Anarkismen før og nå

Av Murray Bookchin

Det er en overhengende fare for å betrakte anarkismen på en overforenkla måte, slik som vi
betrakter de fleste radikale «ismer» i dag – som en fastfrossen bygning av teori og praksis – som så
ofte reduserer sosialisme til Marx’ og Engels’ verker og til fortolkerne av disse verkene. Jeg ønsker
ikke å ignorere den generelle betydningen av ordet sosialisme, men det har vært mange former for
sosialisme og de spenner fra den utopiske til den leninistiske, og fra den etiske til den
«vitenskapelige.» Jeg ønsker ganske enkelt å hevde en liknende påstand i anarkismens tilfelle: Det
har vært mange former for anarkisme, nærmere bestemt anarkosyndikalisme, anarko-
individualisme, anarko-kollektivisme, anarko-kommunisme og, komisk nok, anarko-bolsjevisme –
dersom jeg har forstått tendenser innen den spanske anarkistbevegelsens historie riktig. Ja,
anarkistiske teorier og bevegelser har sannelig vært bebyrda av alle de indre konfliktene som vi
støter på blant sosialister.

Ikke bare omfatter anarkismen et vidt spekter av teorier og bevegelser, men den har også et svært
rikt historisk opphav, noe jeg ikke kan få understreka sterkt nok, og de ulike formene for anarkisme
har sine røtter i særprega historiske så vel som sosiale kontekster. Anarkismen har faktisk i større
grad enn noen andre radikale bevegelser som vi kjenner til, vanligvis antatt formen av en
folkebevegelse, til forskjell fra de partiliknende organisasjonene som vi forbinder med venstresida i
disse dager. Ikke bare anarkismens vitalitet, men også dens teoretiske former, ja, sannelig hele dens
raison d’être1 stammer fra dens kapasitet til å uttrykke folks higener etter å skape sine egne
egalitære – eller i det minste sjøladministrerte – samfunnsstrukturer, ja, sine egne former for
mellommenneskelig samkvem der de kan utøve kontroll over sine egne liv. Anarkismen har ofte
vært et folkeslags eller et folks sosiale ståsted i breiest mulig betydning, på samme måte som
folkevisa utgjør et folks emosjonelle, estetiske og åndelige uttrykk.

Anarkismen har historisk sett kommet til uttrykk i varierende grad blant ikke-autoritære klaner,
stammer og stammeforbund; i den athenske polis’ens demokratiske institusjoner; i kommuner i den
tidlige Middelalderen; i de radikale puritanernes forsamlinger under Den engelske revolusjon (i
1640-åra, og som ikke må forveksles med den såkalte «Glorious Revolution» i 1688. O. a.); i de
demokratiske «town meetings» som spredde seg fra Boston til Charleston etter 1760; i
folkeforsamlingene i Paris’ seksjoner2 i 1793 og under Pariserkommunnen i 1871; i sovjetene i 1905
og 1917, og i de anarkistiske pueblos’ene, barrios’ene og de arbeiderkontrollerte foretaka under
Den spanske revolusjon i 1936 – kort sagt i de formene for sjølstyre som menneskeheten har
frambrakt – både tidligere og mer nylig – som institusjonelt sett har brakt folk inn i ansikt-til-ansikt-
forbindelser basert på direkte demokrati, sjøladministrering, aktivt medborgerskap og personlig
deltakelse.3

Det er innen denne stimulerende allmennhetens sfære at det anarkistiske prinsippet om direkte
aksjon har blitt virkeliggjort. Direkte aksjon kan faktisk bety noe mer enn det å okkupere et
kjernekraftverk eller å blokkere en våpenfabrikk; det kan også bety mindre dramatiske, ofte
hverdagslige og til og med langtekkelige, men høyst viktige former for sjølstyre som krever
tålmodighet, forpliktelse til demokratiske framgangsmåter, lange diskusjoner, og en anstendig
respekt for andres meninger innen ens lokalsamfunn.

