kan selge sine produkter der.” Planen
betrakter dette Folkets marked som et ”solid eksempel på
kreativ tenkning vedrørende den kollektive bruken av det
urbane rom. Dets struktur vil være portabel og bygd på
en slik måte at den vil kunne tjene som tumleplass for
barna i nabolaget på dager da det ikke er marked.”36

Blueprint skaper ingen illusjon om at dette ensemblet av

rekonstruktive ideer vil ”frigjøre” Berkeley eller andre
lokalsamfunn. Den øyner i realiseringa av disse
konseptene de første stega i retning av å nyorientere det
individuelle jeget bort fra en passiv aksept av isolasjon,
egoisme og avhengighet av byråkratiske institusjoner, til
initiativer nedenfra som vil gjenvinne
fellesskapsorienterte kontakter og ansikt-til-ansikt
nettverk for innbyrdes hjelp. Til sjuende og sist vil
samfunnet som sådan måtte bli reorganisert av den store
majoriteten som nå blir tvunget inn i hierarkisk
underdanighet overfor de få. Men inntil disse omfattende
endringene blir oppnådd må et nytt sinnelag – understøtta
av fungerende fellesskapsbånd – ta form slik at folk vil
bli i stand til å smelte sitt dypt personlige begjær sammen
med høyere sosiale idealer. Med mindre denne
sammensmeltinga blir oppnådd vil disse idealene forbli
abstraksjoner og aldri bli realisert i det hele tatt.
223
Mange av de tekniske forslaga i Blueprint er ikke nye.
Forestillinger om passasjer gjennom hustaka for å knytte
hus sammen er lånt fra indianske landsbyer, de urbane
kjøkkenhagene fra middelalderens kommuner og før-
kapitalistiske byer generelt sett, fotgjengergatene og de
åpne plassene fra renessansens byer og tidligere urbane
former. Innen et i økende grad byråkratisk samfunns
kontekst er imidlertid Blueprint unik ved at den henter
sine konsepter fra radikalt nye livsstiler og forsterker
dem i et enkelt ensemble med mange tradisjonelle
designdetaljer. Det er ingen tvil om at en hel rekke av
designforslaga i planen kan bli assimilert stykkevis til
nye konstruksjonsprosjekter uten å ha noen betydelig
innvirkning på konvensjonelle levemåter. Dette har vært
skjebnen til mange radikale ideer og former i fortida.
Men Blueprint er tro mot seg sjøl i den grad den ikke
bare er en strukturell plan. Det autentiske innholdet i
dens forslag er den type liv som dens designelementer er
rotfesta i. Planens premiss, i framleggelsen av enhver
design, er en kultur som står opp mot den rådende
sådanne – en kultur som legger vekt på fellesskap snarere
enn isolasjon, deling av ressurser og ferdigheter snarere
enn en privatisert besittelse og akkumulasjon av disse,
uavhengighet fra – snarere enn avhengighet av – det
borgerlige markedet, kjærlige relasjoner og innbyrdes
hjelp snarere enn egoisme og konkurranse. Enten
planleggerne var bevisste sine historiske forløpere eller
ei, presenterte de sin visjon om de urbane liv ut i fra

224
hellenistiske begreper. For dem er den virkelig
menneskelige byen en levemåte som fostrer integreringa
av individet og samfunnet, by og land, personlige og
sosiale behov innen rammer som bevarer begges
integritet. En ny syntese tas sikte på å bli oppnådd og
som gjør fullendelsen av individuelle og urbane behov
komplementære i forhold til fullendelsen av sosiale og
økologiske behov.

Den motkulturelle bevegelsen har siden den gang dabbet

av fra det høydepunktet den nådde på ’sekstitallet. De
vakre forhåpningene som unge folk på en så entusiastisk
måte la fram innen drop-out og radikale
studentfellesskap, har blitt utvanna av den hardhuda og
ofte brutale fiendtligheten hos en voksen allmennhet
som, på grunn av sin egen tilpasning og utrygghet, har
forskansa seg i status quo og søkt dekning fra alle
tenkelige utfordringer mot tradisjonelle verdier. Ved å
karakterisere kreativitet som ”ettergivenhet”, og
entusiasme som ”tøylesløshet”, har en
neandertalerstatsmakt lagt sin egen megetsigende vekt på
motstanden mot innovasjon og sosial forandring. Der
hvor motkulturen har vært i stand til å stå i mot åpenlyst
fiendtlige sosiale krefter, har den måttet slå seg til tåls
med en politisk form for narkotrafikk mellom sekterisk
marxisme og ”tredje verden eventyr”. Arkaiske
ideologier og organisasjonsformer antar noe som likner
på radikalisme, og klynger seg som giftige bakterier

225
sammen i de såra som har blitt åpna gjennom
allmennhetens malaise og politisk undertrykkelse.

Denne utebbende fasen av en mye større utvikling kan

like fullt være verdifull, ja, kanskje endog uunnværlig,
som en nøktern modningsperiode. En ny verden vil ikke
bli oppnådd ganske enkelt ved å bestrø veien til framtida
med blomster. De intuitive impulsene som blussa opp
med en slik naiv entusiasme på ’sekstitallet, for så å
harskne og bli avhumanisert i den pseudoradikalismen
som markerte utgangen av tiåret, var aldri adekvate i
forhold til det langsiktige historiske prosjektet som dreier
seg om å utvikle en mer utbredt bevissthet blant
allmennheten om behovet for sosial forandring. Innen
utgangen av ’sekstitallet opphørte motkulturen å snakke
til Amerika med forståelse og i relevante ordelag. Dens
politisering antok den verst tenkelige form – arroganse
og en vettløs voldelig retorikk. De knyttede nevene på
slutten av ’sekstitallet var langt mer irrelevante enn
blomstene på midten av ’sekstitallet, når det gjaldt å nå
en stadig mer uroa og uforstående allmennhet. Det har til
syvende og sist blitt åpenbart at en reinspikka hengivelse
til rå muskelkraft i regi av sjølutnevnte politiske
”fortropper” ikke vil være noe mer virkningsfullt i
forhold til å effektuere radikal forandring enn det en
intuitiv hengivenhet til blomstermakt var. Kun en enhet
mellom intuisjon og fornuft, mellom håpefull entusiasme
og tålmodig visdom, mellom følelsesmessig sensibilitet
og koherent bevissthet, kan håpe på å gjøre motkulturen
226
til en innflytelsesrik kraft, ja, kanskje den ytterst viktige
krafta, når det gjelder å omforme det amerikanske liv og
bringe den lenger enn de høydepunktene det nådde på
’sekstitallet.

Visse krav som blei reist av motkulturbevegelsen er

uutslettelige. Uansett hvor langt bevegelsen sjøl vil
kunne synke hen fra sin tidligere eminens så må disse
krava gjenopplives og fremmes, dersom det skal finnes
noen som helst framtid for samfunnet overhodet. Ved å ta
til orde for en sammensmelting av de abstrakte idealene
om sosial frigjøring med de som vedrører personlig
frigjøring; ved å søke å forme de essensielle frihetlige
kollektive relasjonene som er så nødvendige for å bygge
et virkelig frigjort samfunn; ved å forsøkte å uthule
handelsvareforbindelsens innflytelse på det individuelle
jeget og dets relasjoner til andre individer; ved å
understreke behovet et spontant uttrykk for seksualiteten,
sensualiteten og en humanistisk sensibilitet; ved å
utfordre hierarki og dominasjon i alle deres former og
manifestasjoner, og, sist men ikke minst, ved å forsøke å
sette sammen nye desentraliserte fellesskap basert på et
økologisk ståsted som forener de mest avanserte trekka
ved det urbane og det rurale liv – ved å løfte fram alle
disse krava som et enkelt ensemble, ga motkulturen et
moderne uttrykk for en historisk hovedstrøm av
menneskelige drømmer og aspirasjoner. Den gjorde
dessuten ikke dette ut i fra en håpløst visjonær utopisme,
men baserte seg på de virkelige teknologiske og
227
materielle mulighetene som foreligger i verdens
avanserte kapitalistiske land. Disse krava kan aldri fullt
ut forties gjennom politisk eller psykisk undertrykking.
De utgjør røsten til en sjølbevisst fornuft som – i det
øyeblikk den blir artikulert teoretisk og forsterka av
materielle forhold som gjør dem mulige – blir
sedimentert i menneskehetens kollektive underbevissthet.
Motkulturens ansvar, når den modner til nivået av
teoretisk sjølbevissthet og sjøldisiplinert rasjonalitet, er å
hjelpe til å gjøre denne kollektive ubevisstheten skarpt
bevisst. For å leve opp til dette ansvaret trenger den
bevisste kjernen som utkrystalliserer seg innen den
udefinerte motkulturelle konteksten som blei danna i
’sekstiåra tålmodighet, visdom og en urokkelig bevissthet
om at de er rotfesta i den historias hovedstrøm som fører
inn i framtida – uansett i hvilken grad deres anstrengelser
for å spre bevissthet vil kunne lide periodiske tilbakeslag.

