Det er alltid noget med nogen andre nr jeg fler meg drlig. Gr det an stenge av dette.

Jeg tror
systematikk er det eneste middelet. dyrke literatur og musikk tror jeg er det som virker best. Dette
med viljen er jeg ogs i tvil om. Men noget jeg m huske er: Verden er aldri drlig i seg selv, ikke
fr, ikke nu. Det er angsten som gjr verden drlig. Og angsten finnes ikke i "verden". Angsten
finnes i mennesker, og dette i den grad de ikke tilslutter seg, har begrep om, verden. Angsten kan
logisk nok ikke vre verden. Som jeg sa fr trenger angsten et hode av tro. Ren angst, hvis noget
slikt kan tenkes, er ikke angst. Det er blandingen av tro og angst som gjr angsten til angst.
Middelet er her ikke tro, da dette i seg selv er en angst. Tro og angst er samme ting, det er tke og
forstyrrelse, men med motsatt fortegn. Slik er tro enda mer fiendtlig i forhold til bevissteheten enn
angst. Det at folk "tror" i dag, fremkaller hos den bevisste, den som nsker bevare et rent og
uforferdet sinn, angst. Jeg tror dette, og da som ledd i de kognitive teorier, er meget av rsaken til
min "angst". Tro er som positivitet, det er hentet fra intet, og det er ikke underlagt system, alts er
det skrotet i den troendes, den positives sinn. Og jo mer lavtstende et menneske er, des mer fri
adgang har det i dag til denne opphenting og presentasjon av skrot. Bare det har et grin klistret p
skallen: For det har jo menneskeverd!
Jeg kommer stadig tilbake til det samme, og det som er ubehagelig skrive er nyttig skrive, til en
viss grad. Iallefall er ikke det som er behagelig skrive det nyttige, det blir jo ogs det strste
ubehag! Mennesker verden rundt flge lysten. Verden, og heller ikke de blir bedre av det. Smerten
kjenner ogs menneskene p. Smerten, som tidligere ble sett p som ndvendig for foredling, og i
seg selv et tegn p bevissthet og superioritet, er i dag den strste skam. Dette er bare et tegn p hvor
skjrt de hele er. S snart en ytrer den negativ -dvs, sann- bemerkning, truer det hele med rase
sammen. Mennesker som er negative, dvs har forhold til sannheten, blir schizofrene og terrorister.
Men det er noget med sannheten, som jeg br bemerke: I den grad et menneske skaper, lyver det.
Og all sannhet er skapt, alts er all sannhet i bunden lgn. Det er bare kristne og moralske som
opperer med en dogmatisk sannhet, som snakker om Sannheten. Men en god peilepinn er at sant er
det som er nyttig. S vil da den sjeggete sosialist sprre: Nyttig for hvem? Da m man si, de f, de
mange, eller ALLE. Eller man kan si: Livet. Det gr ogs an si: Lysten, den gode flelse. Eller, at
flest mulig skal ha det best mulig. Og nevner man livet og lysten, vil sosialisten straks si: Liv og
lyst kan ikke forenes. Men dette er min tanke, at liv og lyst er det samme. Men igjen vil sosialisten
si: Liv og lyst for hvem? Hvis jeg da anfrer hva som er ndvendig for Livets overlevelse: Han vil
da si: Det er din mening. Slik kommer man ingen vei. Det er derfor jeg har tenkt at dette m styres
fra oven. Men ikke uten det ndvendige undergravende og systematiserende arbeid. Og ikke uten
mot og individualitet, dvs hevethet. P samme mte som dette m bli allment, m det bli sentralt, og
en original, helt helt original, person m st i spissen.