Dette institusjonelle rammeverket og denne sensibiliteten som tar sitt utgangspunkt i allmennheten,
er anarkismens autentiske miljø, ja, sannelig dens protoplasma. De fenomenene som blir forventa å
oppstå fra aktiviteten innen dette protoplasmaet, omfatter former for sjølreflekterende rasjonalitet
som gir handlinger sammenheng og mening. Etter min oppfatning fremma Winstanley fra Diggers-
bevegelsen, enragés’en Varlet, håndverkeren Proudhon, og de russiske intellektuelle Bakunin og
Kropotkin – på ulike bevissthetsnivåer – forskjellige, men klart definerbare faser av
menneskehetens evolusjon i retning av stadig breiere forestillinger om frihet. En kan knytte disse
individene – og ideene som de fremma – nært sammen med de faktiske sosiale formene som de ga
ideologisk sammenheng til. En kan således med rette forbinde Winstanleys ideer med den
jordbruksorienterte anarkismen i lokalsamfunn bestående av sjøleierbønder i det syttende århundres
England; Varlets med den urbane nabolagsanarkismen i de revolusjonære seksjonene eller lokale
folkeforsamlingene som blei fostra av enragés-bevegelsen i Paris i 1793; Proudhons med den
håndverksbaserte anarkismen til det før-industrielle Frankrikes håndverkere; Bakunins med den
kollektivistiske bevegelsen innen bondelandsbyer i Russland og Spania; Pelloutiers med de
syndikalistiske tendensene blant det franske industriproletariatet rundt århundreskiftet (1900. O. a.);
og, kanskje den mest framsynte, Kropotkins med kommunistiske forestillinger om fordeling i vår
egen tidsalder – forestillinger som har å gjøre med de økologiske, desentralistiske, teknologiske og
urbane stridsspørsmåla som har kommet i forgrunnen av det sosiale liv i våre dager.

De anti-statlige og anti-parlamentariske oppfatningene til disse anarkistiske tenkerne bør ikke

tilsløre det positive innholdet i deres oppfatninger. De tok avstand fra den marxistiske forestillingen
om at menneskelig «sosialisering» når sin mest avanserte historiske form, heva over alle tidligere
sådanne, med bourgeoisi-samfunnet – avansert i den forstand at den blir antatt å frata
menneskeheten alle de «biososiale» utrustningene som den har beholdt fra sin evolusjon som
dyerart.2 Som jeg har hevda annetsteds (I «On Neo-Marxism, Bureaucracy, and the Body Politic» i
Toward an Ecological Society), kan samfunneet aldri befri seg sjøl fra sitt naturlige opphav, aller
minst når det gjelder forbindelsen mellom individer. Det virkelige stridsspørsmålet her, dersom man
skal lære noe av våre økologiske problemer, dreier seg om karakteren til den naturens verden som
samfunnet ser på seg sjøl som rotfesta i – om den nå er organisk (slik som tilfellet var i mange før-
kapitalistiske samfunn) eller uorganisk (slik som tilfellet er i dagens markedssamfunn). Klaner,
stammer, polis’en, middelalderkommunen, de parisiske seksjonene i 1793, Pariserkommunen i
1871, og helt klart tidligere tiders landsbyer og desentraliserte byer, var rotfesta i kvalitative
biososiale former for innbyrdes samkvem. Markedssamfunnet, med dets atomisering, konkurranse,
tingliggjøring av individet og hans eller hennes arbeidskraft, og – i nyere tid – dets økonomifisering
av så godt som hvert eneste aspekt ved dets aktiviteter – alt dette fornekter ikke bare liv i biologisk
og organisk forstand, men reduserer det til dets molekylære komponenter i fysisk og uorganisk
forstand. Sjøl om bourgeoisi-samfunnet ikke kan oppnå sitt krav om å «dominere» naturen, gjør det
både samfunnet og naturen stadig mer uorganisk og mineralisert, ved bokstavelig talt å
avsosialisere samfunnet. Byråkratiet koloniserer menneskehetens sosiale institusjoner; betongbyen
koloniserer naturens organiske forbindelser; massemedia koloniserer individets personlighet.
Markeds-»samfunnet» søker kort sagt å kolonisere hvert eneste aspekt ved det personlige, det
sosiale og det naturlige liv.

Jeg kan ikke få understreka sterkt nok at anarkiske ideer og lengsler i høy grad gir uttrykk for
organiske samfunn, dersom en tar begrensningene som jeg har påpekt hos dem, i betraktning. Ei
heller kam jeg avstå fra å understreke at marxismen, derimot, er knytta til den mest uorganiske av
alle menneskelige strukturer, staten; til den mest uorganiske av alle undertrykte klasser,
proletariatet; og til slike uorganiske former for sentralisert makt som fabrikken, partiet og
byråkratiet. Marx’ forherligelse av proletariatets «universalitet,» en universalitet som var en følge
av at det hadde blitt dehumanisert av kapitalen, og hans sammenknytning av proletariatet med
teknologisk sentralisering, dominasjon og økonomisk rasjonalisering, som alt sammen blei antatt å
skulle gjøre det til en revolusjonær kraft, avslører på en tragisk måte hvordan Marx’ egen teoretiske
bygning er rotfesta i den borgerlige ideologiens minst sjølreflekterende former. Det å forherlige
denne «universaliteten» er, som vi kan se i dag, det samme som å forherlige «uthulingen» av sjølve
samfunnet og dets økende sårbarhet overfor kapitalens og fagforeningenes byråkratiske
manipulasjon innen industri og politikk. «Skolert» gjennom kjernefamilien, av yrkesmessige
inspektører, gjennom den hierarkiske fabrikkstrukturen og gjennom arbeidsdelingen, ender faktisk
proletariatet, forstått som en «universell» kraft for forandring, opp med å bli et ansiktsløst
proletariat som ikke uttrykker menneskehetens allmenne interesser, men sine egne partikularistiske
klasseinteresser; ja, det uttrykker faktisk interesse som sådan, forstått som et uttrykk for bourgeois
egoisme. Fabrikken forener ikke proletariatet; den definerer det. Og ingen tendens uttrykker
proletarers virkelig menneskelige lengsler på en klarere måte, enn deres forsøk på å unnslippe fra
fabrikken og på å vinne tilbake sitt menneskelige ansikt som medlemmer av et kreativt fellesskap –
som frie medborgere.