Dette prosjektet drar stor fordel av det ubønnhørlige

faktum at det i dag gjenstår få valgmuligheter for det
bestående samfunnet. Byen har fullendt sin historiske
evolusjon. Dens dialektikk fra landsbyen, tempelområdet,
fortet, eller det administrative senteret – som hver og en
blir dominert av de omkringliggende agrarinteresser – til
polis’en og middelalderkommunen, i løpet av en tidsalder
da by og land befant seg i et slags likevektsforhold, ja, til
den borgerlige byen som dominerer fullstendig over
landsbygda, kulminerer nå i framveksten av metropolen;
den absolutte negasjonen av byen. Vi kan ikke lenger
228
snakke om en klart definert urban enhet med sine egne
autentiske kollektive interesser eller ditto ståsted.
Akkurat som hver eneste av byens faser eller øyeblikk
har sine egne indre begrensninger, representerer
megalopolis’en byens begrensninger som sådan –
begrensningene for civitas til forskjell fra communitas.
Det politiske prinsipp, i statens form, oppløser de siste
etterlevningene av det sosiale prinsipp, og erstatter alle
fellesskapsbånd med byråkratiske sådanne. Personifisert
urbant rom og den menneskelige skala desintegrerer til
institusjonelt urbant rom og urban gigantisme –
hierarkisk rotfesta i den upersonlige dominasjonen
mennesker i mellom, og i ødeleggelsen av naturen i regi
av et plyndrerisk samfunn motivert av produksjon for
produksjonens egen skyld. Denne ”anti-byen”, som
verken er urban eller rural i noen tradisjonell forstand,
tilbyr ingen arena for fellesskap eller genuint samkvem.
Megalopolis er i beste fall et lappeteppe av gjensidig
fiendtlige enklaver eller gettoer, der hver og en av dem er
”forent” innad, ikke gjennom en positiv harmoni
bestående av kreative impulser, men snarere gjennom en
negativ fiendtlighet overfor den fremmede ved utkanten
av dens perimeter. Denne urbane svulsten er fysisk,
moralsk og logistisk sett i hurtig forfall. Den fungerer
ikke på sine egne betingelser, som en arena for den
effektive produksjonen og markedsføringa av
handelsvarer. Det å si at denne skapningen bryter
sammen er et understatement; megalopolis’en er en aktiv

229
kraft i forhold til sosial desintegrering og psykisk
oppløsning. Den er negasjonen av byen som en arena for
intim menneskelig nærhet og en håndgripelig kulturell
tradisjon, og som et middel til å samle kreativ
menneskelig energi.

For å gjenopprette urbaniteten som et meningsfullt

terreng for samkvem, kultur og fellesskap må hver eneste
megalopolis skånselløst oppløses og bli erstatta av nye
desentraliserte øko-fellesskap, som hvert enkelt er
omhyggelig forankra i de naturlige økosystemene som
det er lokalisert i. En vil med god grunn kunne si at disse
øko-fellesskapa vil være i besittelse av de beste trekka
ved polis’en og middelalderkommunen, understøtta av
allsidige øko-teknologier som omskalerer de mest
avanserte elementene ved moderne teknologi – inkludert
slike energikilder som sol- og vindkraft – til lokale
dimensjoner. Likevekta mellom byen og landsbygda vil
bli gjenoppretta – ikke i form av omseggripende forsteder
som forveksler en plen eller en strategisk plassert
treklynge med naturen, men i form av et interaktivt,
funksjonelt øko-fellesskap som forener industri med
jordbruk, mentalt arbeid med fysisk sådant, og
individualitet med fellesskap. Naturen vil ikke bli
redusert til et reint symbol på det naturlige – et objekt
som man kan betrakte gjennom et vindu eller i løpet av
en spasertur; den vil bli en integrert del av alle aspekter
ved den menneskelige erfaring – fra arbeid til lek. Kun i
denne formen kan naturens behov bli integrert med
230
menneskehetens behov, og frambringe en autentisk
økologisk bevissthet som transcenderer det
instrumentalistiske ”miljøperspektivet” til den sosiale og
sanitære ingeniøren.

Vår plass i byens historie er unik. Før-kapitalistiske byer

stagnerte enten innen sine begrensninger eller
eksploderte på en destruktiv måte utover dem, som et
resultat av den ufullstendige teknologiske utviklinga som
videreførte materiell knapphet. Dersom byen ikke var
fastfrosset slik som i Asia og Det nære Østen gjennom
nedarvede kaster og jordbrukshierarkier, blei dens enhet
oppløst av handelsvaren og markedet. Moderne teknologi
har nå nådd et så avansert utviklingsnivå at den tillater
menneskeheten å rekonstruere det urbane liv langs
retningslinjer som kunne fostre et balansert, velutforma
og harmonisk interessefellesskap mellom mennesker – og
mellom menneskeheten og naturen. Dette øko-
fellesskapet, som ville være mer enn en by, ville ikke ha
noen andre begrensninger enn de som bevisst ville bli
utforma gjennom menneskelig kreativitet, fornuft og
økologiske hensyn. Øko-fellesskapet, understøtta av
rasjonell øko-teknologi, ville være en organisk, urban
enhet revitalisert ved hjelp av en ny sensibilitet, og
forsterka av en ny materiell trygghet – en autentisk arena
for harmoniseringa og fullendelsen av menneskehetens
dypeste og mest kreative impulser.

231
Alternativet til denne utviklinga kan kun være den
skrekkelige desintegreringa av det urbane liv til en
tilstand prega av kronisk sosial krig, personlig vold og
byråkratisk mobilisering. Dersom byens arkaiske
hieroglyf var en bymur som to veier skjærer i gjennom,
blir megalopolis’ens symbol hurtig politiskiltet som er
påklistra et gevær. I denne type by vil de sosialt sett
irrasjonelle trekka kreve sin pris i form av at mennesker
splittes fra hverandre inntil det endelige resultatet består i
at naturen tar sin hevn overfor menneskeheten.
Megalopolis’ens begrensninger kan ikke formuleres som
noe mindre enn samfunnets begrensninger som sådan, ja,
som et instrument for hierarki og dominasjon. Overlatt til
sin egen utvikling forespeiler megalopolis’ens
underliggende elementer nedgangen, ikke bare for byen
som sådan, men for mellommenneskelig samkvem. For i
en slik verden blir teknologien – underordna irrasjonelle
krefter – ikke et instrument for harmoni og trygghet, men
for den systematiske plyndringa av den menneskelige ånd
og naturens verden.

Fotnoter:
1
Frank Fisher: ”Where City Planning Stands Today”,
Commentary (Januar, 1954), s. 75.

232
2
Lewis Mumford: The City in History (Harcourt Brace
Jovanocich, 1961), s. 163.
3
Sitert av Mumford, ibid.
4
Aristoteles: “Politica”, i The Basic Work of Aristotle
(Random House, New York, 1941), s. 1284.
5
Paul D. Spreiregen: Urban Design; The Architecture of
Towns and Cities (McGraw-Hill Book Co., New York,
1965), s. 3.
6
Mumford: The City in History, s. 297.
7
Ibid., s. 277.
8
Ibid., s. 306.
9
Ibid.
10
Leonardo Benevolo: The Origins of Town Planning
(M. I. T. Press, Cambridge, Mass., 1971), s. xi.
11
E. A. Gutkind: The Twilight of Cities (The Free Press,
New York, 1962), s. 7.
12
Ibid., s. 5.
13
Kevin Lynch og Lloyd Rodwin: “A World of Cities”, i
The Future Metropolis, redigert av Lloyd Rodwin
(George Braziller, New York, 1961), s. 9.
14
Aristoteles: “Politica”, s. 1161.

233
15
Alexander Tzonis: Towards a Non-Oppressive
Environment (i Press, Boston, 1972), s- 19-20.
16
Spreiregen: Urban Design, s. 1.
17
Tzonis: Towards a Non-Oppressive Environment, s.
49.
18
Ibid., s. 66.
19
Ibid., s. 37.
20
Ibid., s. 91.
21
Mel Scott: American City Planning (University of
California Press, Berkeley, 1971), s. 1.
22
Robert Owen: “Report to the County of Lanark”, i A
New View of Society and Other Writings (Everyman
Editions, London, 1927), s. 274-276.
23
Charles Fourier: Selections (S. Sonnenschein & Co.,
London, 1901), s. 138.
24
Engels’ essensielle argument er etter mitt syn vel verdt
å repetere:

”Boligspørsmålet kan først bli løst når samfunnet har blitt

tilstrekkelig omforma til at man kan begynne å avskaffe
kontrasten mellom by og land, som har blitt ført ut i det
ekstreme av dagens kapitalistiske samfunn. Langt fra å
være i stand til å avskaffe denne antitesen er det

234
kapitalistiske samfunn tvert i mot tvunget til å intensivere
den for hver dag som går. De første moderne utopiske
sosialistene, Owen og Fourier, så derimot dette på en helt
korrekt måte. I deres modellstrukturer eksisterer ikke
lenger kontrasten mellom by og land.

Det å ønske å løse boligspørsmålet samtidig som man vil

opprettholde de moderne storbyene, er en absurditet. De
moderne storbyene vil imidlertid først bli avskaffa
gjennom avskaffelsen av den kapitalistiske
produksjonsmåten, og når dette først har kommet i gang
vil det dreie seg om helt andre stridsspørsmål enn å
skaffe hver enkelt arbeider hans egne lille hus.” Sitat
Friedrich Engels: The Housing Question (Progressive
Publishers, Moskva, 1970), s. 49.

Uheldigvis må mange ”marxister” fremdeles bli minna på

at disse synspunktene blei uttrykt av en av ”den
vitenskapelige sosialismens stiftere”, og blei understreka
ytterligere da de blei gjentatt i Engels’ senere verk, Anti-
Dühring.
25
Benevolo: Origins of Town Planning, s. xii-xiii.
26
Fisher: “Where City Planning Stands Today”, s. 76.
27
Ebenezer Howard: Garden Cities of Tomorrow (M. I.
T. Press, Cambridge, 1965), s. 51.
28
Ibid., s 150.

235
29
Fisher: “Where City Planning Stands Today”, s. 82.
30
Murray Bookchin: Post-Scarcity Anarchism (Ramparts
Press, San Fransisco, 1971), s. 25.
31
“Blueprint for a Communal Environment”, i Theodore
Rozak (red.): Sources (Harper & Row, New York, 1972),
s. 393.
32
Ibid., s. 394.
33
Ibid., s. 395.
34
Ibid., s. 399-400.
35
Ibid., s. 411-12.
36
Ibid., s. 405.

236
 Kapittel V

Teser om frihetlig kommunalisme

Historisk sett har radikal sosial teori og praksis fokusert

på to arenaer for menneskelig samfunnsaktivitet:
Arbeidsplassen og lokalsamfunnet. Med utgangspunkt i
framveksten av nasjonalstaten og med Den industrielle
revolusjon, har økonomien oppnådd en framherskende
posisjon over lokalsamfunnet – ikke bare innen
kapitalistisk ideologi, men også innen de ulike formene
for sosialisme – så vel frihetlige som autoritære – som
vokste fram tidlig på 1800-tallet. Dreininga fra en etisk
vektlegging av sosialismen til en økonomisk sådan, er et
problem av vidtrekkende proporsjoner som har blitt
diskutert i vide kretser. Det som er relevant for det
umiddelbare stridsspørsmålet som vi står overfor, er at de
ulike formene for sosialisme som sådan tidlig erverva
urovekkende bourgeoisegenskaper – en utvikling som
avdekkes på det mest markante vis gjennom den
marxistiske visjonen om å oppnå menneskelig frigjøring
ved å dominere naturen; et historisk prosjekt som blir
formoda å ha innebåret ”dominasjon mennesker i
mellom” – den marxistiske og borgerlige rasjonaliseringa
av klassesamfunnets framvekst som en ”forutsetning” for
menneskelig frigjøring.

237
Uheldigvis bidro ikke sosialismens frihetlige fløy – den
anarkistiske – til å fremme etikkens forrang framfor
økonomien på noen som helst konsekvent måte. (Kanskje
med unntak av Pierre Joseph Proudhons skriverier om
eiendom og konføderalisme, samt Peter A. Kropotkins
verker, Mutual Aid; A Factor of Evolution og Ethics; Its
Origin and Development. O.a.) Det er kanskje forståelig
nok, sett i lys av framveksten av fabrikksystemet – den
kapitalistiske utbyttingas locus classicus, og dannelsen av
industriproletariatet som ”bæreren” av det nye
samfunnet. All dens moralske glød til tross markerte den
syndikalistiske tilpasninga til industrisamfunnet, og dens
bilde av den frihetlige fagforeninga som infrastrukturen i
en frigjort verden, en urovekkende fokusforflytning fra
lokalsamfunnsorientering til industrialisme – fra
fellesskapsverdier til fabrikkverdier.1 Visse verker som
oppnådde en nærmest lovsangliknende hellighet innen
syndikalismen, skulle komme til å opphøye betydningen
av fabrikken og – mer generelt – arbeidsplassen innen
radikal teori, for ikke å snakke om ”proletariatets”
messianske rolle. Denne analysens begrensninger trengs
ikke å bli undersøkt her. De syntes overflatisk sett å bli
underbygd av begivenhetene i forbindelse med Den
første verdenskrig og 1930-åra. I dag er situasjonen
annerledes; og det faktum at vi kan kritisere dem på en
sofistikert måte i dag, på bakgrunn av et tilbakeblikk
flere tiår seinere, gir oss knapt nok noen rett til på noen

238
som helst nedlatende måte å avfeie den proletære
sosialismen for dens mangel på framsyn.

Men poenget må legges fram: Fabrikken, og i en videre

historisk kontekst arbeidsplassen, har faktisk vært den
primære arenaen, ikke bare for utbytting, men også for
hierarki – dette sammen med den patriarkalske familien.
Den har ikke tjent til å ”disiplinere”, ”forene” og
”organisere” proletariatet med sikte på revolusjonær
forandring, men til å skolere det i underordningas,
lydighetens og det åndsforlatte slitets vaner. I likhet med
alle undertrykte sektorer i samfunnet våkner proletariatet
til liv når det kvitter seg med sine industrielle vaner i
lokalsamfunnslivets frie og spontane aktivitet – den
levende prosessen som gir mening til ordet ”fellesskap”.
Her kvitter arbeiderne seg med sin strengt klassebaserte
karakter, sin status som borgerskapets sidestykke, og
avdekker sin menneskelige natur. Det anarkiske idealet
om desentraliserte, statsløse, kollektivt styrte og direkte
demokratiske fellesskap – om konfødererte kommuner
eller ”kollektiver” – gir nærmest intuitivt og, i de beste
verkene til Proudhon og Kropotkin, bevisst uttrykk for
den frihetlige kommunalismens rolle som rammeverket
for et frihetlig samfunn – rotfesta i den ikke-hierarkiske
etikken basert på enhet gjennom mangfold, egendannelse
og sjølstyre, komplementaritet og innbyrdes hjelp.

Kommunen, som bykommune eller by, må trekkes fram

fra dens reint funksjonelle rolle som en økonomisk sfære,

239
hvor mennesker erverver muligheten til å utøve andre
oppgaver enn de jordbruksmessige, eller som det
”imploderte sentrum” (for å bruke Lewis Mumfords
uttrykk) med forhøya samkvem og nærhet, for å belyse
dens historiske funksjon i å omforme stammeprega folk
forent gjennom blodsbånd og sedvane, til en politisk
organisering av medborgere forent gjennom etiske
verdier basert på fornuft.

Denne omfattende omformende funksjonen brakte den

”fremmede”, eller ”outsideren”, inn i et felles bånd til de
tradisjonelle genoi, og skapte en ny sfære av gjensidige
forbindelser; en sfære bestående av polis-sonomos –
bokstavelig talt en polis’ eller bys styre. Det er dette
sammenfallet mellom nomos og polis som det forkorta
ordet ”politikk” er utleda fra – en term som har blitt
denaturert til rein statsmannskunst, akkurat slik som
ordet polis på villedende vis har blitt oversatt med ”stat”.
Disse skillelinjene er ikke etymologiske spissfindigheter.
De avspeiler en svært så reell degradering av begreper,
som hvert enkelt er av en enorm betydning i seg sjøl, for
å passe inn i ideologiske målsettinger. Anti-autoritære
mennesker føler seg frastøtt av degraderinga av termen
”samfunn” til ”stat”, og med god grunn. Staten, slik vi
kjenner den, er en distinkt forordning tilhørende
herskende klasser, ja, et profesjonalisert monopol på
voldsbruk som sikrer underordning og utbytting
mennesker i mellom. Antropologi og sosialteori har vist
hvordan den sakte men sikkert begynte å framtre fra den
240
breiere bakgrunnen prega av hierarkiske forbindelser,
dens varierende former og utviklingsgrader, dens fulle
konturer i den moderne nasjonalstaten, og muligvis dens
framtidige, mest komplette form i den totalitære staten.
På samme vis vet anti-autoritære at familien,
arbeidsplassen, kulturelle former for samhandling i den
fulleste antropologiske betydningen av ordet ”kulturell”,
personlige gjensidige forbindelser, og livets private sfære
generelt sett, er unikt sosiale og iboende sett skjelnbare
fra de statsbaserte. Det at det sosiale og det statsbaserte
kan vikles inn i hverandre slik som arkaiske despotier var
eksempler på den patriarkalske formen for oikos skrevet
med store bokstaver, og slik som den moderne totalitære
statens absorpsjon av det sosiale avspeiler den utvida
betydningen av ordet ”byråkrati” (de psykoterapeutiske
og utdanningsmessige domener så vel som de tradisjonelt
administrative), representerer vitnesbyrd om de
ureinhetene som eksisterer i alle samfunnsmessige
organisasjonsmåter.