II

Den markante forskjellen mellom anarkismen som en sosial bevegelse og marxismen som en
statsorientert bevegelse, krever en videre utdyping. Når det gjelder Marx’ skrifter i det store og hele,
og spesielt hans arbeider om fremmedgjøring og hans analyser av handelsvareforbindelsen og
akkumulasjonen av kapital, har jeg ikke noe å utsette. Hans historiske teorier krever korrigering av
Max Weber og Karl Polanyi. Men det vi er opptatt av her, er ikke at Marx’ skrifter må bli oppdatert;
deres begrensninger er definert av deres fundamentalt borgerlige røtter og av deres mottakelighet
for statsorienterte ideoogier – alt sammen produkter av den tidlige industrielle revolusjonen og av
framveksten av nasjonalstaten. Historisk sett er det ingen tilfeldighet at den jordbruksoreinterte
anarkismen i Spania og Ukraina, og i dens zapatistiske 4 form i Mexico, kunne bli knust gjennom
den nærmest folkemordliknende ødeleggelsen av dens sosiale røtter, nærmere bestemt landsbyen.
Marxistiske bevegelser blei, der hvor de led nederlag, knust ganske enkelt ved å ødelegge partiet –
ja, ofte ikke mer enn dets ledere. Anarkismens respekt for håndverkskunst, dens bekjennelse til
innbyrdes hjelp, dens høye sosiale aktelse for naturens verden, og dens vekt på en etisk sosialisme,
er dens dyder i den grad den søker å beholde de rikt artikulerte, samarbeidsorienterte og sjøluttrykte
formene for mellommenneskelig samkvem som er tilpassa menneskelige dimensjoner. Marxismens
tilsynelatende «effektivitet» -- når det gjelder å kopiere staten i form av partiet, i dens oppfordring
til statlig kontroll, og i dens økonomisme som går på bekostning av sosiale og personlige verdier –
er dens svakhet. Marxistiske partier ødela ikke nasjonalstaten, men inkorporerte snarere sjølve
protestens og revolusjonens substans i seg sjøl, og utsletta under denne prosessen frihetlige
tradisjoner som de betrakta som «arkaismer,» og som intet mer enn «forløpere» til en «sosialistisk
vitenskap».

Det er ingen tilfeldighet at marxismen på det skarpeste har blitt fremmedgjort fra seg sjøl. Forsøk på
å «oppdatere» marxistisk teori, ja, på å gi den en relevans for samtida, har tilført en fordunklende,
eklektisk dimensjon til dens ideologiske bygning. Så tidlig som i 1905, og som en reaksjon på
generalstreikbevegelsen som på den tida rysta tsarveldet i dets grunnvoller, så Rosa Luxemburg seg
tvunget til på en kynisk måte å gjøre «massestreiken» -- en typisk anarkistisk «strategi» -- tiltalende
for Den andre internasjonale, ved grovt å forvrenge både Engels’ syn på dette emnet så vel som det
anarkistiske synet på det.5 Lenin utøvde mye av den samme akrobatikken i sin Staten og
revolusjonen i 1917, da hendelsene favoriserte Pariserkommunen av 1871 som et «paradigme,» ved
å angripe anarkistene samtidig som han skjulte Marx’ egen bitre ringeakt overfor Kommunen mot
slutten av sitt liv. Liknende akrobatikk blei prestert av Ernest Mandel, André Gorz, m. fl. i mai-juni,
1968, da det syntes som om hele Frankrike holdt på å bli slynga ut i en nesten-revolusjonær
situasjon.

Det som er av betydning her, er den smidigheten som marxistisk teori gjør bruk av når det gjelder å
følge etter hendelser som er grunnleggende uforenlige med dens analyser. Marxistiske teoretikere
avfeide i utgangspunktet de økologiske og feministiske bevegelsene som oppstod på slutten av
sekstitallet – og nabolagsbevegelsene i seinere år – som «småborgerlige» fenomener. Det var kun
begivenhetenes blotte tyngde som tvang marxister – og sosialister generelt – til å erkjenne
betydningen av disse utviklingene, ja, til å forsøke å forklare dem i henhold til økonomistiske,
marxistiske kriterier, for så å gjøre alt de kunne for å absorbere dem, og endog for å påberope seg
fortrinnsretten til å påkalle dem under tittelen «nye sosiale bevegelser». På dette tidspunktet var det
ikke anarkismen, som disse stridsspørsmåla bokstavelig talt var medfødte for, men en bukett av
«neo»-, «demokratiske» og til og med «økologiske» former for marxisme og sosialisme, som blei
erklært som den arenaen som disse utviklingene rettmessig hørte hjemme på. Denne fordunklende
utviklingen har hindra evolusjonen av en evolusjonær bevissthet i å slå rot, og den har på en alvorlig
måte stått i veien for utviklingen av en virkelig sjølreflekterende revolusjonær bevegelse.

Når vi er inne på det bør det nevnes at anarkismen, på sin side, også erverva noen uheldige sider,
nærmere bestemt en ahistorisk og forskansa forpliktelse overfor sin egen fortid. Det nye venstres
forfall og omformingen av motkulturen til ytterligere institusjonaliserte kulturelle former som var
forenlige med status quo, skapte en lengten blant mange engasjerte anarkister etter en ideologisk
trygghet og avstamning – noe som også hjemsøker de svinnende marxistiske sektene i våre dager.
Denne lengtenen etter å returnere til en fortid som var mindre forsmedelig – en lengten som etter
Francos død sammenfalt med en kortliva gjenoppblomstring av spansk anarkosyndikalisme – fostra
en anarkisme hvis mangel på kreativitet var skremmende lik den som rådde blant en tidligere æras
frihetlige former for proletær sosialisme. Det som mangla i begge disse tilfellene, var det
«hegemoniske» proletariatet og den konstellasjonen av historiske omstendigheter som prega den
«proletære sosialismen» i alle dens ulike former mellom 1848 og 1938. Anarkistiske bekjennelser til
fabrikken og til lønnsarbeidets kamp mot kapitalen delte mye av den sekteriske marxismens
grovkorna økonomisme. Det som berga anarkosyndikalistene fra likefram kongruens med
autoritære marxister, var den formen som deres frihetlige variant av «proletær sosialisme» antok.
Deres vekt på en etisk sosialisme, direkte aksjon og kontroll nedenfra, så vel som deres anti-statlige
posisjon, bidro til å holde dem flytende i dette henseende. Men det som forderva
anarkosyndikalistiske anstrengelser – reint bortsett fra arbeiderbevegelsens forfall som en
revolusjonær kraft – var den autoritære karakteren til fabrikken som sådan, den tilhørende
pyramidestrukturen som blei tatt opp av anarkosyndikalistisk teori, og den tiltroen som
anarkosyndikalister hadde til proletariatets rolle og til de sosiale følgene av dets konflikt med
kapitalen.

Til tross for deres mange innsikter tilhører anarkosyndikalismen, proudhonismen og bakuninismen
en ugjenkallelig fortid. De mangler ikke ideologisk sammenheng og mening -- Proudhons vekt på
konføderalisme har faktisk fortsatt betydelig gyldighet – men de henvender seg til historiske epoker
som har svunnet hen. Det er mye de kan lære oss, men deres betydningsfullhet har for lengst blitt
oversteget av historisk sett nye stridsspørsmål – stridsspørsmål som etter mitt skjønn er mer
grunnleggende i sine frihetlige implikasjoner – som hele venstresida må forholde seg til. Dette
innebærer ikke anarkismens «død,» så fremt vi forstår den ut i fra dens vekslende historiske
kontekster. Snarer tvert i mot: De stridsspørsmåla som vi står overfor i dag, er mer utprega
kommunale og etiske enn de har vært på noe tidligere tidspunkt. De innebærer bokstavelig talt
gjenskapelsen av en ny allmennhetens sfære som en kommunal, konføderalistisk motkraft til staten
– en motkraft som er strukturert rundt en institusjonelt sett ny politikk (for å bruke dette ordet dets
hellenske snarere enn i dets parlamentariske betydning) basert på direkte demokratiske institusjoner
og på full deltakelse fra allmennhetens side. Det faktum at disse stridsspørsmåla og løsningene er
meningsløse i en marxistisk sammenheng, avslører i hvilken grad marxistiske ideer har blitt til en
«ideologi» i en samfunnsmessig sett forsonende betydning, og i hvilken grad opprettholdelsen av
disse ideene har blitt en typisk akademisk øvelse hvis produkter fôrer universitetspressa og
fagprotokollene.