I varierende utviklingsgrader åpner framveksten av byen

for oss, ikke bare det nye domenet for en universell
humanitas til forskjell fra det sneversynte folk, ja, for det
frie urbane rommet for en innovativ borgeraktivitet til
forskjell fra tradisjonsbundne, biosentriske
gemeinschaften; den åpner også for oss en sfære
bestående av polis-sonomos, det vil si, polis’ens styre i
regi av en politisk organisasjon bestående av frie
medborgere – kort sagt for politikk til forskjell fra det
241
strengt sosiale og statsbaserte. Historia tilbyr oss ikke
noen ”rein” kategori for den politiske sfære i større grad
enn den tilbyr oss noe bilde utover gjeng- og
landsbynivået hva angår ikke-hierarkiske sosiale
relasjoner – og, inntil nylig, av reint statsbaserte
institusjoner. ”Reinhet” er et ord som kun kan
introduseres i sosialteori på bekostning av enhver kontakt
med virkeligheten, slik vi har kjent den historisk sett.
Men det eksisterer tilnærminger til en politikk, av en
gjennomgripende borgerorientert karakter, som verken
primært er sosiale eller statsbaserte; for eksempel det
athenske demokratiet, New England ”town meetings”, og
den parisiske kommunen i 1793. Temmelig permanente i
enkelte tilfeller og flyktige i andre, og riktignok i stor
grad besudla av så mange av de undertrykkende trekka
som prega alle de samfunnsmessige relasjonene i de
tidsaldrene de eksisterte i, kan de allikevel bli samla i
sine små fragmenter og store biter til å gi et bilde av et
politisk domene som verken er parlamentarisk eller
byråkratisk, sentralisert eller profesjonalisert, sosialt eller
statsbasert, men som snarere er borgerbasert i sin
anerkjennelse av byens rolle i å omforme et folk eller en
monadebasert sammenhopning av individer til
medborgere basert på etiske og rasjonelle
sammenslutningsmåter.

Det å definere det sosiale, politiske og statsbaserte i deres

spesifikke karakter, og betrakte byen i lys av dens
historiske evolusjon som den arenaen der det politiske
242
vokser fram adskilt fra det sosiale og statsbaserte, åpner
opp utforskingsområder hvis programmatiske betydning
er enorm. Den moderne tidsalderen blir ”borgermessig”
sett definert gjennom urbanisering – en ondarta
pervertering av byutvikling som truer med å sluke både
by og land, og med å gjøre deres historiske dialektikk
nærmest uforståelig sett med moderne øyne.
Forvekslinga av urbanisering med byutvikling er like
tåkeleggende i dag som forvekslinga av samfunnet med
staten, kollektivisering med nasjonalisering, eller politikk
med parlamentarisme, for den saks skyld. I henhold til
den romerske språkbruken var urbs byens fysiske fakta --
dens bygninger, torg og gater – til forskjell fra civitas,
som utgjorde foreninga av medborgerne eller deres
politiske organisering. Det at de to orda ikke blei
sammenblanda før seint i imperietida, da sjølve begrepet
om ”medborgerskap” hadde mista sin betydning, ja,
faktisk blei erstatta av det romerske imperiets
kasteorienterte navn og subjekter, forteller oss et svært så
treffende og høyst relevant faktum. Gracchi’ene hadde
forsøkt å gjøre urbs til civitas, ja, å gjenskape den
athenske ecclesia på bekostning av det romerske senatet.
De mislyktes, og urbs slukte civitas i form av imperiet.
En kan se for seg at sjøleierbøndene som utgjorde
ryggraden i republikken kunne ha gjort den om til et
demokrati, men så snart de ”kom ned fra de sju høyder”,
som Roma var tufta på, blei de ”små” – for å bruke
Heines ord. ”Ideen om Roma” som en etisk arv blei

243
svekka direkte proporsjonalt med byens vekst. Dermed
blei det slik at ”jo større Roma vokste seg, desto mer blei
ideen utvanna; individet mista seg sjøl i den; de store
mennene som forblir eminente blir holdt oppe av denne
ideen; og det gjør de små mennenes litenhet enda mer
påtakelig.”

Det finnes en leksjon å lære her om farene ved hierarki

og ”storhet”, men også en intuitiv anelse om skillet
mellom urbanisering og byutvikling, ja, veksten av urbs
på bekostning av civitas Men nok et spørsmål melder
seg: Er civitas eller den politiske organiseringa
meningsfull med mindre den bokstavelig talt, ja,
protoplasmaaktig sett blir legemliggjort? Rousseau
minner oss på at ”hus kan se ut som en by, men kun
medborgere gjør den til en virkelighet”. Forstått som en
rein ”velgermasse”, ”valgkrets” eller, for å bruke det
mest degraderte ordet staten har anvendt om dem,
”skattebetalere” – en term som praktisk talt er en
formildende omskriving for ”underordna” – blei
innbyggerne i de ulike urbs til abstraksjoner og dermed
rett og slett ”statens skapninger”, for å anvende
amerikansk juridisk språkbruk når det gjelder en
kommunal enhets legale status i dag. Et folk hvis eneste
”politiske” funksjon er å stemme på representanter, er
ikke noe folk i det hele tatt; det er en ”masse”, ja, en
opphopning av monader. Til forskjell fra det sosiale og
statsbaserte innebærer politikk en omdanning av masser
til rikt artikulerte forsamlinger – dannelsen av et politisk
244
organiseringsmønster i en arena basert på diskusjon,
felles rasjonalitet, frie uttrykksformer, og radikalt
demokratiske måter å fatte beslutninger på.

Prosessen er interaktiv og sjølformende. En ville kunne

velge å si seg enig med Marx i at ”mennesker” former
seg sjøl som produsenter av materielle ting; med Fichte i
at de gjør det som etisk motiverte individer; med
Aristoteles i at de gjør det som innbyggere av en polis;
med Bakunin i at de gjør det som frihetssøkere. Men i
fravær av sjølstyre innen alle disse sfærene av livet – den
økonomiske, etiske, politiske og frihetlige – er den
karakterdannelsen som omformer ”mennesker” fra
passive objekter til aktive subjekter smertefullt
fraværende. Personlig karakter er like mye en funksjon
av ”styring”, eller mer presist lokalsamfunnsorganisering,
som styring er en funksjon av personlig karakter. Begge
tilhører den dannelsesprosessen som tyskerne kaller
bildung og grekerne kaller paideia. Den borgerbaserte
arenaen – enten som polis, by eller nabolag – er
bokstavelig talte arnestedet for siviliserende mennesker
utover den sosialiseringsprosessen som familien sørger
for. For å sette det på spissen er borgerorientert
”sivilisering” ganske enkelt et annet uttrykk for
politisering og det å gjøre en menneskemasse om til en
veloverveid, rasjonell etisk politisk organisasjonsform.
Det å oppnå dette begrepet om civitas forutsetter at
mennesker kan komme sammen som noe mer enn
isolerte monader, diskutere direkte gjennom
245
uttrykksmåter som går ”hinsides ord”, resonnere på en
direkte, ansikt-til-ansikt-basert måte, og nå fram på
fredelig vis til felles synspunkter som gjør det mulig å
fatte beslutninger, og sette disse ut i live i samsvar med
demokratiske prinsipper. Ved å danne og fungere i slike
forsamlinger former medborgere også seg sjøl, for
politikk er ingenting dersom den ikke er
utdanningsorientert og dersom dens innovative åpenhet
ikke fremmer karakterdannelse.

Bykommunen er således ikke bare et ”sted” der man

lever; en ”investering” i et hjem med sanitære,
helsemessige tjenester og trygghetstjenester, en jobb, et
bibliotek og kulturelle bekvemmeligheter. Historisk sett
forma byutviklinga menneskehetens omfattende
overgang fra stammemessige til borgerorienterte
levemåter, som var like revolusjonerende som
overgangen fra jeger og sankerkulturer til matkultivering
og fra matkultivering til fabrikkproduksjon. Til tross for
statens absorberende makt – et seinere utviklingstrekk –
til å smelte borgeraktivitet sammen med nasjonalisme og
politikk med statsmannskunst, var ikke den ”urbane
revolusjon”, som V. Gordon Childe skulle komme til å
kalle den, noe mindre omfattende enn
jordbruksrevolusjonen og Den industrielle revolusjon. I
likhet med alle sine forløpere bærer dessuten
nasjonalstaten fremdeles sin fortid med seg, og den har
heller ikke fordøyd den fullt ut. Urbanisering kan godt
komme til å fullende det de romerske keiserne, de
246
eneveldige monarkiene og de ”borgerlige” republikkene
mislyktes i å gjøre – nemlig å utslette endog den urbane
revolusjonens arv – men dette har enn så lenge ikke blitt
fullbrakt.