III

Vi lever ikke lenger i en verden der revolusjonær bevissthet primært, eller endog i vesentlig grad,
kan bli utvikla rundt stridsspørsmålet angående lønnsarbeid versus kapital. Jeg ønsker ikke å
nedvurdere betydningen av denne århundrelange konflikten. Det at en klassekamp eksisterer
mellom poletariatet og borgerskapet (uansett hvor breit vi nå enn velger å definere ordet
proletariat), behøver knapt å diskuteres, like lite som det faktum at vi lever i et kapitalistisk
samfunn som blir styrt av en kapitalistklasse (også her uansett hvor breit vi velger å definere ordet
kapitalist), eller at revolusjonære forandringer kan bli oppnådd uten den fulle støtta og deltakelsen
fra arbeiderklassens side. Men vi må erkjenne at en klassekamp ikke betyr klassekrig i den
revolusjonære betydningen av det sistnevnte ordet. Dersom det forrige århundret (1800-tallet. O. a.)
har lært oss noe, påstår jeg at det er at konflikten mellom proletariatet og borgerskapet verken har
vært mer eller mindre revolusjonær enn konflikten mellom plebeiere og patrisiere i antikkens
verden, eller mellom livegne og adelen i den føydale verden. Disse konfliktene endte ikke ganske
enkelt i en blindvei; de inneholdt snarere aldri de autentiske mulighetene for å overstige de sosiale,
økonomiske og kulturelle formene som de forløp innafor. Forestillingen om historia som en historie
om klassekamp, blir faktisk ikke uttømt av konfliktfylte økonomiske interesser, av klassebevissthet
og klasseidentitet, av rotfestinga av sosialistiske eller syndikalistiske ideologier i økonomiske
teorier, eller av det som på så lettsindig vis blir kalt klasseanalyse.

Det som ligger i horisonten av den resterende delen av dette århundret, er ikke klassekamp slik som
vi har kjent den i den «proletære sosialismens» metaforer – sosialistiske eller anarkistiske. Den
monumentale krisa som det borgerlige samfunn har skapt i form av en ubalanse mellom
menneskeheten og naturens verden, har trukket hele geologiske epoker sammen til et enkelt
århundre eller to; en omfattende forestilling om menneskelig frihet har framkalt kvinnelige
frigjøringsbevegelser; en uthuling av det menneskelige fellesskapet og av medborgerskap truer
sjølve krava om individualitet, subjektivitet og demokratisk bevissthet – noe som ironisk nok var
Marx’ viktigste argumenter for å se på borgerskapets epoke som en kraft for framskritt; en
paralyserende følelse av maktesløshet i møtet med en stadig voksende urban, korporativ og politisk
gigantisme; og en anelse om politisk engasjement som i økende grad blir skifta ut med en retrett til
privatisme. Alle disse alvorlige tilbakeskritta har gjort økonomistiske forklaringer av sosiale
fenomener, tradisjonelle «klasseanalyser» og parlamentariske strategier i form av tradisjonell
statsorientert «politikk» og tradisjonelle partistrukturer sørgelig utilstrekkelige. En må virkelig rive
disse stridsspørsmåla i stykker, eller vri og vrenge på dem på det groveste, for å få dem til å passe
inn i marxistiske kategorier. Av kanskje enda større betydning er det at den vidtrekkende
økonomifiseringa av samfunnet – altså reduksjonen av det sosiale liv til et gigantisk kjøpesenter –
og framveksten av stadig voksende, ja, sannelig kreftliknende byråkratier, har gitt staten omfattende
historiske funksjoner som langt overstiger dens tidligere rolle som «eksekusjonskomité for den
herskende klassen».