Før vi skal gå over til de revolusjonære implikasjonene i

en frihetlig kommunalistisk tilnærmelsesmåte og den
frihetlige politikken den frambringer, er det nødvendig å
ta for oss enda et teoretisk problem: Politikkutforming, til
forskjell fra rein administrasjon. På det området har
Marx, i sin analyse av Pariserkommunen av 1871, gjort
den radikale sosiale teorien en betydelig bjørnetjeneste.
Kommunens kombinasjon av delegert politikkutforming
med utøvelsen av denne politikken i regi av dens egne
administratorer – et trekk ved Kommunen som Marx
hylla – utgjør en hovedsvikt ved dens organisasjonsmåte.
Rousseau hadde helt rett i at folkelig makt ikke kan bli
delegert uten å bli ødelagt. Man har enten en fullt ut
myndiggjort folkeforsamling, eller så tilhører makta
staten. Den delegerte maktas mangelfullhet besudla
fullstendig rådsforsamlingssystemet (sovjetene, Rate),
Kommunen av 1871, og sjølsagt republikanske systemer
generelt sett, enten det er snakk om kommunale eller
nasjonale sådanne. Ordet ”representasjonsdemokrati” er
en sjølmotsigelse. Et folk kan ikke ta del i polissonomos
ved å overlate nomos-forminga, lovgivningen eller
nomothesia til surrogatforsamlinger som ekskluderer det
fra den diskusjonen, resonneringa og beslutningstakinga
som gir politikken hele dens identitet. Like
247
betydningsfullt er det at det ikke kan overlate til
administrasjonen – den reine iverksettelsen av politikken
– makta til å formulere det som må administreres, uten å
legge grunnlaget for staten.

Folkeforsamlingas overordna posisjon som utformer av

politikken i forhold den til enhver administrativ instans,
er den eneste garantien, i den grad en slik finnes, for at
politikk skal råde i stedet for statsmannskunst. Denne
plettfrie graden av overherredømme er desto mer
avgjørende i et samfunn som er vikla inn i et
ekspertvelde og ekspertisen til de spesialistene som tar
seg av det sosiale maskineriets operasjoner, og problemet
med å opprettholde folkeforsamlingas overordna posisjon
blir bare enda større i løpet av en overgangsperiode fra et
sentralisert samfunn til et desentralisert sådant. Kun
dersom folkeforsamlinger, fra byenes nabolag til
småbyer, opprettholder den mest krevende årvåkenhet og
overoppsyn med hver eneste koordinerende konføderale
forsamling, er et frihetlig demokrati tenkelig. Strukturelt
sett reiser dette stridsspørsmålet ingen problemer.
Fellesskap har i uminnelige tider hvilt på eksperter og
administratorer, uten å miste sin frihet. Ødeleggelsen av
disse fellesskapa har vanligvis foregått i statlig regi, ikke
i regi av det administrative apparatet som sådan.
Prestelige korporasjoner og høvdingmakt har satt sin lit
til ideologi og, i svært betydelig grad, til allmenn naivitet
– ikke primært til rå makt – for å svekke folkemakt og til
syvende og sist eliminere den.
248
Staten har aldri absorbert livets totalitet i fortida – et
faktum som Kropotkin implisitt indikerte i Mutual Aid,
da han beskreiv det rikt sammenvevde borgerorienterte
livet som eksisterte endog i de oligarkiske
middelalderkommunene. Ja, byen har vanligvis vært den
fremste motkrafta til imperier og nasjonalstater fra
antikkens dager og fram til nokså nylig. Augustus og
hans arvinger gjorde undertrykkelsen av den kommunale
autonomien til en hovedoppgave for den romerske
imperieadministrasjonen, akkurat slik som de eneveldige
monarkene gjorde i reformasjonens tidsalder. Det å ”rive
ned bymurene” var en fasttømra politikk for Ludvig XIII
og Richelieu – en politikk som skulle komme til overflata
igjen seinere, da den Robespierre-dominerte Komiteen
for offentlig sikkerhet skånselløst gikk til det skritt å
innskrenke den parisiske kommunens makt i 1793-94.
Den ”urbane revolusjonen” har i virkeligheten hjemsøkt
staten som en ukuelig dual makt – en potensiell
utfordring mot sentralisert makt opp gjennom mye av
historia. Dette spenningsforholdet eksisterer den dag i
dag, slik som konfliktene mellom den sentraliserte staten
og bykommunen i Amerika og England vitner om. Her, i
individets mest umiddelbare omgivelser –
lokalsamfunnet, nabolaget, byen, eller landsbyen – hvor
det private liv langsomt faser over i det offentlige liv,
eksisterer den autentiske lokaliteten hvor man kan
fungere på et grunnleggende nivå, i den grad
urbaniseringa ikke har ødelagt den fullstendig. Når

249
urbaniseringa vil ha utsletta bylivet i en så fullstendig
grad at byen ikke lenger har sin egen identitet, kultur og
rom for samhandling, vil demokratiets grunnvoll –
uansett hvordan ordet ’demokrati’ defineres – ha
forsvunnet, og spørsmålet om revolusjonære former vil
være et abstrakt skyggespill.

Når det er sagt er intet radikalt ståsted basert på frihetlige

former og deres muligheter meningsfulle i fravær av den
radikale bevisstheten som vil gi disse formene innhold og
en anelse om retning. Det kan ikke herske noen tvil om
det faktum at alle demokratiske og frihetige former kan
bli snudd mot oppnåelsen av frihet, dersom de blir
betrakta på en skjematisk måte – som abstrakte
målsettinger som mangler den ideologiske substansen og
organiske legemliggjøringa som enhver form henter sin
frigjørende mening fra. Det ville dessuten være naivt å
tro at slike former som nabolaget, byen og folkelige
kommunale forsamlinger kunne heve seg til nivået av et
frihetlig offentlig liv eller utgjøre grunnlaget for en
frihetlig politisk organisering uten en høyst bevisst,
velorganisert og programmatisk koherent frihetlig
bevegelse. Det ville være like naivt å tro at en slik
frihetlig bevegelse skulle kunne oppstå uten den
uunnværlige radikale intelligentsiaen hvis medium er
dens egne intenst pulserende fellesskapsliv (man blir her
minna på opplysningstidas franske intelligentsia og
tradisjonen den etablerte i Paris’ boligkvartaler og kafeer)
– ikke det utvalget av anemiske intellektuelle som fyller
250
opp det vestlige samfunns akademier og institutter.2 Med
mindre anarkister utvikler dette svinnende sjiktet av
tenkere som lever et vitalt liv blant allmennheten i en
søkende kommunikasjon med sitt sosiale miljø, vil de stå
overfor den svært så reelle faren for å gjøre ideer om til
dogmer, og bli sjølrettferdige surrogater for de en gang
levende bevegelsene og folka som tilhører en annen
tidsalder.

Det er utvilsomt et faktum at man kan leke på en

lettsindig måte med ord som ”lokalsamfunn”,
”fellesskap”, ”folkeforsamlinger” og ”direkte
demokrati”, og overse de klassebaserte, etniske og
kjønnsrelaterte forskjellene som har gjort ord som
”folket” til meningsløse og endog tåkeleggende
abstraksjoner. Seksjonsforsamlingene i 1793 blei ikke
bare tvunget ut i konflikt med den mer bourgeois
parisiske kommunen og nasjonalkonventet; de utgjorde
sine egne slagmarker mellom eiendomsbesittende og
eiendomsløse samfunnssjikt, mellom rojalister og
demokrater, mellom moderate og radikalere. Det å
forankre disse samfunnssjikta utelukkende i økonomiske
interesser, kan være like villedende som å ignorere
klasseforskjeller fullstendig og snakke om ”brorskap”
eller ”frihet” og ”likhet” som om disse orda ofte ikke var
noe mer enn retorikk. Det har imidlertid blitt skrevet nok
til å avmystifisere de store ”borgerlige” revolusjonenes
humanistiske slagord; ja, så mye har blitt gjort for å
redusere dem til reine reflekser av snever bourgeois
251
egeninteresse at vi nå risikerer muligheten for å miste
deres populistiske utopiske dimensjon fullstendig av
syne. Etter alt det som har blitt sagt om de økonomiske
konfliktene som splitta de engelske, amerikanske og
franske revolusjonene, ville framtidig historieskrivning
om disse store dramaene nå tjene oss best dersom de
avdekka borgerskapets frykt for alle revolusjoner, dets
iboende konservatisme og tilbøyelighet til å inngå
kompromisser med den bestående orden. De ville også
tjene oss best dersom de avdekka hvordan de undertrykte
samfunnssjikta i den revolusjonære tidsalderen pressa de
”borgerlige” revolusjonene utover de snevre rammene
som borgerskapet sjøl etablerte, inn i bemerkelsesverdige
legemliggjøringer av politiske prinsipper som
borgerskapet alltid har levd i en ubekvem og mistenksom
tillempning til. De ulike ”rettighetene” som disse
revolusjonene formulerte, blei ikke oppnådd på grunn av
borgerskapet, men på tross av det, nærmere bestemt av
amerikanske sjøleierbønder i 1770-åra og sans culotte’ne
i 1790-åra – og deres framtid blir stadig mer tvilsom i en
i økende grad korporativ og kybernetisk verden.

Men sjølve denne framtida og nylige trender –

teknologiske, samfunnsmessige og kulturelle, som ryster
og truer med å bryte ned den tradisjonelle
klassestrukturen som blei frambrakt av Den industrielle
revolusjon – gir utsikter til at en allmenn interesse kan
vokse fram av de partikulære klasseinteressene som har
blitt skapt gjennom de to siste århundrene. Ordet ”folket”
252
vil svært gjerne kunne vende tilbake til det radikale
vokabularet – ikke som en tilslørende abstraksjon, men
som et høyst meningsfullt uttrykk for i økende grad
rotløse, ustabile og teknologisk sett avdanka
samfunnssjikt som ikke lenger kan bli integrert i et
kybernetisk og høyst mekanisert samfunn. Til de
teknologisk avskjediga samfunnssjikta kan vi tilføye de
eldre og de unge som går en tvilsom framtid i møte, i en
verden som ikke lenger kan definere de rollene som folk
spiller i dens økonomi og kultur. Disse samfunnssjikta
passer ikke lenger elegant inn i en overforenkla inndeling
langs klassekonflikter som radikal teori strukturerte rundt
”lønnsarbeid” og ”kapital”.

”Folket” vil kunne vende tilbake til denne tidsalderen på

enda en måte; nærmere bestemt som en ”allmenn
interesse” som blir danna ut i fra allmennhetens
bekymringer over økologiske, fellesskapsrelaterte,
moralske, kjønnsbaserte og kulturelle stridsspørsmål. Det
ville være uklokt å tone ned den avgjørende rolla som
disse tilsynelatende marginale ”ideologiske”
anliggendene spiller. Som Franz Borkenau understreka
for nesten femti år siden viser det foregående århundrets
historie oss bare så altfor klart at proletariatet kan bli mer
henrykt over nasjonalisme enn over sosialisme, og i
større grad bli ledsaga av en ”patriotisk” interesse enn av
en ”klasseinteresse”, noe enhver som besøker De forente
stater i dag raskt vil lære. Reint bortsett fra den historiske
innflytelsen som slike ideologiske bevegelser som
253
kristendommen og islam har utøvd – bevegelser som
begge to fremdeles avdekker ideologiens makt til å heve
seg over materielle interesser – står vi også overfor
ideologiens makt til å virke i en sosialt progressiv
retning; nærmere bestemt økologiske, feministiske,
etniske, moralske og motkulturelle ideologier, og innen
disse støter man på pasifistiske og utopistiske
anarkistiske komponenter som venter på å bli integrert i
et koherent ståsted. Nye sosiale bevegelser er i alle fall i
ferd med å utvikle seg rundt oss – bevegelser som går på
tvers av tradisjonelle klasselinjer. Ut i fra denne gjæringa
vil en allmenn interesse fremdeles kunne bli forma og bli
større i sin rekkevidde, nyskaping og kreativitet enn
fortidas partikularistiske økonomisk orienterte interesser.
Det er dessuten fra denne gjæringa at et ”folk” kan dukke
opp og finne sin vei i form av folkeforsamlinger og
liknende former; et ”folk” som transcenderer
partikularistiske interesser og gir en forhøya relevans til
en frihetlig kommunalistisk orientering.

På et tidspunkt da Orwells bilde av 1984 helt klart kan bli

overført til ”megalopolis’en” i en høyst sentralisert stat
og et høyst korporativt orientert samfunn, må vi utforske
muligheten for å imøtegå disse statsmessige og sosiale
utviklingslinjene med et tredje domene for menneskelig
praksis: Det politiske domenet skapt av kommunen, en
historisk utvikling innen sjølve Den urbane revolusjon
som ennå ikke har blitt fortært helt og holdent av staten.
Revolusjon tar alltid form av en dual makt;
254
industriforbundet, sovjetet eller rådsforsamlinga, og
Kommunen, som alle sammen setter seg opp mot staten.
Et nøye blikk på historia vil vise at fabrikken, den
borgerlige rasjonaliseringas skapning, aldri har vært
revolusjonens arnested; de mest eksplisitt revolusjonære
arbeiderne (de spanske, russiske, franske og italienske)
har hovedsakelig vært transittklasser, ja, tradisjonelle
agrarsjikt i oppløsning og som blei gjenstand for den
forstyrrende, og i siste instans undergravende, virkninga
av en industriell kultur som i seg sjøl allerede er i ferd
med å bli en tradisjonell sådan. Der hvor arbeiderne rører
på seg i dag er deres kamp faktisk for en stor del av en
defensiv karakter (ironisk nok en kamp for å opprettholde
industrisystemet som ligger an til å bli erstatta av en
kapitalintensiv og i økende grad kybernetisk teknologi),
og som avspeiler de siste krusningene etter en økonomi
som svinner hen.

Også byen er i ferd med å dø – men på en helt annen

måte enn fabrikken. Fabrikken var aldri frihetens
domene. Den var alltid et domene for overlevelse, for
”nødvendighet”, som umyndiggjorde og utarma den
menneskelige verdenen omkring den. Dens framvekst
blei gjenstand for bitter motstand fra håndverkere,
jordbruksfellesskap, og en mer menneskelig skalert og
kommunalt orientert verden. Kun naiviteten hos en Marx
eller Engels som fostra myten om at fabrikken tjener til å
”disiplinere”, ”forene” og ”organisere” proletariatet,
kunne få radikalere, som på sin egen måte blei mystifisert
255
av idealet om en ”vitenskapelig sosialisme”, til å ignorere
dens autoritære og hierarkiske rolle. Det at fabrikken
avløses av økoteknologi, kreativt arbeid og, ja,
kybernetiske anordninger for å dekke menneskelige
behov, er ønskverdigheter for sosialismen i dens
frihetlige og utopiske former, ja, en moralsk forutsetning
for frihet.

Den urbane revolusjon spilte derimot en helt annerledes

rolle. Den skapte essensielt sett ideen om en universell
humanitas og kommunaliseringa av den menneskeheten
langs rasjonelle og etiske linjer. Den fjerna de
begrensningene på menneskelig utvikling som hadde blitt
pålagt av slektskapsbåndet, den folkegruppebaserte
verdenens trangsynthet, og sedvanens kvelende
virkninger. Oppløsninga av genuine bykommuner som
følge av urbanisering ville markere en alvorlig regresjon
innen det samfunnsmessige liv; en ødeleggelse av den
unikt humane dimensjonen ved samkvem, av det
borgerorienterte livet som rettferdiggjør enhver bruk av
ordet ”sivilisasjon”, og allmennhetens politiske
organisering som gir mening og identitet til ordet
”politikk”. Om teori og realitet her kommer i konflikt
med hverandre, har man dekning for å påkalle George
Lukacs’ berømte bemerkning: ”Desto verre for fakta.”
Politikk, som på en så lettvinn måte blir degradert til
”statsmannskunst” av politikere, må bli rehabilitert av
anarkismen slik av den får tilbake sin opprinnelige
mening som en form for borgerdeltakelse og
256
borgeradministrasjon som står i opposisjon mot staten, og
strekker seg utover de grunnleggende aspektene ved
menneskelig samkvem som vi på en passende måte kaller
sosiale.3 Vi må i en svært radikal forstand gå tilbake til
røttene til ordet i polis’en og folkets ubevisste
tilskyndelser i retning av å skape et domene for rasjonelt,
etisk og offentlig samkvem, som i sin tur la grobunn for
idealet om Kommunen og folkeforsamlingene i den
revolusjonære tidsalderen.

Anarkismen har alltid understreka behovet for moralsk

regenerering og for en motkultur (for å bruke dette ordet i
dets beste betydning) mot den rådende kulturen. Herav
følger dens vektlegging av etikk, dens opptatthet av
koherens mellom midler og mål, dens forsvar av
menneskerettigheter så vel som sivile rettigheter,
nærmere bestemt dens engasjement mot undertrykking i
hvert eneste aspekt ved livet. Dets bilde av mot-
insitusjoner har vært mer problematisk. Man ville gjøre
klokt i å huske på at det alltid har vært en kommunalistisk
tendens innen anarkismen – ikke bare en syndikalistisk
og individualistisk sådan. Dessuten har denne
kommunalistiske tendensen alltid hatt en sterk
bykommunal orientering, en som man kan få et bilde av i
verkene til Proudhon og Kropotkin. Det som har mangla
er en grundig undersøkelse av denne orienteringas kjerne;
distinksjonen mellom en diskusjonssfære, en
beslutningsarena, og en institusjonell utvikling som
verken tilhører den sosiale eller den statlige domene. En
257
borgerorientert politikk er ikke iboende sett en
parlamentarisk politikk; ja, dersom vi gjenoppretter den
autentiske historiske betydningen av ordet ”politikk” til
dets rettmessige plass innen det radikale vokabularet, så
minner det oss om den athenske medborgerforsamlinga
og dens mer egalitære arving, folkeforsamlingene i Paris’
seksjoner. Det å strekke seg tilbake mot disse historiske
institusjonene, å berike deres innhold med våre frihetlige
tradisjoner og kritiske analyser, og bringe dem til
overflata i en ideologisk sett forvirra verden, er å la
fortida tjene nåtida på en kreativ og innovativ måte.
Enhver radikal tendens er bebyrda av en viss grad av
intellektuell treghet, og det gjelder den anarkistiske i like
stor grad som den sosialistiske. Tradisjonens trygghet
kan bli så komfortabel at den gjør ende på enhver mulig
innovasjon, sjøl blant anti-autoritære.