En må erkjenne de fullstendig nye betingelsene som denne konstellasjonen har medført for
radikalismen, og i hvilket omfang de redefinerer det revolusjonære prosjektet, både teoretisk og
praktisk. Det tekniske framskrittet som sosialismen engang betrakta som avgjørende for
menneskehetens «dominasjon over naturen,» og som en forutsetning for menneskelig frihet, har
med kuldegysende virkninger blitt brukt til å oppnå den svært så reelle dominasjonen mennesker i
mellom. Teknologi forsterker nå klassebasert og hierarkisk herredømme ved å tilføre mektige
kontroll- og ødeleggelsesinstrumenter til institusjonelle dominasjonskrefter. Foreningen av
økonomien med staten har, langt fra å forenkle det revolusjonære prosjektet slik som Engels, i sin
Anti-Dühring, så naivt antok at den ville, utvida statens makt ved å tildele den materielle ressurser
som ikke engang fortidas mest despotiske regimer hadde til sin disposisjon. Den økende
erkjennelsen av at proletariatet har blitt – og sannsynligvis alltid har vært – en integrert del av
kapitalismen, snarere enn en revolusjonær kraft som utvikler seg inne i det kapitalistiske systemets
skjød, har på ny reist problemet angående den «revolusjonære krafta» i en helt ny og ikke-
marxistisk form.
Sist, men ikke minst har det revolusjonære prosjektets behov for å betrakte seg sjøl som et kulturelt,
etisk og demokratisk sådant – et som omfatter den menneskelige subjektivitetens behov,
myndiggjøringen av individet og «økologiseringen» av det revolusjonære idealet – i sin tur ført til et
behov for å utforske den strukturelle karakteren, de indre forbindelsene og de institusjonelle
formene til enhver revolusjonær bevegelse som håper på, om enn kun delvis, å kompensere for den
kulturelle, subjektive og sosiale fornektelsen av allmennhetens sfære. Vi må i dag faktisk redefinere
sjølve betydningen av ordet venstresida. Vi må stille spørsmålet om hvorvidt radikalismen bør bli
redusert ti en form for sosialdemokrati, som åpent opererer innafor den etablerte orden med
henblikk på å vinne støtte fra tankeløse velgermasser, slik som Laclau, Mouffe, Walzer og så mange
andre sjølerklærte sosialister vil at den skal, eller om den må skape en vidtrekkende revolusjonær
utfordring til avsosialisering, avmakt og ethvert dominasjonsaspekt, det være seg i hverdagslivet
eller på den kommende historiske epokens breiere sosiale arena.

IV

Hva nå enn anarkismen ellers har betydd i fortida – det være seg kristne kiliastiske bevegelser,
anabaptistenes bondebevegelser, militsene basert på Makhnos og Zapatas ideer, de parisiske
enragés og kommunardene, de proudhonske håndverkerne, eller de tidlige industriarbeiderne som
inntok CGT i Frankrike og CNT i Spania – er det mitt syn at anarkismen i dag må tilkjennegi seg i
de mest kunnskapsrike og radikale termer overfor det kapitalistiske samfunn, ja, sannelig overfor
hierarkiske samfunn som sådan. Det å henvise anarkismen til en ahistorisk moralsk bevegelse basert
på dydene om det «naturlige menneske» og på «instinktene» som taler for innbyrdes hjelp eller for
revolusjon; det å definere den blott og bart ut i fra dens opposisjon mot staten som roten til alt ondt;
eller, enda verre, å beskrive den utelukkende ut i fra én av dens varianter – det være seg anarkismen
til Stirner, Proudhon, Bakunin eller Kropotkin – er det samme som på det groveste å feiltolke
anarkismen som en historisk bevegelse, ja, som å ignorere dens eksistens som en sosial bevegelse i
spesifikke sosiale sammenhenger. Anarkismen bør ikke bli bebyrda med den tekstmessige
eksklusiviteten som man finner innen marxismens samling av autoritative skrifter, med dens
tilhørende kommentatorer og akademikere. Forstått som en sosial bevegelse snarere enn som en
statsorientert sådan, er anarkismen dypt innvevd i menneskehetens utvikling og krever således
historisk forståelse, ikke ganske enkelt tekstfortolkning.

Har jeg dermed til hensikt å hevde at anarkismen bør bli smelta sammen med historia, og at den bør
klare seg uten teoretisk identitet? Svaret er et ettertrykkelig nei. Men det som bør forene
anarkistiske teorier og bevegelser i dag, er ikke bare deres forsvar av samfunnet mot staten, men en
sjølforpliktende deltakelse i lokalsamfunnsorientert politikk i dens klassiske borgerorienterte
forstand, og i tillegg, vil jeg påstå, i et forsøk på å skape en folkelig, konføderalistisk motkraft til
nasjonalstaten. Anarkismen strekker seg per definisjon hinsides klasseutbytting (hvis betydning den
aldri bestrider) til å kreve avskaffelsen av hierarkiske forbindelser, hvis historiske betydning den
analyserer som kilden til dominasjon som sådan. De eldres dominasjon over de unge i
stammebaserte gerontokratier, menns dominasjon over kvinner i patriarkalske familier, og
forestillingen om at menneskeheten er forutbestemt til å dominere naturens verden – alt dette
oppstod forut for klassesamfunn og økonomisk utbytting, og det vil fortsette å eksistere til og med
dersom klasser og økonomisk utbytting blir eliminert. Ja, de forblir faktisk de avgjørende resterende
sfærene av autoritet som marxismen og sosialismen altfor komfortabelt bærer med seg videre i sine
forestillinger om et klasseløst samfunn. Anarkismen fremmer faktisk en analyse av frihetens og
dominasjonens natur som skuer hinsides det kapitalistiske samfunnets konvensjonelle
økonomistiske kjerne, og inn i sjølve strukturen, sensibiliteten og karakteren til menneskelig
samkvem som sådan. Hierarki, som Marx betrakta som uunnværlig i forbindelse med industrielle
aktiviteter under alle omstendigheter, blir av anarkismen forstått som et sosialt og kulturelt fenomen
som kan bli eliminert i et fritt og rasjonelt samfunn. Sett ut i fra anarkismens synsvinkel fører
hierarki og dominasjon uunngåelig til tingliggjøringen av naturens verden i form av blotte
naturressurser, av mennesker i form av blotte menneskelige ressurser, og av lokalsamfunn i form av
blotte urbane ressurser – kort sagt til reduksjonen av verden i seg sjøl til uorganisk materiale, og til
framveksten av en teknokratisk sensibilitet som ser på menneskeheten som intet mer enn et
produksjonsinstrument.

Som jeg antyda i mitt essay «Marxism as Bourgeois Sociology» (i Toward an Ecological Society),
videreutvikla Marx på utilsikta vis denne tendensen og utvida den til sosialisme. Det jeg er opptatt
av her, er at anarkismen – ofte intuitivt – har satt sammen materialet for en dypere, rikere og, mer
påtakelig, for en breiere innsikt og og forståelse av dominasjonens og frihetens dialektikk, ved å
skue hinsides fabrikken og endog markedet, og inn i historiske forbindelser som rår innen familien,
utdanningssystemet, lokalsamfunnet og innen menneskehetens forbindelse med naturens verden, for
ikke å snakke om innen staten, byråkratiet og partiet. I samsvar med dette er saker som økologiske
forstyrrelser, kjønnssjåvinisme, etnisk undertrykkelse og sammenbrudd i lokalsamfunn iboende
anliggender innen anarkismen; stridsspørsmål som den ofte har reist endog før de fikk åpresserende
samfunnsmessig betydning – ikke problemer som må bli tråkla fast til dens teoribygning, og bli
forandra for å passe inn i en økonomistisk, klasseorientert synsvinkel. Anarkismen kan således, ved
å gjøre disse problemene sentrale for sin sosiale analyse og praksis, oppnå en relevans som langt
overskygger de fleste tendensene innen dagens sosialisme. Ja, anarkismen har sannelig blitt det
trauet som sosialismen på en eklektisk måte henter sin næring fra; en næring bestående av en
frihetlig diett som den i utgangspunktet forkasta, nærmere bestemt feminisme, økologi og urbane,
lokalsamfunnsorienterte stridsspørsmål. I den grad sosialister har tatt opp disse stridsspørsmåla i de
seinere åra, har de gjort dette uten å rotfeste dem i en teori som tar utgangspunkt i hierarki og
dominasjon. Som et resultat av dette, har de en tendens til å håndtere disse stridsspørsmåla på en
usammenhengende måte, eller de knytter dem på en kunstferdig måte sammen til økonomistiske
revisjoner av tradisjonelle marxistiske teorier, slik som André Gorz’ forsøk på å forklare den
økologiske krisa som et resultat av en tvilsom «synkende profittrate,» eller til høyst abstrakte og
ofte uholdbare tolkninger av hva som utgjør en «arbeiderklasse,» for å nevne de mest påfallende
blant slike «neo-marxistiske» spissfindigheter.