Anarkismen er beleira av sine bekymringer vedrørende

parlamentarisme og statsstyre. Dens bekymringer har til
gangs rettferdiggjort seg gjennom historia, men den kan
også føre til en beleiringsmentalitet som ikke er mindre
dogmatisk i sine teorier enn det en valgbasert radikalisme
er korrupt i praksis. Det er like fullt slik at dersom en
frihetlig kommunalisme får form av en organisk politikk,
en politikk som vokser fram av det helt grunnleggende
nivå for menneskelig samkvem til den fullt ut genuint
politiske allmennhet og deltakende former for
medborgerskap, så vil den svært gjerne kunne være den
siste skansen for en sosialisme orientert i retning av
258
desentraliserte folkelige institusjoner. Et hovedtrekk ved
en frihetlig kommunalistisk tilnærmelsesmåte er at den
kan påkalle levde tradisjoner for å legitimere sine krav –
tradisjoner som, om de nå er aldri så fragmentariske og
besudla, fremdeles tilbyr potensialet for den deltakende
politikk som vil kunne utfordre staten. Kommunen ligger
fremdeles begravd i byrådsforsamlingen, allmøtet i byene
ligger begravd i bydelsrådsforsamlingene; konføderale
former for kommunal sammenslutning ligger begravd i
små og større byers regionale nettverk. Det å gjenvinne
en fortid som kan bli omarbeida for å passe overens med
frihetlige målsettinger, er ikke det samme som å være
fanga av fortida; det er å spore opp unikt menneskelige
mål for sammenslutning som har varige kvaliteter i den
menneskelige ånd – behovet for fellesskap som sådan –
og som har vellet fram gjentatte ganger i fortida. De
henger igjen i nåtida som uinnfridde håp som folk finner
inne i seg sjøl til alle tider, og som kommer til historias
overflate i inspirerte øyeblikk av handling og forløsning.

Disse tesene fremmer det synspunkt at en frihetlig

kommunalisme er mulig, og at en ny borgerorientert
politikk er definerbar som en dual makt som kan sette
forsamlingsbaserte og konføderale former opp mot den
sentraliserte staten. Slik ting står nå, i den orwellske
1980-årsverdenen, vil dette dual makt perspektivet svært
gjerne være et av de viktigste, utvilsomt blant mange
andre, som frihetlig orienterte kan ha håp om å utvikle
uten å kompromittere sine anti-autoritære prinsipper.
259
Disse tesene fremmer videre det synspunktet at en
organisk politikk basert på slike radikale deltakende
former for borgerorientert sammenslutning ikke
utelukker anarkisters rett til å endre byers lover slik at de
kan gyldiggjøre eksistensen av direkte demokratiske
institusjoner. Og dersom denne type aktivitet bringer
anarkister inn i bystyreforsamlingene, er det ingen grunn
til at en slik politikk skulle anta en parlamentarisk form,
spesielt ikke dersom den innskrenker seg til det
borgerorienterte nivå og inntar en bevisst stilling mot
staten.4 Det er underlig at så mange anarkister som
omfavner tilstedeværelsen av et ”kollektivisert”
industriforetak, her og der, med betydelig entusiasme til
tross for dets framvekst innafor et gjennomgripende
borgerlig økonomisk rammeverk, kan betrakte en
kommunal politikk som omfatter ”lokalvalg” med noen
som helst form for motvilje, sjøl om en slik politikk er
strukturert rundt nabolagsforsamlinger, utsendinger som
kan kalles tilbake, radikalt demokratiske former for
ansvarlighet, og dypt rotfesta lokalbaserte nettverk.

Sist men ikke minst er det nødvendig å spørre oss om

hvorvidt den frihetlige kommunalismen bare er en
gjenoppliving av den politiske allmennheten i en strengt
politisk forstand, eller omfatter den også det
”økonomiske liv”? Det at et frihetlig kommunalistisk
perspektiv er uforenlig med ”nasjonaliseringa av
økonomien”, som ganske enkelt forsterker
nasjonalstatens juridiske makt med økonomisk makt, er
260
altfor opplagt til at jeg trenger å utdype det nærmere. Ei
heller kan tilhengere av den private eiendomsretten, slik
som tilhengerne av Ayn Rand, tilegne seg ordet
”frihetlig” for å rettferdiggjøre eiendom og et ”fritt
marked”. Marx skal ha kreditt for at han demonstrerte
klart at det ”frie markedet” uunngåelig frambringer det
oligarkiske og monopolistiske korporative markedet med
entreprenørmanipuleringer som på enhver måte er på
høyde med og, i siste instans, konvergerer med
statskontroll.

Men hva med det syndikalistiske idealet om

”kollektiviserte”, sjølstyrte foretak som er koordinert ut i
fra yrker på et nasjonalt plan, og koordinert geografisk i
form av ”kollektiver” på et lokalt plan? Her er den
tradisjonelle sosialistiske kritikken mot en slik form for
økonomisk styring, ikke helt bak mål: Den korporative
eller private kapitalisten kan lett bli erstatta kun i navnet
av en ”kollektiv” kapitalist, ”arbeiderkontrollert” eller ei
– ironisk nok en teknikk som finnes i repertoaret til
industristyreformer som er i ferd med å komme så i
vinden i dag, og som ikke utgjør noen som helst trussel
mot privateiendom og kapitalismen. De spanske
anarkosyndikalistiske kollektivene i 1936-37 var faktisk
fagforeningskontrollerte, og de viste seg å være høyst
sårbare overfor den sentraliseringa og byråkratiseringa
som oppstår innen så mange velmenende kooperativer
generelt sett etter at det har gått en viss tid. Innen midten
av 1937 hadde fagforeningskontroll allerede erstatta
261
arbeiderstyre på fabrikkgulvet, uansett hva CNT-
apologeter måtte ha påstått i motsatt retning. Under
påtrykk fra ”anarkistiske” ministre som Abad de
Santillan i den katalonske regjeringa, begynte de å nærme
seg den nasjonaliserte økonomien som blei fremma av
marxistiske elementer innen den spanske venstresida.
(Jfr. Gerald Brenans The Spanish Labyrinth og Murray
Bookchins The Spanish Anarchists. O. a.)

Den frihetlige kommunalismen tar i betydelig grad

innersvingen på alle disse forestillingene ved å ta til orde
for kommunaliseringa av økonomien – og for at
lokalsamfunnet styrer den som en del av en politikk for
allmennhetens sjølstyre. Mens det syndikalistiske
alternativet omprivatiserer økonomien til ”sjølstyrte”
kollektiver, og åpner vei for at de degenererer til
tradisjonelle former for privateiendom – om den nå blir
”kollektivt” eid eller ei – politiserer den frihetlige
kommunalismen økonomien, og oppløser den i det
borgerorienterte domene. Verken fabrikken eller jorda
framstår som separate interesser innen det kommunale
kollektivet. Ei heller kan arbeidere, bønder, teknikere,
ingeniører, akademikere, og de andre yrkesgruppene
videreføre sine yrkesbaserte identiteter som separate
interesser, som eksisterer løsrevet fra medborgerne for
øvrig i ansikt-til-ansikt forsamlinger. ”Eiendom” blir
integrert i kommunen som et materiale som utgjør en
bestanddel av dens frihetlige institusjonelle rammeverk,
ja, som en del av en større helhet som blir kontrollert av
262
borgerforsamlinger der innbyggerne framstår som
medborgere – ikke som yrkesmessig orienterte
interessegrupper.

Like viktig er det at ”antitesen” mellom by og land, som

er så avgjørende innen radikal teori og sosialhistorie, blir
transcendert i ”township”-liknende strukturer, ja, i en
tradisjonell New England jurisdiksjon der en urban enhet
er kjerna blant sine jordbruksbaserte og landsbyprega
omgivelser – ikke som en urban enhet som står i
opposisjon mot dem.5 Disse ”townships” er i
virkeligheten små regioner innen større sådanne, slik som
fylket og ”bioregionen.”

Forstått slik må kommunaliseringa av økonomien

skjelnes fra ”nasjonalisering” og ”kollektivisering” – der
den førstnevnte fører til byråkratisk og ovenfra-og-ned
kontroll, og den sistnevnte høyst sannsynlig bidrar til
framveksten av en privatisert økonomi i en kollektivisert
form, og til forlengelsen av klasse- og kastebaserte
identiteter. Kommunaliseringa tar i virkeligheten
økonomien tilbake fra en privat eller separat sfære, til en
allmennhetens sfære der økonomisk politikk blir
formulert av hele lokalsamfunnet – nærmere bestemt dets
medborgere i ansikt-til-ansikt relasjoner som arbeider for
å oppnå en allmenn ”interesse” som overstiger separate
og yrkesmessig definerte, spesifikke interesser.
Økonomien opphører å være kun en økonomi i ordets
strenge forstand – enten i form av ”business”,

263
”markedet”, kapitalistiske eller ”arbeiderkontrollerte”
foretak. Det blir en virkelig politisk økonomi; økonomien
til polis’en eller kommunen. I denne forstand blir
økonomien genuint fellesskapsorientert så vel som
politisert. Kommunen, eller mer presist medborgernes
ansikt-til-ansikt forsamlinger, absorberer økonomien som
et aspekt ved allmennhetens anliggender, og renser den
for en identitet som kan bli privatisert til et egennyttig
foretak.

Hva kan forhindre lokalsamfunnet fra å bli en trangsynt

bystat av det slaget som dukka opp i seinmiddelalderen?
Enhver som ser etter ”garanterte” løsninger på
problemstillingene som reises i denne sammenheng, vil
ikke finne dem, bortsett fra de som omfattes av i hvilken
grad bevissthet og etikk kan spille en veiledende rolle
innen menneskelige anliggender. Men dersom vi ser etter
mottendenser så er det et svar som melder seg: Den
viktigste enkeltfaktoren som bidro til framveksten av
seinmiddelalderens bystat var dens lagdeling innenfra –
ikke bare som et resultat av velstandsforskjeller, men
også i form av statusposisjoner som delvis hadde sin
opprinnelse i avstamning, foruten også i yrkesmessige
differensialer. Ja, i den grad byen mista sin anelse om
kollektiv enhet, og splitta opp sine anliggender i private
og offentlige foretak, blei det offentlige liv i seg sjøl
privatisert og segmentert i ”blåneilene”, eller plebeierne
som farga klær – i slike byer som Firenze – og de mer
arrogante håndverkersjikta som produserte kvalitetsvarer.
264
Velstand var også en tungtveiende faktor i en privatisert
økonomi der materielle differensialer kunne ekspandere
og fostre et mangfold av hierarkiske forskjeller.

Kommunaliseringa av økonomien understøtter ikke bare

de yrkesmessige distinksjonene som kunne sette seg opp
mot en offentlig kontrollert økonomi; den understøtter
også at de materielle levnetsmidlene håndteres gjennom
kommunale former for distribusjon. ”Fra enhver i
henhold til hans eller hennes evne, til enhver i henhold til
deres behov”, blir institusjonalisert som en del av
allmennhetens sfære – ikke ideologisk som et kommunalt
credo. Det er ikke bare et mål; det er en måte å fungere
politisk på – en måte som blir strukturelt legemliggjort i
kommunen gjennom dens forsamlinger og instanser.

Dessuten kan intet lokalsamfunn håpe på å oppnå

økonomisk autarki; herav behovet for konføderasjonen
av kommuner – Kommunen av kommuner – som blir
omarbeida så vel økonomisk som politisk sett til et felles
univers bestående av ressurser som allmennheten styrer
over sjøl. Nettopp fordi den er en allmennhetens aktivitet,
degenerer ikke styringa over økonomien til privatiserte
innbyrdes ageringer mellom foretak; den utvikler seg
snarere til konføderaliserte innbyrdes ageringer mellom
kommuner. Det vil si at sjølve elementene i den
samfunnsmessige interaksjonen blir utvida fra reelt eller
potensielt privatiserte komponenter, til virkelige
offentlige komponenter. Konføderasjon blir per

265
definisjon et allmennhetens prosjekt, ikke bare på grunn
av felles behov og ressurser: Dersom det finnes en måte å
unngå framveksten av bystaten på, for ikke å snakke om
egennyttige borgerlige ”kooperativer”, så er det gjennom
en kommunalisering av det politiske liv som er så
komplett at politikken ikke bare omfavner det vi kaller en
allmennhetens sfære, men også de materielle
levnetsmidler.

Byen er ikke sammenfallende med staten. De to har svært

ulike opphav, og har spilt svært forskjellige roller
historisk sett. Det at staten gjennomtrenger hvert eneste
aspekt ved livet i dag – fra familien til fabrikken, fra
fagforeninga til byen – betyr ikke at man på sjølrettferdig
vis kan trekke seg tilbake fra enhver form for organiserte
menneskelige relasjoner, ja, fra ens egen slekt, til en
”himmelsk” sfære av reinhet og abstraksjon – en som
ville gyldiggjøre Adornos beskrivelse av anarkismen som
et ”spøkelse”. Dersom det finnes noen spøkelser som
hjemsøker oss så tar de form av en dogmatisme og
ritualistisk rigiditet som er så ufleksibel at man havner i
en intellektuell rigor mortis tilstand, som har en
tilsvarende karakter som den som fester seg ved et lik
frosset i dødens evighet. Autoritetens makt til å
kommandere individet, fysisk sett, vil dermed ha
oppnådd en erobring som er mer fullendt en de
imperativene som blir frambrakt gjennom rein tvang.
Den vil ha lagt sin hand på sjølve menneskeånden – dens
frihet til å tenke kreativt og til stå i mot ved hjelp av
266
ideer, endog om dens kapasitet til å agere nå enn så lenge
blir blokkert av begivenhetenes gang.

Fotnoter:
1
Et spesielt urovekkende eksempel blir presentert i form
av Abad de Santillan’s El Organismo Economico de la
Revolucion (Barcelona, 1936), oversatt til engelsk under
tittelen After the Revolution, et verk som utøvde en
enorm innflytelse på CNT-FAI.
2
På tross av alle sine mangler og feiltrinn var det denne
intelligentsiaen som utgjorde brodden i ethvert
revolusjonært prosjekt opp gjennom historia – og som
faktisk i bokstavelig forstand prosjekterte sjølve de
ideene om samfunnsendring som folk henta sine sosiale
innsikter fra. Perikles skulle komme til å eksemplifisere
dem i antikken; en John Ball eller en Thomas Munzter i
middelalderen og renessansen; en Denis Diderot i løpet
av opplysningstida; en Emile Zola og Jean Paul-Sartre i
relativt nyere tid. Den akademiske intellektuelle er et
temmelig nytt fenomen; den bokormaktige, isolerte,
incestuøse, og karriereorienterte skapningen som mangler
erfaring og praksis.
3
Før jeg avslutter disse bemerkningene er det verdt å
bemerke at skillet mellom det sosiale og det politiske har
en lang avstamning – en som går tilbake til Aristoteles og

267
som kontinuerlig skulle komme til overflata gjennom den
sosiale teoriens historie, mest nylig i Hannah Arendts
verker. Hva begge tenkerne mangla var en teori om
staten; derav kommer altså fraværet av et tredelt skille i
deres verker.
4
Det ville være å håpe at ikke Paul Brousse’s gjenferd
blir påkalt mot denne tesen. Brousse brukte den frihetlige
kommunalismen i Kommunen, som var så dypt inngrodd
i det parisiske folket i hans samtid, mot den
kommunalistiske tradisjon som sådan – det vil si, for så å
praktisere en reint borgerlig form for parlamentarisme –
ikke for å bringe Paris og franske kommuner i opposisjon
mot den sentraliserte staten, slik som Kommunen av
1783 forsøkte å gjøre. Det fantes ingenting organisk ved
hans synspunkter på kommunalismen, og intet
revolusjonært ved hans intensjoner. Enhver har brukt
bildet av Kommunen til ulike formål; Marx for å forankre
sin teori om ”proletariatets diktatur” i dets historiske
forløper; Lenin for å legitimere en totalt jakobinsk
”politikk”; og anarkister – mer avgjørende – i favør av
kommunalismen.
5
Se Lewis Mumfords utmerkede drøfting av New
England ”townships” i The City in History (Harcourt,
Brace & World, New York, 1961). Mumford behandler
dessverre disse “townships” som forgangne fenomener.
Min interesse for emnet stammer fra mange års studier i
min egen amerikanske delstat, Vermont, hvor

268
integreringa mellom by og land – til tross for mange
forandringer -- fremdeles er institusjonalisert territorialt
og lovmessig sett rundt ”town meetings”. Sjøl om denne
politiske formen er i ferd med å svinne hen i store deler
av New England i dag, er dens gjennomførbarhet og
verdi et spørsmål om historiske dokumenter, snarere enn
om teoretisk spekulasjon. (Jfr. intervju med Murray
Bookchin i avisa Klassekampen, 2. oktober, 1994. O. a.).

269
270