For det andre har marxismen forsøkt å gjøre noe med det pressernede problemet som går ut på å
strukturere seg sjøl, som en revolusjonær bevegelse, i samme form som sjølve det samfunnet som
den forsøker å skape. Det skulle neppe være nødvendig å plukke fra hverandre den urimelige
forestillingen om at hierarkiske former for organisering er synonymt med organisering som sådan,
like lite som det skulle være nødvendig å tilintetgjøre forestillingen om at staten alltid har vært
synonym med en borgerorientert, konføderalistisk politikk basert på direkte demokrati. Det som på
en unik måte kunne skille anarkismen fra sosialismen i dag, er en forpliktelse overfor oppgava som
går ut på å skape en lokalsamfunnsbevegelse og en borgerorientert politisk kultur basert på
koordinering av lokalsamfunn, som må være i en menneskelig skala, langs konføderalistiske linjer. I
en tid da menneskelig samkvem står overfor et fenomen som innebærer løsrivinga av folk fra
hverandre kan anarkismen fremme lokalsamfunnsorienterte konføderasjoner i opposisjon mot
nasjonalstaten, og individuell myndiggjøring gjennom direkte demokrati, i opposisjon mot
republikker (og sjølsagt også såkalte monarkier). O. a.) som er basert på representasjon, og som er
strukturert rundt byråkratiske og statsorienterte institusjoner. Anarkismen ville således ikke bare
innebære utøvinga av medborgerskap innen en ny allmennhetens arena eller, som jeg har
understreka, en ny politikk, men også sjølve den revolusjonære bevegelsens sjøladministrering.
Sjølve prosessen som går ut på å bygge en anarkistisk bevegelse nedenfra, ville bli sett på som en
prosess basert på menneskelig samhandling, egenaktivitet og sjøladministrering, som
forhåpentligvis ville frambringe det revolusjonære «jeg’et» eller den revolusjonære medborgeren
som kan handle overfor, forandre og administrere et autentisk samfunn.
 V
De grunnleggende prinsippene til den nye anarkistiske teoribygningen og kritikken som jeg har retta
mot søkelyset på her, ville kreve flere lengre verker for å kunne utvikles i detalj. 7 La meg få
understreke at de mest avanserte anarkistiske teoriene i dag ikke innebærer en mytisk
tilbakevending til det «naturlige menneske,» en enkel anti-statisme, en fornektelse av behovet for
organisering, en oppfatning av direkte aksjon som ensbetydende med vold og terrorisme, en
tankeløs forkastelse av velutvikla teori, eller en vegring mot å se hva som fortsatt er levende innen
arbeidet til alle sosialistiske teoretikere. Ei heller betrakter jeg tradisjonalistiske anarkisters tiltro til
noenslags antatt revolusjonære eller mutualistiske «instinkter» som levedyktig. Det samme gjelder
klassiske anarkisters forestillinger om kontraktmessige «overneskomster,» til forskjell fra den etiske
kommunistiske grunnsetningen «Fra enhver i henhold til hans eller hennes evner, til enhver i
henhold til hans eller hennes behov.»

Av plasshensyn kan jeg ikke komme inn på viktige spørsmål slik som hvem det er som utgjør den
«revolusjonære krafta» i dag; spørsmålet angående forholdet mellom anarkistisk teori og praksis på
den ene side og den politiske sfæren på den andre; spørsmål i forbindelse med detaljene angående
anarkistiske, organisatoriske strukturer og spørsmål angående anarkismens forbindelse til økologi-
og kvinnebevegelsene. Men la meg få konkludere med følgende svært så viktige overveielse. I en
tid da proletariatet etter min mening historisk sett er brakt til yaushet som en revolusjonær klasse,
og da den tradisjonelle fabrikken står overfor teknologisk avskaffelse, har anarkismen framheva de
økologiske, kjønnsbaserte og lokalsamfunnsorienterte stridsspørsmåla som sosialismen begynte å
befatte seg med først på et mye seinere stadium. Anarkismen har også helt fra starten av utforska de
problemene angående sjølmyndiggjøring, formene for desentralisering og forestillingene om
sjøladministrering som nå har kommet i forgrunnen av ny venstreorientert politikk generelt. Og den
har reist disse stridsspørsmåla ut i fra sjølve sin substans som en teori og en praksis retta mot
hierarki og dominasjon, snarere enn å ha anerkjent dem i ettetid som problemer som måtte bli «tatt
opp» eller «integrert» i klasseanalyse og i forklaringer av økonomisk utbytting.

Disse trekka ved anarkismen, spesielt i dens nåværende form, er altfor viktige til at de kan
ignoreres. De reiser det avgjørende spørsmålet om hvorvidt sosialister – og særlig marxister – vil
utøve den graden av sjølkritisk refleksjon som må til for at revolusjon og menneskelig frihet skal
kunne bli det virkelige målet for deres prosjekt, snarere enn å innlemme dem i en tingliggjort teori
som synes å ha blitt et mål i seg sjøl, og som er underlagt press fra det lærde akademiske selskap; et
selskap som forlanger ideologisk konformitet og som i høy grad er innskrenka til akademienes
tilfluktssteder.

Denne forelesningen blei holdt under seminaret om kritisk teori, i forbindelse med Marxisme- og
anarkismekonferansen som blei holdt ved California-universitetet i Los Angeles 29. mai, 1980. Den
blei revidert i august, 1992.

Utgitt første gang av Økotopia Trykk, Skien, Norge, 1993. Oversatt av Atle Hesmyr